Tekst: Joachim Waade Nessemo| Illustrasjon:
To av påstandene man gjennomgående kan høre fra de bitreste av oss hvite menn, i spekteret fra incels til de som er «enig med mye av det Jordan Peterson sier», er følgende:
At hvite menn blir forfordelt av samfunnet og skvises ut, samt at samfunnet påfører dem skam for privilegier de i virkeligheten ikke har. Det har liksom blitt til ulempe å være hvit mann.
Disse to påstandene henger selvfølgelig sammen, men resonnementet om at den ene påstanden underbygger den andre, fordrer noen selvforherligelser. Om en som hvit mann ikke får det en synes en fortjener i samfunnet, kan det være en mengde årsaker til det. Én åpenbar forklaring for fiasko som forsøkes underkjent, er egen udugelighet. Det gir en alternativ forklaring til den andre påstanden. Å ikke være privilegert fordi en er en taper, virker i seg selv rimelig. Selv om det er åpenbare mangler i en slik konklusjon, kan det hende at det ligget et poeng i at en del privilegier underveis har blitt forvandlet til ulemper.
Gaming og chilling
Ett privilegium som i virkeligheten er en ulempe i forkledning, er å ikke få tildelt ansvar i oppveksten, å ikke måtte jobbe hardt. Jeg skal ikke spekulere i hvor universelt eller utbredt dette er, men slik jeg oppfatter det slipper gutter under visse sosiokulturelle betingelser unna med å leke seg gjennom barne- og ungdomsårene. Foreldre tror de er gode om de lar «barn være barn». Dette i en tidsalder hvor barnet som følger sine innskytelser vil henfalle til ekstreme inntrykk,som er lett tilgjengelige gjennom de digitale teknologiene, og barna vil i mange tilfeller bli overlatt til seg selv i en slags passivitet.
Med en ettergivende, passiv, eller fri oppdragelse vil barnet kunne benytte enorme mengder tid til å game, chille, eller skusle bort tiden. Kravene hjemmefra tilsier ofte at middelmådighet er godt nok, og arbeidsmoral og selvdisiplin undervurderes. En oppmuntres ikke til å ta del i voksenlivet før problemene melder seg mot slutten av ungdommen. En er på god vei til å bli et barn i en voksen kropp. Slikt stammer antageligvis fra en lite gjennomtenkt oppdragelsesmetode hvor kortsiktig gevinst også er den gjennomgående prioriteten hos foreldre som tror at «selve livet» leves i ungdommen. Kanskje stammer det også fra en implisitt tanke om at alt ordner seg for hvite gutter.
Oppgjør med politisk korrekthet
Gode foreldre av barn fra underprivilegerte grupper – som i denne sammenheng kan være alle andre enn etnisk norske gutter – vil ofte fremme følgende påstand: Du må jobbe hardt for å komme dit du vil, fordi en skjevhet i samfunnet favoriserer noen andre enn deg.
Talent, og i dette tilfellet privilegier, vil stort sett utkonkurreres av hardt arbeid. Når det spisser seg til i starten av voksenlivet – når jobber, maker, posisjoner og ressurser skal fordeles – står mange på bar bakke fordi en for sent melder seg på de virkelige konkurransene i livet, og mangler verktøyene som skal til.
Unge menns opprør med det politisk korrekte (PK-)samfunnet er ofte tuftet på noen grunnleggende misforståelser: De blir ikke forfordelt, de blir forbigått. Anklager om at samfunnet ilegger dem skam for privilegier de ikke har, er i hovedsak grusomt navlebeskuende, men overser argumentasjonen ovenfor – privilegiene blir en byrde. En slik erkjennelse vil dramatisk endre retningen fingeren må pekes. Mens foreldrene sier «du er god nok som du er», forteller kulturen og samfunnet noe helt annet. Selv om vi alle befinner oss i en selvforbedringens alder, er det kanskje et spesielt trykk som legges på hvite menns selvbilde, fordi de fleste heltefortellinger har noen som oss i hovedrollen. Det totale trykket oppleves likevel en del lettere, blant annet fordi vi ikke utsettes for systematisk undertrykkelse. En blir oppdratt til å «bare være seg selv», men er omsvøpet av en kultur som oppmuntrer oss til å fantasere om, og i enkelte øyeblikk faktisk tro og forvente, å være både Bond og Bourdieu, jack of all trades, master of some.
