Tekst: Julie Kielland | Foto: Venice film festival
I går kveld så jeg en klassisk drittfilm. Du har kanskje hørt om den eller til og med sett den. I filmen kunne mennesker krympes i en stor maskin hvis man trykket på tre knapper, vridde på tre hjul og dro i en kjempestor spak. Norge ble nevnt, noen scener utspilte seg ved en fjord og en svenske og en danske spilte nordmenn. Jeg snakker om Downsizing fra 2017 med en rating på rolige 5,7 av 10 på IMDb. En loslitt og blass Matt Damon i hovedrollen var selve personifisering av forgjengelighet. Han som en gang hadde vært en viril og mystisk agent med identitetsproblemer og hukommelsestap, den barske «Jason Bourne», hadde blitt krympet på alle måter en mann kan krympes. Filmen humpet av gårde, og jeg fulgte halvhjertet med.
Hvorfor jeg brukte to timer av fritiden min på å se denne intetsigende filmen, spør du? Og hvorfor skrudde jeg ikke bare av etter det første kvarteret? Vel, jeg trengte noe å spille mobilspill til. Noe som kunne summe i bakgrunnen, noe som kunne flakke litt i sidesynet slik at noe skjedde rundt meg, uten at jeg følte at jeg gikk glipp av noe viktig eller spennende. Kall det gjerne et uttrykk for FOMO, denne irrasjonelle frykten for ikke å få med seg det alle andre får med seg, for ikke å dra på den festen alle andre drar på, eller ikke å vite hvem den nyeste, hippe bergensrapperen er. Frykten for ikke å vite hva flokken driver med.
Folk klager. På kroppsvekt, bompenger og eget oppmerksomhetsspenn. Plutselig tar en seg selv i å fikle med telefonen, dra fingeren over den blanke skjermen og la pikslene flimre forbi uten å konsentrere blikket én eneste gang. Det skjer midt i samtaler, mens vi ser gode og dårlige filmer og når vi egentlig skulle ha gjort noe helt annet. Det bare skjer, sier folk. Det er ikke en villet handling. For i den post-industrielle, høyteknologiske informasjonsalderen, eller «kunnskapssamfunnet» som vi skamløst har døpt vår egen samtid, liker vi å late som at vi har programmert vekk vår frie vilje.
Vi må leve mer i nuet, hører jeg. Som om det å eksistere til enhver tid er en aktiv handling som er avhengig av at jeg er narsissistisk opptatt av hva som foregår akkurat nå, i min egen lille sfære. For å kunne leve i øyeblikket, slik dyr med betydelig lavere hjernekapasitet enn (de fleste av) oss gjør, må vi visst øve. Gjerne ved å tygge på en usaltet, økologisk cashewnøtt i tjue minutter. Personlig vet jeg ikke hvor tilstede jeg ønsker å være i starten av min egen fordøyelsesprosess, å virkelig kjenne at jekslene knuser og spyttet bløter, slik at det som en gang var en nøtt blir forvekslende lik havregrøt.
Jeg har en venn som driver med mindfulness, og bare det å si at noen driver med mindfulness viser hvor vanskelig det er for moderne mennesker å bare finnes. Vi har utviklet teknikker, metoder, gjennomarbeidede program og en hel veilederindustri for å lære oss oppmerksomt nærvær og
(selv-)bevisst tilstedeværelse. Vennen min, en misjonerende forkjemper for denne måten å være i verden på, prøver til stadighet å selge inn den treige livsstilen som en kur mot FOMO. Men om vi skal ta innover oss hvert bidige sanseinntrykk omstendelig og være bevisst til enhver tid, vil ikke det gi en overflod av informasjon umulig å prosessere selv for planetens mest velutviklede hjerne, spurte jeg nesten bare for å kverulere. Nei, absolutt ikke, kunne han forsikre. I stedet for å fokusere litt på alt, skal du fokusere all energien på din på én ting, sa han, og bare være der.
Ok, tjommi, nytt problem: hvordan siler jeg ut hvilket øyeblikk i løpet av dagen jeg skal la all hjernekapasiteten min forsvinne inn i? Etter litt om og men, viste han meg en app på telefonen sin: en digital meditasjonsveileder. Han sa at han prøver å sette av en halvtime hver dag, noen dager rekker han bare ti minutter, hvor han praktiserer mindfulness. Hva gjør du da, spurte jeg, helt konkret, hva gjør du? Sitter på sofaen med lukkede øyne og tenker på ingenting, var essens av svaret hans.
Hvithaien har overlevd i over fire hundre millioner år uten å reflektere over tilværelsen. Vi mennesker har eksistert i et knappe par hundretusen. Kanskje vi har noe å lære av verdens største rovfisk. Skaffe oss litt ordentlige tenner, for eksempel. Eller gjeller, større kroppsvekt og mer brusk? Vi er et dårlig dyr, det kan jeg innrømme på vegne av arten. Og er det ikke nettopp vår evne til, og ikke minst ønsket om å prosessere mest mulig informasjon som har gjort at vi har overlevd, til tross for vår tilsynelatende underlegne fysikk? Hvis den snakkende, hårløse apen med den altfor store hjernen skulle satt seg ned i skogen med beina i kors og holdt kjeft for å sutte litt på et bær og nyte øyeblikket, hadde vi aldri kommet oss dit vi er i dag, hvor vi lager drittfilmer vi spiller mobilspill til.
Det hadde jo vært fryktelig synd, tenker jeg mens jeg tygger på en økologisk cashewnøtt.
