Tekst: Tony Norgaard | Illustrasjon: Erlend Peder Kvam
Selvironi er en av mange selvforsvarsmekanismer jeg benytter meg av. Jeg tvinger meg nesten alltid til å se for meg det verste utfall i enhver sak, for å ikke bli skuffet. Det har vært lett å tenke at det er bedre å aldri ha noe, enn å ha noe man kan miste. Som mange andre har jeg periodevis hatt tunge tanker, til det punkt hvor jeg hadde glemt hvordan det var å ikke ha det. Jeg husket knapt hvordan det var å føle seg bra. Så da jeg endelig følte meg bra igjen, ble jeg så redd for å ikke føle meg bra at jeg ikke følte meg bra lenger.
Løsningen min ble en middelvei, ingen oppturer og ingen nedturer. En slags systematisk nedstripping av følelser. Det å tenke logisk og fornuftig ble min religion. I stedet for å se på en ekskjæreste gjennom følelser, prøvde jeg å rasjonalisere hvorfor vi slo opp. Altså fant jeg sammenhenger, og sa til meg selv at «jeg er sånn», noe om ikke er forenelig med at «hun er sånn», ergo hadde det ikke vart, og jeg burde være glad det er over.
Etter dette begynte jeg ved en tilfeldighet å se Star Trek, den originale serien fra 60-tallet. Her følte jeg med en gang en dragning mot Spock. Ikke på grunn av hans spisse ører og bollesveis, men fordi han er halvt menneske og halvt vulcan. For på planeten Vulcan bedriver de også teknikker for å undertrykke alle følelser og etterstrebe logikk og fornuft. De har nemlig lært at alle disse sterke følelsene de blir utsatt for, kan gjøre at man kan drepe sine nærmeste, eller krige mot hverandre. For meg høres dette kjent ut.
Problemet med logikk og rasjonalisme er at i et hode, kan det å gå til krig for å holde befolkningen nede være logisk, mens i et annet kan det å dele ressurser og kutte forbruket der det er størst, være det logiske. Så ble jeg da avhengig av at ting måtte virke logisk for at jeg kunne være sammen med noen, og man kan alltid rasjonalisere seg frem til at man burde la være. Det kan være enkle ting som at en ikke har de samme fremtidsønskene. Det kan være en enkel ting ved seg selv eller den andre som er en konstant, og som derfor gjør det enkelt å se for seg mange ulike scenarioer som ender med at man slår opp. Så kan man tenke at det ikke er noe vits i å være sammen i utgangspunktet, fordi en eller annen kan bli såret. Så i stedet for å prøve å få regnestykket til å gå opp, prøver man bare å unngå utregningen.
I løpet av Star Trek er noen av de episodene jeg liker best de hvor Spocks menneskelige side kjemper mot vulcan-siden. Blant annet i en episode hvor han og Dr. McCoy blir sendt tilbake til istiden, og han forelsker seg. Gradvis som han forelsker seg, blir han mer irrasjonell. Forklaringen de gir i serien, er at fordi det er 5000 år siden, blir han gradvis slik som forgjengerne hans på Vulcan var på den tiden. Altså følsomme, irrasjonelle og krigerske. Personlig tror jeg han bare ikke vil innrømme at følelsene han har for denne kvinnen han møter, er grunnen.
Klimakset er når de skal gjennom portalen før den stenges for godt. Han prøver å sende McCoy som holder på å fryse i hjel, først. Kanskje med en baktanke om å bli igjen hos kvinnen han er forelsket i. Det er da de oppdager at de er nødt til å gå gjennom portalen sammen. Spock nøler, men innser at han må gjennom. Han mistet kanskje kjærligheten til henne, men han reddet en kjær venn. Det var kanskje helt åpenbart for alle at siden det sto om død og liv, var dette det logiske valget. Men kanskje var det den irrasjonelle kjærligheten hans for McCoy som til slutt klarte å få han inn på klare tanker igjen, ettersom alternativet ville tynget han resten av livet. Særlig nå som de barbariske sidene kom frem.
Jeg er kanskje ikke fra Vulcan, men av og til føler jeg at jeg er minst like sårbar for følelser som Spock er. At hvis jeg hadde latt alt flyte fritt, ville det være for mye, og jeg ville ikke klart å tenke engang. Det er så vanskelig å gå inn i en dyp relasjon med en slik tankegang at man rett og slett går inn i den halvhjertet. Den ene foten i døra så man kan løpe så fort man kan se antydning til noe som kan utløse sorg. Det jeg ser nå er at jeg glemte å stenge av en følelse, og det er frykt.
Som menneske har nok også jeg behov for mellommenneskelige relasjoner. Derfor er det irrasjonelt av meg å ikke gi hen til følelsene jeg har for en person, når jeg i stedet velger å gi hen til frykten. Hva er egentlig mest irrasjonelt av forelskelse og frykt? Begge deler kan være vondt, og få alt rundt til å virke meningsløst. Begge kan også være nyttige. Der frykt sørger for at du ikke løper ut i veien foran biler, kan forelskelse føre deg nærmere et annet menneske. Hvorfor er sistnevnte nyttig? Fordi vi blir til i møte med mennesker, og det å gi seg fullstendig hen til et annet menneske kan lære deg mye om menneskeheten, men også deg selv.
«Live long and prosper», lyder Vulcan-hilsenen. Lev lenge og fremgangsrikt. Da mener man ikke nødvendigvis en karriere, eller andre bragder, men heller personlig utvikling og fremgang. Å bli et bedre menneske i dag enn man var i går. Jeg tror på det, og det er slik Star Trek-universet fremstår som en bedre versjon av vår verden. Ser man de nye Star Trek-filmene ser man til og med den originale Spock, fortelle en yngre versjon av seg selv om å legge logikken til side og gjøre det som føles riktig. Da må man nødvendigvis godta risikoen for tap, men det er også mye å tape på å ikke gjøre det for det er noen jævla bra mennesker der ute man går glipp av.
