Tekst: Tobias Smith | Illustrasjon: Øyvind Rustad Johansen
En mild tirsdagskveld i februar forlot jeg Oslo sentrum til fots, på vei til en venn av meg som nettopp hadde flyttet inn i en ny leilighet med kjæresten. Jeg hadde vært på kino og sett den nyeste filmen til Dag Johan Haugerud, og det siste jeg ønsket å gjøre etter endt film var å dra tilbake til min egen leilighet. Trangen til å diskutere hva jeg nettopp hadde overvært på lerretet med noen var én grunn, men det hadde nok aller mest å gjøre med at han ene jeg bor i kollektiv med hadde ordnet i stand en date i vår felles stue denne kvelden. Å være på egen date er ubehagelig nok, å skulle passivt overvære gjennom tynne vegger at to andre dater er min personlige visjon av helvete. Derfor sa jeg ja og takk og tusen hjertelig takk da kompisen min ringte og hørte om jeg ville komme over for å spille brettspill.
Dette er en nokså uvanlig situasjon i livet mitt. Det hender nemlig ytterst sjeldent at jeg spiller brettspill. Dermed hender det minst like sjeldent at jeg er på vei til noen for å spille brettspill. Jeg har fått høre at jeg slår folk som en brettspiller. Og kanskje er det riktig – at jeg slår dem som det. Men det vil være et feilaktig slag. Ikke at jeg tar meg nær av det. Så lenge de ikke anmelder meg for blind vold skal folk få lov til å bli slått med hva de vil. Forresten, kanskje tar jeg meg litt nær av det. Og som konsekvens av nærtakingen burde jeg vel vurdere å justere egne fordommer mot brettspillere noe. Kanskje. Inntil videre lever jeg greit.
Jeg har ikke noe imot brettspill som konsept. Jeg forstår hvorfor det tekker. En lett eskapisme hvor man kan være sosial uten at det stilles krav om å være interessant. Man må bare godta spillets premisser, gjøre så godt man kan, så trenger man strengt tatt ikke si noe mer. Sitte der, kaste en terning, flytte en brikke, løfte noen kort. Kun bruke hjernen innenfor klare strategiske rammer og regler definert i et hefte, kanskje smile eller komme med små utrop om enten noe litt bra eller noe litt dumt skulle skje i spillet. Ikke helt ulik verdenen man som barn trodde man vokste opp i. Da man tenkte at så lenge jeg runder tyve år vil veien videre være staket ut og urokkelig. Innen da vil jeg ha lært det jeg må vite, og med klare spilleregler i bunn skal jeg foreta åpenbare valg, leve etter åpenbar moral og tenke åpenbare, logiske tanker. Livet skulle bli et brettspill. Etterhvert viste det seg at livet bare ble livet.
Nei, det er nok mer ytre faktorer som har bidratt til min noe labre historie med spill på brett. Jeg kommer fra en familie hvor begrepet spill ikke strakk seg særlig lenger enn til det alt for tilfeldighetspregede og grusomt kjedelige Yatzy. Og ikke før etter mine interessemarkører var noenlunde satt i stein fikk jeg venner som trivdes med tanken på å spille spill som fant sted utenfor en skjerm. Gode unnskyldninger er jeg i hvert fall flink til å komme opp med.
Men så var jeg her da, på vei til et bord som, samtidig som jeg tråkket og pustet meg gjennom den stille tirsdags- byen, ble klargjort og tilrettelagt for noen timers spilling. Jeg tenkte på filmen jeg nettopp hadde sett, Lyset fra Sjoko- ladefabrikken, og hvordan man fortsatt, i en ellers nokså håpløs verden, heldigvis har et knippe filmskapere å stole på. Akkompagnert av lydsporet fra filmens definitive høyde- punkt, Ravels Menuet Antique, og bildet av en stillegråtende Henriette Steenstrup, tenkte jeg at mens tanker om verden er én ting, vil verden ofte vise seg å være en helt annen.
