Tekst: Markus Keller|Illustrasjon: Erlend Peder Kvam
Det teologiske fakultet (TF) har måtte leve med forslag om nedleggelse fra studenter og professorer, og har gått fra, som en professor av meg beskrev det, å være universitetets svane til å bli den stygge, lille andungen. Samtidig har TF en verdi som er større enn organisasjonen. Denne forståelsen mangler hos kritikerne. Derfor vil jeg prøve å sette ord på verdien av å beholde TF som fakultet. Jeg ønsker ikke å underspille andre fagmiljøer, som jeg årlig oppfordrer studenter til å ta emner hos, men vil snakke om hva TF forvalter.
Andungens kvantiteter
Først av alt er det viktig å poengtere at «religion, theology and divinity» er et etablert fag internasjonalt. I denne sammenhengen har UiO markert seg svært sterkt. De siste tre årene er miljøet vurdert som det 38. og 45. beste globalt av Quacquarelli Symonds (QS). TF er også det mestproduserende forskningsmiljøet ved UiO. Fra 2009-2015 var vi det eneste fakultetet med over 2 publikasjonspoeng i snitt per ansatt. Også når det gjelder studiekvalitet har TF utmerket seg. Internt på UiO snakkes det om TF-modellen for mottak av studenter, og nylig fikk TF midler fra DIKU for å videreutvikle de studiekvalitetsrettede tiltakene som ligger i TF-modellen.
Skal vi ta på alvor argumentet fra et bredt fagmiljø på Harvard Divinity School, TFs søsterfakultet, at vestlige samfunn preges av religiøs analfabetisme samtidig som religion blir mer avgjørende samfunnsmessig, må vi også sikre at vi utdanner studenter med denne kompetansen. Her leverer TF gjennom «Religion og samfunn» – et program som hovedsakelig utdanner kandidater til skole, offentlig forvaltning, NGO-er og trossamfunn. Av bare dette kan man argumentere for at TF rettferdiggjør sin eksistens. På den andre siden kan man naturlig nok også spørre hvorfor ikke dette organiseres under andre fakulteter. Her vil jeg heller snu spørsmålet på hodet. Det hyppigst foreslåtte alternativet ved UiO er Det humanistiske fakultet (HF), men det er en grunn til at religion vanligvis organiseres ved nettopp teologiske eller samfunnsfaglige fakulteter. Hvorfor skal vi legge det til HF?
Andungen og de andre
På tross av et solid fagmiljø i religion ved både TF, HF og SV, har denne fagkretsen sett nok oppsplitting det siste århundret. Gjennom professorstriden i 1906 og den påfølgende etableringen av Menighetsfakultetet (MF) ble fagmiljøet splittet i en konservativ og en liberal retning. Ved etableringen av professoratet i religionshistorie på HF i 1914, ble religionsfaget nok en gang splittet, da mellom troende og ikke-troende. I tillegg har OsloMet i dag et fokus på religion, med en av Norges mest profilerte eksperter innen religion/politikk, Torkel Brekke, som sin siste anskaffelse. Splittelsen fungerer imidlertid ikke særlig godt, for der forskerne samarbeider på tvers av institusjonene, er det studentene som taper.
Grunnen til at enkeltforskere samarbeider godt, er fordi de vet at det egentlig er forskningsspørsmålene som er styrende. Det er ikke slik at liberale, troende religionsforskere kun kan jobbe på TF og at HF kun ansetter ateister. På tvers av institusjonene ligger de samme akademiske kravene til grunn – enten man tror på gud eller ikke. På MF har man Center for the advanced study of religion (CASR) med folk fra PRIO, HF, TF og MF tilknyttet seg. NorHost og GOBA ved TF forsker på gjestfrihet i møte med flyktninger i Norden og hvordan forståelsen av religion formateres i Norge sammenlignet med andre samfunn. Tro er revnende likegyldig.
