Tekst: Sigurd Lamark | Illustrasjon: Pexels.com
I morges var jeg veldig trøtt. Det er jeg forresten hver morgen. Da jeg gikk på barneskolen hendte det at jeg våknet opp og følte meg både kald og svett, stiv og støl, tørr i halsen og tett i nesa. Det siste jeg ville var å forlate min egen hule under dyna for å møte mellomtrinnets resultatmål for læreplan 97. Man kunne tro jeg var syk eller lei meg disse dagene, men det kroppslige ubehaget forduftet nesten alltid i det jeg kom meg opp og ut, til frisk luft og konkrete arbeidsoppgaver. Jeg trivdes på skolen og hadde gode venner.
I senere tid har jeg skjønt at den intense trøttheten og mismotet var mitt første møte med skapende motstand. Den trøtte kroppen i sengen hadde ligget der hele natten og prosessert gårsdagen. Bak øyelokkene svirret vanskelige mattestykker, hovedsteder i Europa og vurderinger av hvordan jeg kunne plassere meg taktisk i slåballkøen for å komme nær hun jeg var forelsket i. Og oppi alt dette drømte jeg om å stå på en scene og synge mine egne sanger, og grublet på hvordan i all verden jeg skulle få det til.
Som låtskriver har jeg møtt den skapende motstanden utallige ganger; ligget under skrivepulten og vridd meg, i kamp med en linje som ikke passer helt inn, men som jeg likevel ikke klarer å gi helt slipp på. I arbeidet med denne teksten har motstanden kommet mange ganger. Ofte får jeg en akutt forkjølelse like før en konsert, en forkjølelse som nesten alltid slipper tak når første låt er unnagjort. Som student er det motstanden som melder seg når problemstillingen din plutselig ikke føles riktig like før du skal levere, og alt er tilsynelatende umulig å endre, med mindre du kaster om på hele oppgaven. Men så ser du at fristen er først neste morgen, og du puster litt, og du drikker kaffe, og du gråter litt, sletter noe og legger til noe annet, strekker deg, flytter ting rundt, drikker energidrikk, fingrene hamrer og hjertet slår, og klokken 04.30 står du der ved skrivebordet, med røde øyne og et slitent lite smil, og trykker «levér» på noe du plutselig kan være stolt av, for du vet du har gjort ditt beste, du har gjort alt du kan.
Litt vennlig tvang fra foreldrene mine fikk meg alltid opp av senga til slutt. Etter å ha gjemt meg noen år bak slagverket i skolebandet var en av vokalistene bortreist en dag, og en lærer spurte om kanskje jeg ville prøve mikrofonen. Jeg begynte etterhvert å skrive ned de rare tingene jeg tenkte og følte, og en dag satt jeg plutselig igjen med noe som lignet en sang.
Der bor en ung pike i mig der ikke vil dø, skriver Tove Ditlevsen. På gode dager hender det at jeg klarer å akseptere motstanden. Ikke når den først melder seg, nei, da hiver jeg etter pusten og kjemper med nebb og klør. Men etterpå, når konserten er slutt, fristen har passert og dagen er over; da ligger jeg i senga og tenker at trøttheten og pessimismen, ja sågar nervene og angsten knyttet til personlig og kunstnerisk utvikling er en essensiell del av prosessen. Det gjør vondt å vokse. Neste gang jeg møter veggen av motstand i et prosjekt skal jeg tenke på den lille, trøtte fyren som kom seg opp og ut i verden, dag etter dag.