Og like før jeg var fremme, da jeg passerte gjennom Deichmans gate, dukket et snodig syn opp som bakgrunn for omrisset av Henriette på netthinnen. Der, midt imellom brosteinen, lå et stykke gress. Et basseng med jord og gress. Ingen gressplen, men en jordhaug, fullstendig ute av vater, overgrodd av gresstuster. En park? Det skorter på språk – men synet grep meg. I hvert fall nok til at jeg stanset og tok et bilde. Det virket så malplassert, det var som om det var oppstått ved et uhell. Eller ved latskap. Eller ved mangel på nok brostein for en hel gate.
Jaja, må de ha tenkt, da får vi tømme noe jord inn i dette hullet da. Bedre med jord enn med hull. Og en av brosteinleggerne må ha jobbet som gartner på siden. Og den dagen må han ha manglet tid til å skifte fra gartnerantrekk til brosteinleggerantrekk mellom skiftene. En gartner har som kjent alltid en pakke gressfrø liggende i brystlommen på Felleskjøpet-dressen, dette var en situasjon som på ypperlig vis poengterte hvorfor, og han strødde gressfrø- pakken over jordhaugen med et skjemt smil han så vidt ikke klarte å skjule, nå fikk han jo endelig bruk for den fem år gamle gressfrøreservepakken. Deretter satte de ned noen lengre steiner som en ramme rundt jordhaugen før de kalte det en kveld, med god tro på at de hadde klart å gjøre et hull i brosteinsgaten om til en jordhaug som folk kunne tenke seg at var meningen skulle være der.
Sånn ser jeg for meg at vi holder på. Vi kommer et stykke på veien, går tom for tid, ressurser eller ork, ser oss rundt, finner en gartner, strør en pakke gressfrø over det arbeidet som gjenstår, bygger en provisorisk ramme rundt, og vipps, så har man noe som ser ut som om det skal være der, der hvor det i starten var meningen at noe helt annet skulle være.
Og vi lever livene våre videre, og etterhvert glemmer vi jordhaugen vår, og vi drikker øl og brus og prosecco og juice og klatrer opp et fjell og aker ned en bakke, og vi kjøper en stol i en møbelforretning og sitter i den nærmest hver dag i noen år før vi i et øyeblikks klarsynthet oppdager at den ikke passer med resten av interiøret, så vi selger den videre til en nyetablert tamilsk småbarnsfamilie vi kommer i kontakt med over internett. Etterhvert innfører kommunen et kildesorteringssystem og da skaffer vi oss et par nye søppeldunker og henter fargede poser på nærmeste matbutikk, for vi vil jo bidra litt vi også, det hjelper kanskje ikke stort, men det er i det minste en viss symbolikk i det, og om alle er med vil det vel hjelpe litt, vil det ikke? Og vi lurer på om det å forklare barnebarna sine at joda, jeg bidro jeg, kastet kaffegrut i grønn pose og snusboks i blå pose, blir godt nok, eller om de vil skotte bort mot det innrammede bildet på skatollet av oss da vi gikk opp det fjellet i Tanzania, og skjule en lett himling med øynene.
Men vi ser at de prøver å skåne oss for deres små bebreidelser og det gjør det enda verre, det er ikke vi som skal ha medynk, om noen er det er dem, om de i det hele tatt eksisterer, om vi i det hele tatt eksisterer, og så legger
vi det litt til siden for nå skal vi inn i en kinosal og glemme eget liv, og vi ser på filmen og midtveis gråter vi med til et impresjonistisk musikkstykke, og inni oss svulmer det opp en liten ønskebyll om at filmen aldri skal ta slutt, men så tar den slutt og byllen sprekker, og etterpå går vi gjennom byen og på veien støter vi på en jordhaug overgrodd med gustne gresstuster og det er noe kjent med den, noe vi ikke helt klarer å sette fingeren på, men vi går videre og kaster heller et skuelystent blikk inn i et vindu til en leilighet i første etasje hvor det sitter en eldre kvinne i rullestol og nøysomt røyker en sigarett, før vi kommer frem til vennen vår, her spiller vi brettspill noen timer, og vi har det ganske gøy og kanskje slenger vi litt rundt oss med tanken om å bli ihuga brettspillere.
