Tekst: Justine Nguyen | Illustrasjon: Erlend Peder Kvam
Den amerikanske filosofen Judith Butler er kjent for sine kjønnsteorier og publikasjoner som Gender Trouble, der hun blant annet problematiserer de normative kjønnsrollenes performativitet. Er besittelsen av et kjønn avgjørende for våre feminine og maskuline egenskaper og opptredener, eller er de kun sosiale konstruksjoner vi er kulturelt og tradisjonelt bundet til? Å tre ut i verden som et egenrådig individ handler i liten grad om kjønn, femininitet eller maskulinitet. I Giving an Account of Oneself utforsker Butler konflikten som oppstår når kjønnsrollene forfaller til fordel for individets verdier og egenskaper som menneske. Hva blir vi stående igjen som når våre roller som mann eller kvinne ikke lenger definerer hvem vi er?
«Hvem er jeg?» – et introspektivt dragsug
Butler utforsker vår frigjøring fra definerte kjønnsroller og hvordan dette kan oppleves som en ambivalens mellom eksistensiell frihet og eksistensiell krise. Idét viktigheten av disse kjønnsrollene sakte oppløses, står vi igjen som spørsmålstegn der vi blir nødt til å ta et dypdykk i oss selv og stille oss spørsmålet «Hvem er jeg?». Vi ønsker å rekonstruere vår egen identitet basert på våre evner og verdier som subjekter, i stedet for vår besittelse av et kjønn. Vi konfronterer oss selv med introspektive spørsmål i vår søken etter et jeg, men hvilken nytte har disse spørsmålene dersom vi ikke finner et fornuftig svar?
Samtidig som vi erobrer vår egen verdiskapning og eksistens, må vi finne jeg-et som hele tiden overdøves av hunkjønnet og hankjønnet. Butler stiller spørsmål rundt denne introspektive måten å være og eksistere på:
In her view, I am not, as it were, an interior subject, closed upon myself, solipsistic, posing questions of myself alone. I exist in an important sense for you, and by virtue of you. If I have lost the conditions of address, if I have no ‘‘you’’ to address, then I have lost ‘‘myself.’’
I vår søken på et jeg og i vårt behov for å dyrke vår egen subjektivitet, står vi også i fare for å miste evnen til å se den andre – et du. Som en konsekvens av dette introspektive dragsuget, bryter vi den sosiale pakten som legger grunnlaget for vår eksistens: Vår dedikasjon og hengivenhet til den andre. Det kan virke som vi står overfor et dilemma: Skal vi ofre vår subjektivitet til fordel for den sosiale pakt, eller skal vi tillate oss selv å leve som individuelle aktører på bekostning av både etikk og moral?
Subjektet og det gode liv
Teksten tar et dypdykk i hva det vil si å leve et etisk liv og om dette lar seg muliggjøre av jeg-et, uten annen tilknytning til andre enn seg selv. I forsøket på å definere det etiske liv og hva det innebærer, må man også komme til bunns i hvem som sitter med definisjonsmakten. Den tyske filosofen, sosiologen og kunstteoretikeren Theodor W. Adorno blir sentral i Butlers tekst: Adornos kritikk på den normative etikken forkaster den objektive moral. Den stiller spørsmål ved de moralske handlingers forhold til samfunnsstrukturene, skapt for å sette enkeltmennesker i system. I følge hans teori er disse strukturene – basert på det universale, normative og strømlinjede – rene voldshandlinger mot subjektets frihet til å selv definere hva det vil si å leve et godt liv. I kontrast til Adornos moralske nihilisme og dens kritikk av samfunnsstrukturenes rammer for det gode liv, er Butler langt mer optimistisk.
Butlers tekst utforsker subjektets innesluttethet og ensomhet, dets unike egenskaper, dets selvstendighet og selvinnsikt. Å leve i relasjon kun til seg selv blir problematisk i en etisk og moralsk sammenheng. Hvordan kan jeg-et holdes ansvarlig for sine handlinger dersom det kun konfronteres av seg selv og egendefinert moral og etikk?
«Hvem er du?» – konstruksjonen av et oss
Det er først i møte med et du og dette du-ets nysgjerrighet på et jeg, at en kan rettferdiggjøre sin subjektivitet og sine handlinger, både for seg selv og for andre. Nysgjerrigheten for den andre og spørsmålet «Hvem er du?» gir rom for den sosiale pakten som det etiske liv baserer seg på. Men i en tid der individualisme og selvrealisering preger vår eksistens i den grad at vi nærmer oss en frykt for likhet og det universale, står dedikasjonen og hengivenheten til hverandre og jorda vi lever på igjen som et offer for det introspektive spørsmålet «Hvem er jeg?».
Jeg tror, i likhet med Butler, at vi verken trenger å ofre vår subjektivitet til fordel for den andre, ei heller dyrke vår subjektivitet på bekostning av den sosiale pakt og det etiske liv. Vi kan, ved å anerkjenne og akseptere ulikhetene i blant oss, skape et felleskap basert på subjektivitet – det som gjør oss unike. Vi skal dyrke oss selv, men vi skal også dyrke den andre ved å stille spørsmålet «Hvem er du?». Det er nemlig denne genuine dedikasjonen og hengivenheten til den andre som gir rom for et etisk liv basert på et jeg og et deg – et oss:
The uniqueness of the other is exposed to me, but mine is also exposed to her. This does not mean we are the same, but only that we are bound to one another by what differentiates us, namely, our singularity.
Videre lesning:
- Giving an Account of Oneself (2003) av Judith Butler
- Minima Moralia (1951) av Theodor W. Adorno.
