Tekst: Sigmund Berg | Illustrasjon: Wikimedia
Når vi sender pakker, setter vi merkelapper på dem for at posten skal vite hvor de skal. Slik kan posten lese av merkelappen og sende pakken til riktig sted, uten at posten trenger å vite hva som er inni. I kroppen vår finnes det også et postsystem. I det systemet bruker celler også slike merkelapper. Disse merkelappene er en familie med proteiner som kalles «rab-proteiner». Disse proteinene er fascinerende, og det sier jeg ikke bare fordi jeg skriver masteroppgave om et av dem.
Hvilket rab-protein som er utenpå pakken gir cellen en pekepinn på hvor pakken skal, eller hvor langt i systemet den har kommet. Pakken kan inneholde mye forskjellig og dermed utføre mange forskjellige oppgaver, som forflytning av nye eller ødelagte proteiner, eller fett eller et signal som kommer utenfra.
Riktig innhold i riktig pakke
Når vi sender en pakke i posten, har ikke posten noe med hva som er i pakken. I cellene er det derimot annerledes, siden cellen er både avsender, postmann og mottager. Når cellen vil flytte noe, må den først samle det den skal flytte. Det er som regel veldig rotete i cellen, alt er blandet sammen i en tykk røre. Derfor har cellen egne proteiner som kan kjenne igjen og gripe tak i molekylene som skal flyttes. Når disse proteinene har fått tak i lasten, så samler de seg sammen. Deretter tilkaller de proteiner som lager en boble rundt dem, slik at både proteinene og lasten får plass.
Denne boblen lages fra membraner i cellen. Ved et punkt ser boblene ut som dråper. Det kan være vanskelig for boblen å løsne ordentlig fra membranen. Derfor finnes det et protein som kun eksisterer for å knipe rundt halsen på denne dråpen. Dette proteinet legger seg som et nett rundt den tynne delen av boblen, og strammer rundt denne delen slik at boblen løsner. Da er pakken sendt.
Proteinene har føtter
Neste steg er å sende pakken til riktig sted. Dette blir gjort ved hjelp av motorproteiner som drar med seg boblen. Motorproteinene har fått navnet sitt fordi de er motorer som kan gå, bokstavelig talt. Proteinene har faktisk to føtter som de går med, langs cellens skjelett. Når de har kommet fram til målet sitt, er de innen rekkevidde for «ankerproteinene». Disse ankrer boblen til membranen og drar den helt inntil membranen. Deretter åpnes pakken, og innholdet slippes løs.
Spesielt viktig i hjernen
Å reagere på signal og tilpasse seg deretter er viktig for alle celler i kroppen. Så viktig er det, at tre forskere som forsket nettopp på reguleringen av cellenes postsystem, fikk nobelprisen i medisin i 2013. En journalist spurte visstnok en av de tre “hva skjer hvis man ikke har dette systemet?”. Svaret er at man dør innen veldig kort tid, fordi mange av cellens verktøy ikke vil fungere ordentlig. Det er ekstra viktig at dette går fort, spesielt i hjernen. Postsystemet er essensielt for at nervecellene skal kunne sende signaler til hverandre. Derfor kan selv små feil i postsystemet til cellen føre til alvorlige hjerneskader.
Viktig i mange arter
Siden cellens postsystem er så viktig, er det også godt bevart gjennom evolusjonen. Både sopp, trær og katter sitt «cellulære postsystem» ligner veldig mye på det vi har. Postsystemet hjelper cellen med å håndtere spising og drikking (ja, celler drikker de også), i tillegg til å ta opp signaler fra andre celler. Dessuten er postsystemet viktig for immunsystemet, siden det brukes til å ta opp deler av andre infiserte celler eller bakterier. Med alle disse oppgavene som blir godt utført i de aller fleste levende organismer tror jeg vi trygt kan kalle cellens postsystem for verdens beste.
