Tekst: Kristoffer Solberg | Illustrasjon: Erlend Peder Kvam
Nå skal du få høre et par selvfølgeligheter som man i det minste kan anta har en viss grad av rimelighet i seg. «Mennesker prøver å legitimere egne handlinger og få de til å fremstå moralsk riktige», «Mennesker har et behov for samhold og fellesskap», «Mennesker vil helst være gode». Dersom du kjøper noen av disse setningene, vil du kanskje også være med på dette argumentet: «En part i en konflikt vil forsøke å legitimere både egne handlinger og sin rolle i konflikten».
Så langt så vel. Både setningene og det påfølgende argumentet ovenfor er litt platte selvfølgeligheter som du fort kan gjenkjenne i avisartikler om andre verdenskrig, amerikanske soldaters fremferd i Irak eller dersom man skal forklare de vidt forskjellige tolkningene som finnes av krigene og forbrytelsene på 90-tallets Balkan. For min egen del er jeg typen som fort kan nikke til, eller komme med, slike enkeltheter selv. Jeg mistenker det kommer av den enkle grunn at de intuitivt gir en slags mening, og at de er enkle å fremføre. Det passer på en måte inn i et gitt menneskesyn når man skal prøve å forklare kollektiv svikt og forferdelige handlinger begått av mennesker, uten å avfeie mennesket som ondt. «Seierherren skriver historien, også i forsøket på å empatisere med taperen», kunne man kanskje sagt.
Ondskapens Modernitet
Det finnes en rekke teorier om ondskap. To av de ledende teoretikerne på dette feltet i det forrige århundre var Hannah Arendt og Zygmunt Baumann. Begge skrev om Holocaust, nazistenes forsøk på å utrydde den jødiske befolkningen i Europa. Arendt skrev om Adolf Eichmann, en av de sentrale aktørene under Holocaust, og lanserte begrepet Ondskapens banalitet. Veldig forenklet er ideen om Ondskapens banalitet en tanke om at det pliktskyldige mennesket som utfører ordre, kan komme til å utføre grusomme handlinger, uten å nødvendigvis være ondt, som følge av sadistiske ønsker. Baumann lanserte begrepet Moderniteten og Holocaust, en slags tese som sier at den kalde byråkratiske logikken iboende i det moderne samfunnet ikke bare innbefatter effektiv økt velstand og effektiv logistikk, men også en effektivitet som gjør forbrytelser i en uant skala mulig.
Det kan virke som om både Arendt og Baumann har hatt noe for seg. I det minste har de hatt en ekstrem påvirkning på akademikere, men også mer kollektive oppfatninger av hvordan ondskap kan oppstå. Særlig onde handlinger som et resultat av systemer, riktignok utført av enkeltindivider slik alle handlinger må være, men som en del av et større system. De senere årene har vi dog sett noen fenomener som utfordrer slike tanker, kanskje ikke nok til å avfeie dem, men i det minste slik at supplementer kan være nødvendige. Vi har fått internett, terrorstaten IS og terror begått av såkalte «lone wolfs», enkeltindivider som begår terror uten særlig kobling til andre. Både fremmedkrigeren og «lone wolf»-terroristen synes å dele en del likheter, både av sosial og psykologisk art. Begge er ofte tapere, på utsiden av storsamfunnet og villige til å utføre voldelige handlinger med et tilsynelatende «høyere mål» for øye.
