Tema

Send inn klovnene

Tekst: Vera Kaufman Brunstad| Illustrasjon: Erlend Peder Kvam

Dere kjenner sikkert allerede til Todd Phillips’ «Joker». Det er filmen som har vært på alles lepper helt siden april, da traileren ble sluppet. Filmen har allerede mottatt en gullpalme, og fått omtaler som spenner seg fra ris til ros. Som om det ikke var nok med det, følte jeg også på trangen til å trekke Jokeren ut av kortstokken og slenge meg på bølgen.

Grusomt menneskelig
Da jeg først ankom salen på Vega kino en helg midt i Oktober, var jeg sikker på at omtrent hele Oslo, og kanskje hele verden, hadde sett filmen før meg. Likevel hadde jeg greid å unngå det meste av spoilers, og ikke nok med det, jeg hadde slik som tittelen på Larry David sin beryktede TV-serie tilsier, Curbed My Enthusiasm nok til å vite at jeg ikke kom til å bli skuffet. Dessverre ble jeg dratt lengre og lengre inn i filmen som ga mine lave forventninger en ny energi, en slags hybris nesten, som ble helt sønderknust i det jeg vitnet filmens siste fem minutter. Dermed ble min opplevelse til en sirkelkomposisjon. Jeg var blitt satt i samme håpløse tilstand som hovedkarakteren Arthur Fleck i filmens begynnelse.

Da jeg kjente på denne håpløsheten fikk jeg en slags åpenbaring, men også før det forsåvidt. Etter kun et par scener merket jeg at synet av en tynn og stakkarslig Joaquin Phoenix, fikk ansiktet mitt til å vri seg og hjertet mitt til å stikke av medlidenhet. Det er noe veldig menneskelig og grusomt ved å se en person føle seg som en sjakkbrikke på et scrabblebrett. Dette bringer oss jo til temaet som nettopp er slike folk, samfunnets tapere, noe vi absolutt ikke kan få nok av å høre om i disse dager. Før pleide det å like True Crime-serier å være litt rart, men nå snakker alle og bestemoren deres gjerne om Ted Bundy ved middagsbordet. Det er kult å kle seg som en klovn, og «Incel» har blitt en del av vår dagligdagse terminologi for triste menn som ikke greier å få seg napp, og som hater kvinner for nettopp det. Joker er den perfekte, saftige smørklumpen i denne grøten. Spørsmålet blir da hvorfor? Det er et kjent faktum at man pleier å heie på en underdog, men hva skjer når vår protagonist ikke er din vanlige cookie-cutter-nerd eller en Slumdog Millionaire? Hva skjer når hele narrativet er fra et forstyrret og forvridd perspektiv?

Slik jeg ser det, er dette den nyeste installasjonen i det jeg vil kalle «lidelsesporno». Så mangt av viktige samfunnsspørsmål blir tatt opp under filmen. Samfunnets økonomiske tapere i et turbulent Amerika får et lite spotlight, før fokuset brått skifter tilbake til aspekter som psykisk helse og ensomhet. Dessverre greier ikke den røde tråden å strekke seg gjennom alle disse problemstillingene, og vi sitter igjen med noen gode refleksjoner rundt følelsen av isolasjon og håndteringen av fattigdom, og noen ufullstendige refleksjoner rundt blant annet psykisk helse og Reagan-årene. Likevel er det noe med det å føle empatien, og kanskje kjenne seg litt igjen i visse aspekter, enten du sliter psykisk eller rett og slett ikke greier å være morsom.

Narrativets brudd
Det gode med Joker er at den greier å formidle et narrativ med en ufullstendig og forhastet slutt, i en fantastisk pakke. Visuelt er filmen rett og slett ganske vakker. Nesten hvert øyeblikksbilde kan stå på egne ben som et vakkert fotografi, og takket være en flott visuell avdeling fenger hver eneste detalj, fra kostyme til den lille, laminerte lappen med advarsel om tics og en fargepalett som virkelig fanger opp noe av det dystre, men samtidig lekne ved universets tidsepoke. Selv om manuset ikke var noen banebrytende slager, var det likevel holdbart i samsvar med skuespillernes flotte opptreden. Joaquin Phoenix spiller på en måte som får Arthur sin mentale lidelse og tricks til å føles som så mye mer enn bare en billig gimmick. Frances Conroy er dessuten med på å drive den dysfunksjonelle dynamikken mellom mor og sønn i en troverdig retning. Filmens estetikk fungerer som en fantastisk støttespiller for selve fortellingen som ligger i grunn, og dermed Arthur sin verden.

Det er først mot slutten det begynner å skurre ordentlig for meg. Protagonistens motivasjon, kampen for å få oss til å heie på vår uortodokse, ustabile underdog, gjennomgår et plutselig skifte. Hvis vi skal sammenligne Arthur Fleck med Travis Bickle fra Martin Scorseses Taxi Driver (1969), er det noe som akkurat ikke når opp. Det er narrativets brudd på slutten, hele «gotcha»-øyeblikket som føles mindre som et sceneteppe som dras bort, og mer som at Todd Phillips greide å snuble i duken og fange noen av asjettene før de traff gulvet. Det var noe som ikke helt stemte ved det at vår protagonist så plutselig fikk selvtilliten til å stoppe selv det sterkeste av nervøse tics, men selve saltet i såret var minuttet vi oppdaget at alt dette kunne ha foregått inne i hodet hans hele denne tiden. Publikumet er klare over at Arthur, som Travis Bickle, sliter, men magien med Taxi Driver ligger i det at vi får undres. Vi får lov til å dra våre egne konklusjoner og finne ut hva som er ekte eller ikke. I Joker ser vi jo selvfølgelig en undring, i hvert fall delvis, men filmen taper seg virkelig i det vi blir presentert en «gotcha»-konklusjon. 

Kort oppsummert er Joker (2019) en god film. Jeg ville ikke kalt den banebrytende, eller spektakulær, men sannelig er den verdt å se. Hvis du er slik som meg og nyter den mest på grunnlag av estetikk og emosjonelle faktorer, ville jeg anbefalt å forlate salen fem minutter før slutten. Derfor vil jeg si at denne filmen fortjener en et solid terningkast på 4.5 av 6, hvis det i det hele tatt er mulig.

 

No photo description available.