Tekst: Hedda Barratt-Due | Foto: Film fra Sør
Film fra Sør: Irradiated (Irradiés)
Regi: Rithy Panh
Kinematografi: Prum Mesa
Musikk: Marc Marder
Medvirkende: Bion, André Wilms, Rebecca Marder
Språk: Fransk
Sjanger: Dokumentar
Produksjonsår: 2020
Produksjonsland: Frankrike, Kambodsja
I den eksperimentelle krigsdokumentaren Irradiated behandler regissør Rithy Panh krig, vold og det vonde i verden med noe som nærmer seg ømhet. Scener fra fangeleirer og slagmarker, henrettelser og massegraver ruller over skjermen til anspent musikk av Marc Marder. To fortellerstemmer, Rebecca Marder og André Wilms, bidrar med poetiske supplementer til handlingen som utspiller seg på skjermen. Gjennom poetisk dialog forsøker de å nøste opp i «det onde»: Hvor kommer menneskets ondskap fra? Hva skjer når det infiltrerer oss? Hvordan skal mennesket bekjempe tomheten og sårene krig etterlater?
Dokumentarens materiale er hovedsakelig arkivklipp: korte filmsnutter i sort-hvitt og sepia fra en mengde krigssoner, som alle har til felles at de er vanskelige å se på. Dette er ufiltrert krig – ikke pistoler og kanoner på åpne sletter, men rystende bilder av de overlevende. Filmen utforsker de langstrakte effektene av moderne krig, og særlig hvordan mennesket og menneskekroppen påvirkes i etterkant.
Filmens poetiske tilnærming til krig og elendighet er skremmende og vakker på en og samme tid: «Au point le plus haut du ciel il y a la douleur» – på himmelens høyeste punkt finner vi smerten, det vonde. Over oss finnes ingen Gud, intet paradis, kun en enorm masse energi hvis stråling vi har høstet, domestisert og anvendt her på jorden. Til godt, men også til ondt. Der oppe regjerer også maskinene, som slipper sine bomber ned på menneskene. Dokumentaren retter blikket mot det gjenværende, restene av industriell krigføring og av de som overlever den og dens bomber.
Irradiateds visuelle struktur er tankevekkende. Den store skjermen er delt inn i tre likt proporsjonerte deler, en variant av triptych-formen som har gjenklang av religiøse motiver. Her er det derimot ingen billedlig bevegelse fra Edens hage til dommedag – lidelse sidestilles med lidelse, og etterlater slik lite rom for paradisiske bilder. Et videoklipp fra en vaskestasjon for soldater spilles fra forskjellige startpunkter; handlingen i midtre bilde blir som et ekko av det venstre, en øvelse i repetisjon som går inn i kjernen av Panhs prosjekt. Det triple bildet viser ikke henrettelser og massegraver som enkeltstående hendelser, bundet til én spesifikk krig i ett spesifikt land. Filmsnuttene masseproduseres og anonymiseres i kraft av at de forminskes på den store skjermen. Jublende menneskemasser, med armene i været, hyller en usynlig leder, ansiktene så forsvinnende små at man hverken kan identifisere nasjonalitet eller epoke. Panh lykkes i å anonymisere det irrelevante; hvem og hvor spiller ingen rolle når dokumentarens objekt er «det onde» som helhet.
Den visuelle formen setter i tillegg fokus på det repetitive ved det vonde. Hitler går ned en allé av tilhengere, ikke bare én gang, men tre. Side om side ligger den gråtende babyen med brennmerker over halve kroppen. «Regarde. Encore. Une fois, cent fois», går ett av refrengene til fortellerstemmene. Se, på nytt, en gang til, hundre ganger til. Det visuelle insisterer på at seeren nettopp skal se det som vises fram, se det en gang til, og så igjen, til det vil være umulig å gjemme – og glemme – det vonde.
Som følge av dette går filmen inn i en fryktløs konfrontasjon med døden. Der utallige krigsdramaer og -dokumentarer før har satt skyttergraver og fangeleirer i søkelyset, er det henrettelser og massegraver som dominerer denne krigsfortellingen. Urolig, arytmisk musikk geleider publikum gjennom scener vi ikke er vant med å se på den store skjermen. Scener fra henrettelsespelotonger og giljotiner følges av rystende bilder av hoder stablet i kurver og hauger av døde kropper. Musikken beveger seg over i det fredfulle lenge før det visuelle gjør det, og dette samspillet mellom det grusomme og det vakre er virkningsfullt, men forstyrrende. Følelsesregisteret strekkes mellom to motstående poler som skaper en grunnleggende uro. Fortellerstemmene ber oss på et tidspunkt om ikke å kjempe imot, ikke gå tilbake til mykheten, til livet som venter utenfor; bli hos mennesket i stedet, her, i denne filmen. De tvinger fram en anerkjennelse av det vonde ved å ta brodden av de sterke visuelle inntrykkene, og dermed forsøker de å forene seerne med det vonde heller enn å skremme dem vekk fra det.
I filmens utforsking av «det vonde» står menneskekroppen sentralt. Panh har et nakent blikk på nakne kropper, avkledende til det ekstreme. Filmen viser kropper før elendigheten setter inn, kropper i krig, kropper like etter og lenge etter krigen er over. Magre ansikter stirrer tomt på seerne, og den stadig mer beroligende musikken behandler de mange utsultede kroppene med varsomhet. Når pianoet først melder sin ankomst er det rehabiliteringen som settes i fokus, fysiske og psykiske traumer som behandles på feltsykehus og i ruinerte hjem. I en særlig slående scene, der all musikk for en gangs skyld er dysset ned, ser vi gravemaskiner dumpe døde kropper i et hull i jorden.
Stiliserte dansere entrer scenen mot slutten av dokumentaren, med oppsprukken hvitmaling på kroppene og svarte, uthulede øyne. En hvitmalt mann vasker sine lyskalkede hender, lar vannet renne over den størkne malingen og ned på noen spirende planter. Tanken er vel at mennesket aldri blir kvitt krigssårene, at minnet av bomben som har lagt igjen askefargen på kroppen, aldri forsvinner, men ved å pleie våre sår skaper vi rom for nytt liv. Panh forsøker å avslutte filmen med optimisme, men de rystende åtti minuttene publikum nettopp har sittet gjennom blir neppe overskygget av lettbeint symbolikk.
Irradiated synliggjør alt vi ikke ønsker å se, alt vi lukker øynene for. Med sitt insisterende visuelle og auditive uttrykk trenger Irradiated dypt inn i kroppen, tvinger oss til å anerkjenne det vonde rundt oss, og restene av krig vi fremdeles omringer oss med. Mer enn noe annet er Irradiated en bevisstgjørelse, et kall på kunnskap og erindring i en kultur som er privilegert nok til å glemme.
