Tekst: Simon Kline. Masterstudent IBV, Marinbiologi og limnologi, og deltok på Arven etter Nansen forskningstokt Q1 (02-24 mars)
Vi er i Arktis, et kongerike av kulde og ekstreme forhold. Lyset definerer livet her oppe, med bekmørke vintre og midnattssol om sommeren. Selv om solen står høyt på himmelen denne marsdagen, og både isbjørn og sel har vært nysgjerrige på vår tilstedeværelse, har ikke vinteren riktig enda sluppet sitt grep rundt Arktis. Det meste av livet her er fortsatt i dvale.
Utepils og våroppblomstring
Et klart og kjært vårtegn i Arktis, er våroppblomstringen av alger i havet. Slik kan havet her oppe minne litt om en norsk by: Idet våren bringer med seg lengre dager og vinterens kulde plutselig omformes til et minne, skjer det en betydelig og merkbar endring blant innbyggerne. Folk strømmer ut i gatene, og hverdagen defineres av utepils og ansikter rettet mot varmen fra sola. Byen og folket våkner til live. Men i motsetning til byene i vårt langstrakte land, er det fortsatt en stund til innbyggerne i havet ved 82 grader nord kryper ut for å delta i årets våroppblomstring.
På jakt etter alt som lever
I snart to uker har jeg vært på forskningstokt som en del av Arven etter Nansen – et banebrytende forskningsprosjekt som blant annet prøver å kartlegge hvordan Arktis vil påvirkes av klimaendringene. Mens jeg er ombord i forskningsfartøyet Kronprins Haakon, er målet mitt å oppspore og søke etter mikroskopisk liv i sjøisen og i de enorme vannmassene. Teamet jeg er en del av filtrerer store mengder havvann – nærmere tusen liter. I bare én dråpe kan det skjule seg et helt univers av levende organismer. I de tusen literne filtrerer vi altså milliarder av slike univers for å forsøke å skape et bilde av livet i havet her oppe. Vi bruker flere forskjellige metoder for å lappe sammen den store helheten som skjuler seg i den mikroskopiske verdenen. Den viktigste metoden går ut på å samle inn vannprøver, helt ned til fem tusen meters dybde. Disse vannprøvene filtreres så gjennom et lite filter, som fanger opp mesteparten av levende og dødt materiale. Filtrene settes videre i en fryser på -80oC. Senere analyserer vi DNAet på filteret. Slik finner vi spor etter alt som lever og har levd her i Arktis.
Livet i en dråpe
Ved forrige innsamling av vann tok jeg ut en dråpe fra en av vannprøvene for å studere hva som skjulte seg i den under et mikroskop. Til min forbauselse så jeg ingenting som svømte, fløyt eller svevde. Ingen tegn på våroppblomstring. Men så, i det ene hjørnet av dråpen, fant jeg plutselig noe: En ensom mikroalge, alene i dette enorme dråpe-universet. Med sine velkjente, lange børster som strakk seg som antenner i hver retning og med to store gyllenbrune sporer som stirret tilbake på meg i mikroskopet, kunne jeg utrope: «Jeg ser en Chaetoceros decipiens»; En liten og utrolig fascinerende alge som sammen med de andre artene i gruppen kiselalger, har cellevegger bestående av glass.
Gjennom fotosyntesen omgjør disse mikroalgene solens energi til stoffer som kan brukes av andre organismer. De utgjør derfor selve fundamentet til hele næringskjeden i Arktis.
Kiselalger utgjør en svært viktig del av våroppblomstringen i Arktis, tidspunktet der lysforholdene mellom vinter og sommer blir akkurat perfekte til at hvilesporene spirer og de mikroskopiske algene våkner fullstendig til live. Våroppblomstringen fører til en drastisk endring i antall mikroalger i vannmassene, som alle slåss om å kapre mest sollys. Gjennom fotosyntesen omgjør disse mikroalgene solens energi til stoffer som kan brukes av andre organismer. De utgjør derfor selve fundamentet til hele næringskjeden i Arktis. Idet sommeren går mot høst og høsten går mot vinter, begynner lysforholdene å endre seg igjen. Med mindre sollys blir det vanskeligere for algene å drive fotosyntese. Det er derfor en stor fordel for algene å danne hvilesporer og andre hvilestadier som gjør at de kan overleve den mørke, lange vinteren de har i vente.
Det å kunne blomstre i Arktis
Jeg lurer på hvordan reisen til denne Chaetoceros-algen har vært. Jeg prøver å forestille meg hvordan det er å være denne ensomme sjelen i mikroskopet. Hvordan har den endt opp her? Har den blitt fanget av havstrømmene og ført hit, eller ble den lurt ut av dvalen sin litt for tidlig? Mange mennesker kan fortelle om dype og magiske øyeblikk de har delt med dyr. Øyeblikk som har minnet dem på hvordan alt og alle henger sammen; nesten som dratt ut av livet til Jane Goodall eller en David Attenborough-dokumentar.
Det er kanskje vanskelig å oppleve det samme med en mikroalge, men i dette øyeblikket mellom meg og Chaetoceros-algen kjente jeg på en respekt for hva som kreves for å kunne overleve i Arktis’ røffe omgivelser definert av mørke, kulde og voldsomme krefter i havet. Mikroalger finnes i alle hav, ferskvann, is og fuktige steder. Til sammen sikrer de oss omtrent femti prosent av alt oksygenet som blir produsert på jorden. Selv om det kan være vanskelig å forestille seg hvordan det er å være en mikroalge i havet, er det umulig å forestille seg hvordan livet på jorden hadde vært uten dem.
Til tross for at solen står høyt på himmelen i dag, stråler den ennå ikke nok til å vekke flesteparten av algene ut fra hvilestadiene sine. Frem til dette er tilfellet, står livet her i Arktis på vent. Med hver dag som går nærmer likevel våren seg, og det er nok ikke bare livet på land som ser frem til at den får et skikkelig fotfeste.
