Tekst: Anna Tellnes
For en dyreelsker og biologistudent er det å være i jungelen i ukesvis for å forske på dyr, en stor drøm. Denne drømmen ble oppfylt da jeg, som en del av masteroppgaven min, fikk gleden av å gjøre feltarbeid i et av verdens mest artsrike områder, omringet av eksotiske dyr som aper, slanger, dovendyr og jaguarer. Elven vi jobbet ved, og som vi tilbragte mye tid vassende gjennom, var bebodd av krokodiller, elektriske åler og slanger. En dag kravlet en tarantell opp ryggen min, en annen dag oppdaget jeg en giftig frosk hoppende rundt i feltutstyret mitt. Med andre ord, et arbeidsmiljø som kan skremme de tøffeste av oss.
Men jeg var ikke redd for dyrene. Det som derimot skremte meg, var menneskene. Vi var veldig heldige som ble kjent med en bonde som lot oss bruke landet sitt til forskningsarbeidet vårt. Et gammelt ektepar som jobbet på gården hans, inviterte oss til å bo hos dem. De var fattige, men vi fikk lov til å henge opp hengekøyene våre i huset deres likevel. De tilberedte til og med maten vi kjøpte inn for oss mens vi jobbet, mot at vi kjøpte den inn. Vi ble behandlet som familie og de gråt da vi var ferdige med arbeidet og måtte dra videre.
Dessverre var litt av skogen vi studerte på nabobondens tomt, og han hadde ikke like åpne armer. Dagene vi tilbrakte på området hans, var jeg redd. Ikke for naturen, men for å bli skutt. Det er nemlig vanlig at urfolk, lokalbefolkning og miljøvernere drepes av kriminelle som driver med avskoging. En annen nabo hadde adoptert en ung, foreldreløs jente. Begge foreldrene hennes var døde; en var drept og den andre hadde omkommet i en brann.
Bønder på godt og vondt
Menneskene i Amazonas er ikke bare en trussel for andre mennesker. Aller mest er de en trussel for naturen. Selv de flotte menneskene som tok oss inn med åpne armer og behandlet oss som familie, gjør skade. De jobber med å produsere storfekjøtt, en industri som står for 70-80 % av all avskogingen i Amazonas – altså mer enn all annen industri til sammen.
En dag fikk vi se en ung jaguar hengende fra et tre med blodet dryppende ned i en bøtte. Macheten lå klar til å flå det søte kattedyret. Den lille kroppen hadde spist en ku og ble derfor dømt til døden, i likhet med ulv som jakter på sau her hjemme i Norge. Kjøttet fikk jakthundene kose seg med, pelsen ble destruert for å unngå trøbbel med miljømyndighetene.
Denne ulovlige jakten var altså utført av de utrolig snille menneskene vi hadde blitt kjent med – fattige bønder som bare gjør jobben sin, bønder som setter fyr på åkrene sine eller på urskog etter oppdrag fra storbonden de jobber for. Det er nemlig her problemet ligger: Ikke hos bøndene med fyrstikken i hånden, men hos menneskene på toppen; de med mye penger som vil ha mer. De som tenker på kortsiktig profitt fremfor de store økonomiske og økologiske tapene som avskogingen fører til på sikt.
Jungelen brenner
En dag kjørte vi forbi en brann. Den var rett ved veien og ved en strøm-mast. Brannen var ikke bare farlig for skogen, men også for menneskene som kjørte forbi. Etter et kvarter på telefonen uten å få tak i det lokale brannvesenet, ga vi opp og kjørte direkte til brannstasjonen for å gi beskjed. Der var det én mann, alene på jobb, som sa at telefonen ikke fungerte den dagen. Han hadde derfor ikke hørt noe om brannen, men lovet å ringe noen kolleger og dra for å slukke den.
Klimaendringene vil på sikt redusere naturmangfoldet i regnskogen, men det er avskogingen vi driver med i dag som utrydder det meste av naturen.
Fornøyde med å ha reddet en liten bit av verden, dro vi videre for å finne middag. Men da vi kjørte hjem igjen den kvelden, var det ingen spor av at noen hadde prøvd å slukke brannen. I stedet hadde den spredd seg over halve veien, den andre halvparten var dekket av røyk. Dette var den eneste veien i området, så vi måtte kjøre gjennom røyken for å komme oss hjem. Senere fant vi ut at det hadde brent der hele dagen. Det var visst vanlig at bøndene ga beskjed til brannvesenet før de skulle brenne et område, for å be om at de ikke rykket ut. Men når branner kommer ut av kontroll, burde de vel rykke ut?
Konsekvenser for lokalbefolkningen
Jeg fikk gleden av å besøke en liten elvelandsby, bebodd av mennesker som stammer fra urfolk. Der ble jordbruket praktisert på en helt annen måte. De levde av å høste acaibær fra skogen rundt seg og å dyrke jordgrønnsaken kassava, både til eget forbruk og til salg i den nærmeste byen. Også her måtte jordene brennes med noen års mellomrom for å få næringen tilbake og slippe å gjødsle. I motsetning til bøndene vi møtte tidligere, er dette et folk som har bodd i urskogen i tusenvis av år – de vet hvordan man holder brannene under kontroll. De vet også hvordan man bevarer regnskogen slik at de kan fortsette driften i samme område i generasjoner.
Når skogen derimot brennes i stor skala, påvirker det disse mindre landsbyene. Mennesker som pleide å bo uforstyrret i den fruktbare jungelen og levde av det den hadde å by på, ser seg nå nødt til å flytte til storbyene. Brasil er fortsatt et utviklingsland, så i byene finnes det ikke nok ressurser til å ta vare på alle de tilflyttende menneskene. Mange ender opp i slummen, og må ta den jobben de får for å overleve. Dette inkluderer jobber som ødelegger regnskogen, som jordbruk, skogbruk og gruvedrift, som igjen fører til at enda flere mennesker mister livsgrunnlaget sitt og må flytte inn til byene.
Konsekvenser for naturen
En lignende ond sirkel finnes også for naturen. Når det blir mindre skog, blir det også mindre regn. Det er dramatisk for et økosystem som er avhengig av regn. Tørken som følger, vil føre til dårligere avlinger og mindre inntekter til de allerede ressurssvake bøndene.
Jeg fikk selv erfare hvordan mangel på regn kan påvirke regnskogen da jeg tok et studieemne på en forskningsstasjon i en brasiliansk nasjonalpark. For 20 år siden ble det satt opp et plastikktak på én hektar, som hindrer halvparten av regnet å nå bakken – uten at taket har noen betydelig effekt på temperatur og sollys. Hensikten var å se hvilken effekt mangel på regn har på skogen. Forskjellen på det brune, artsfattige området under taket og den grønne, fruktbare skogen rundt var bemerkelsesverdig.
Klimaendringene vil på sikt redusere naturmangfoldet i regnskogene, men det er avskogingen vi driver med i dag som utrydder det meste av naturen. Mange arter har allerede dødd ut og enda flere kommer til å bli utryddet. På den lange listen over utrydningstruede arter i Brasil finner man dovendyr, rosa delfiner, mange forskjellige aper, samt et drøss av arter selv ikke jeg har hørt om. I tillegg har man alle artene som ikke engang er oppdaget enda.
Tap av regnskog handler ikke bare om tap av biologisk mangfold, det handler også om tap av et levelig miljø for mennesker. Bevaring av regnskog er derfor viktig for å sikre en bedre fremtid for kloden vår og for alle verdens innbyggere.