Mellom HF og TF møter man imidlertid fremdeles en uenighet om forholdet mellom religionsfaget og forskeres tro. Ofte fremheves innenfraperspektiv og utenfraperspektiv som avgjørende, men det finnes få tilfredsstillende svar på hva dette betyr. Grunnen er at vi forsker ut ifra problemstillinger, ikke tro. De fleste problemstillinger krever at vi både forstår som om vi var på innsiden av et fenomen, óg evner å innta en analytisk distanse. Forskning som ikke får til begge disse, er dårlig forskning. I dag er det kanskje riktigere å snakke om et skille rundt hvorvidt religionsforskere skal være med å forme eller kun observere. Her går skillelinjen på tvers av alle enhetene. Taperne i organiseringen er dessverre igjen studentene som innbilles at det er et skille.
Religionsfeltets mange ansikter
Utover den organisatoriske splittelsen finner man også en disiplinsplittelse innad i faget. Religion er i motsetning til juss, psykologi og sosiologi ikke en disiplin, men et felt med mange disipliner. Religionshistorikere jobber med historiske metoder, religionssosiologer med sosiologiske. Videre finner man religionsantropologi, -filologi, -filosofi, -psykologi, osv. Skal man ivareta et fagmiljø rundt religion må man ivareta disiplinmangfoldet, uten å bryte opp fagfellesskapet. Skal vi utdanne kandidater innenfor religion må de møte disiplinmangfoldet. Og skal vi utdanne de religiøse lederne som skal kunne være kritiske forvaltere av sine tradisjoner, må de også møte denne bredden. Tanken om å legge religion til HF representerer en utfordring i forhold til at religionsfagmiljøet naturlig vil måtte splittes mellom ulike institutter.
Det er også fagfelt som ikke passer inn under noen institutter. «Systematisk teologi» og fagfeltet kalt «̇Praktisk teologi» er slike fag. Det har ingen naturlig plass på HF per i dag. Vi kan velge å si at vi skal være et sekulært universitet, men samtidig er nettopp dette faget kanskje det som etterspørres mest i den religiøse lederutdanningen kunnskapsdepartementet nylig ga særlige midler til. Sammen med den kritiske selvreflekterende teologien TF har vært bærer og sikrer av de siste hundre årene, er dette momentet en sentral del av det samfunnet trenger at religiøse ledere sitter igjen med. I TFs faglighet er det helt naturlig å lene seg på en metodisk ateisme der det behøves.
Det er nok nettopp dette som er grunnen til at universitetsfaget «Religion og teologi» globalt sett stort sett aldri er organisert på humanistiske fakulteter. Enten er det organisert under samfunnsvitenskap eller under tidligere teologiske fakulteter. Derfor er det kanskje mer naturlig å legge all religion hit, heller enn å legge ned. TF har rom for å både ha en samfunnsvitenskapelig, språklig, historisk, troende, ikke-troende, aktivistisk og observerende tilnærming til religionsfaget.
Når det på TF i tillegg er en utbredt aksept for individuell tro, blir studentene vant til å forholde seg til livssynsmangfold, faglig og i yrkeslivet. Med kristne, ateister, antiteister, muslimer, nyreligiøse og buddhister i hvert kull, vokser de som både fagpersoner og mennesker. Dette var fra min erfaring fraværende ved religionsemnene på HF og SV.
Andungens største verdi
Et siste moment kan imidlertid ikke undervurderes: religion blir stadig viktigere i offentligheten. Samtidig behandles religiøsitet som om det er noe konstant – noe som enten er så privat at man ikke skal røre det, eller som har problematiske sider man må forby. Niqabforbud i Europa har for eksempel blitt utformet uten å gå i samtale med niqabbrukere. Det jeg selv som student satt størst pris på ved TFs måte å møte religion på, i kontrast til SV og HF, er noe som kommer fra teologien: erkjennelsen av at religiøsitet alltid står i endring og at vårt fag er dømt til å påvirke. Vi kan ikke unngå det – men det må gjøres med en respekt, forsiktighet, fryktløshet og mangel på berøringsangst.
Denne fagligheten la grunnen for kvinnelige prester og biskoper, likekjønnet ekteskap, grønn teologi, demokratiseringen av kirken, kirkeasyl og religionsdialog. Spørsmålet om nedleggelse av TF handler om å kvitte seg med nettopp dette. Dette blikket mener jeg er det viktigste TF kan gi framtiden og noe jeg mener UiO er nødt til å tilby. TF utdanner kandidater som skal kunne bidra til å forme framtidens religiøse liv. Med faglig tyngde, hensynsfullhet og fryktløshet.