Nytt på nytt
Spørsmålet jeg ønsker å stille i denne teksten, er hvordan vi som samfunn forholder oss til både fremmedkrigeren og den ensomme ulven. Et samfunn som, pompøst sagt, kan argumenteres for å være mer fragmentert enn tidligere. Som historiker tror jeg det er urimelig å påstå at samfunnet i dag er mer fragmentert enn det noensinne har vært, all den tid forskjellene mellom rik og fattig, klasser, kjønnsroller og maktposisjoner var minst like ille eller mer ekstreme tidligere. Bortsett fra kirken var det få eller ingen felles referanserammer for livet til en fattig bonde og en adelsmann i middelalderen. I dag har vi en kulturell referanseramme som langt på vei går på tvers av slike skillelinjer. Mark Zuckerberg ser sannsynligvis på Tarantino-filmer han også. Allikevel, og her kan man bare spørre noen av de eldre som fortsatt lever i vårt eget Norge, kan det føles som om en viss form for bygde- eller nasjonalt felleskap har måttet vike for individuelle behov og lyster.
Det siste kan føre en hel rekke goder med seg. Samfunnet blir mindre konformt og vi får i større grad mulighet til å forme vår egen skjebne. I et land som Norge, med høy jevnfordeling av sosiale goder, slår det i stor grad positivt ut. Problemet er de gangene det ikke gjør det, for da skapes taperen. I den offentlige diskursen virker vi stort sett enige om at man skal ta vare på de svake. Personen som havner på kanten av samfunnet og begynner med rus, skal helst møtes med varme. De gangene det ikke skjer, som er relativt ofte, ser mange på det som et tegn på storsamfunnets feilbarlighet. Ergo finnes det stemmer som fungerer som en korreks, som utøver systemkritikk når samfunnet ikke viser nok hjerterom. Det forholder seg annerledes med de onde. For Bauman og Arendt forholder det onde seg annerledes, kan hende fordi ondskapen de beskriver løper ut av en tid hvor det langt på vei var et unikt samhold i staters befolkning. Følelsen av samhold kan sies å være et av målene for nasjonalisme, fascisme og kommunisme. På 1900-tallet viste samhold seg både fra sin beste og verste side.
Den onde taperen
Fremmedkrigerne er onde tapere. Anders Behring Brevivik og Phillip Manshaus er onde tapere. Vi vet rett og slett ikke hvordan vi skal reagere på disse menneskenes handlinger. I tilfellet fremmedkrigere er det litt enklere all den tid dette er tapere som har søkt seg til et de-facto geografisk sted, hvor de har utført forferdelige handlinger mot andre mennesker. Innad i IS eller andre terrororganisasjoner får de mulighet til å skrive sin egen seierhistorie. Ved å dra bort fra fellesskapet kan de skape et nytt, og dermed avfeie kritikken i samfunnet de kommer fra. En kan spore visse likheter i det lille man vet om Breiviks og Manshaus kommunikasjon. Anders Behring Breivik fant meningsfeller på høyreekstreme nettsteder, om ikke alltid i dialog så i tankesett. Geografisk sett var han fortsatt i Norge, men historien han ønsket å ta del i og skrive seg inn i, var transnasjonal.
Det samme gjelder Manshaus som nå har vist seg å være nynazist. Til tross for at det finnes en del likheter mellom de to, begge fra vestkanten og angivelig utilpasse i ungdomsårene, er det også noe som skiller. Manshaus sitt felleskap var ikke pseudo-intellektuelle blogger skrevet av voksne menn. Det var såkalte meme-boards, forum på internett hvor det er vanskelig å vite hva som er seriøst eller ikke. Felles for de begge er at de fant seg fellesskap som lot dem bli en del av noe større. Men hvordan forholder vi oss til de to gruppene av islamistiske terrorister og høyreekstreme terrorister? Avsky og forvirring: Kanskje er de gale? De er i det minste onde. Vi forstår dem ikke. De passer ikke inn, men de fant seg noe annet. De er ikke del av et ideologisk eller byråkratisk rammeverk som kan rasjonalisere ondskap, slik vi har blitt vant til for å forklare det forrige århundrets verste hendelser. De vil utføre ondskap, ikke som en hvilken som helst drapsmann, men er noe enda skumlere, for de er langt på vei noe vi ikke forstår enda. De skriver sin egen historie, og aksepterer ikke at vi dømmer dem. Det skremmer oss.