En kjøper løgnen som blir solgt, hvor sannheten er at de historiene en er tilskuer av hele oppveksten, ikke er sanne skjebner for alle som fantaserer om det og ønsker det. Passiviteten foreldrene tillater, oppmuntres av kulturen. Desto lenger du henger deg opp i fantasiene, desto mindre egnet er du til å repetere bedriftene til de handlekraftige heltene du observerer. På samme måte som at sønner som forsøker å følge i sine ekstraordinære fedres fotspor, ofte ikke tar hensyn til hvor mye svakere de selv er blitt av å gå på opptrådt sti. En har enorme forventninger til seg selv, ikke bare om hva en skal gjøre og oppnå, men også hvor usannsynlig høy kvalitet det skal være over alt – hvilken usannsynlig og utilgjengelig skjønnhet og suksess en skal omgi seg med, som går langt utenpå hva en egentlig fortjener – selv i en tid hvor alle prøver å bli perfekte, er det ikke nok skjønnhet til at alle kan raske til seg tilstrekkelig til å skape misunnelse hos andre. Alle kan ikke være best, og det er ikke engang sikkert at våre helter, som drukner i alles penger og kjærlighet, egentlig har det spesielt bra.
Poenget med ansvarsfraskrivelse
Formålet med å klandre andre for sine manglende oppnåelser virker å være å kvitte seg med skam, helbrede seg selv fra sin forkrøplede tilstand og gjøre seg selv handlekraftig. Det fremstår som en grunnsten i Peterson-skolen, at det som ligger i veien for en transformasjon, er ikke bare manglende verktøy for å mestre verden, men også en seriøs mengde selvforakt. Det gjøres alt for ofte feilslutninger om hvor denne selvforakten stammer fra. Mye oppstår nok på grunn av dette gapet mellom hvem en er oppdratt til å være, og hvem en føler at en skulle bli. Hvite gutter sviktes av samfunnet, men i mindre omfang og alvorlighetsgrad enn andre grupper. Alle sviktes nemlig dersom foreldrene overlater for stor del av oppdragelsen til det passiviserende samfunnet. Selv om velferdsstaten gir alle en sjanse, gir systemet aldri god oppdragelse, og om foreldrene er mest opptatt av å sy puter under armer er det privilegier som bidrar til et utfall som er vansiret, i realiteten en forsømmelse.
Å ta bort skylden ved å eksternalisere årsaken gir anledning til å starte på nytt. Det er renselse i å klandre noe eller noen, hva som helst, og gi seg selv blanke ark. Det er for så vidt bra å rydde i hodet og sjelen, gi seg selv en ny start, men grunnen må være noenlunde stø for at ikke prosjektet skal bli stygt. Når en skal forklare sitt utenforskap, er det enda bedre om en faktisk ser verden som den er, aksepterer hele bildet: At også de deler av kulturen en omfavner kan være problematiske. Kanskje kan en spørre seg selv om noen av ens problemer stammer fra egen mangler, fremfor «de andre». At samfunnet «shamer oss for å være hvite menn» og favoriserer «de andre», at det finnes en dobbeltmoral hos kvinner som sier en ting, men mener noe annet, er ikke annet enn ønsketenkning. Det er provoserende mangel på perspektiv, en subjektiv samfunnsanalyse som står til stryk. Skamløshet er frigjørende, men farlig. Å bruke løgn til å forløse sin gjenfødelse utgjør i alle fall en fare både for andre og en selv.
