Tekst: Axel Haraldsen-Sverre
Det nye året mange hadde håpet skulle bringe lettelser, brakte også med seg nye usikkerheter. Universitetscampuser i Oslo var stengt ned i over en måned. Nå, ett og et halvt år siden politikerne stengte ned landet, går skoleungdom og studenter igjen en uforutsigbar hverdag i vente. Nivåinndeling av smitteverntiltak i skoler videreføres, og gjennomføringen av tiltakene har tydelig preget unges hverdag. Å tro at vi skal tilbake slik det var før pandemien er ønsketenkning – den har allerede satt sine preg. Det er også god grunn til å spørre hvilken normal politikerne egentlig ser for seg i tiden fremover
Dyster statistikk
SHoT-tilleggsundersøkelsen, gjennomført av FHI på oppdrag av Studentskipnaden i Oslo, kartla studentenes helse- og trivselsituasjon våren 2021. Rapporten konkluderte med at nesten halvparten av studentene hadde et høyt nivå av psykiske plager. Dette er en økning fra hver sjette student i 2010. I samme periode viser undersøkelsen samtidig nesten en dobling i andelen studenter med selvmordstanker. Økningen har likevel vært mest markant siden 2018-undersøkelsen. Den mest naturlige forklaringen på dette er at koronatiltakene i for liten grad har tatt hensyn til studenters psykiske helse.
Det som ofte underkommuniseres i denne sammenheng, er at studentenes helsesituasjon allerede var svært alvorlig før regjeringens iverksettelse av tiltak mot pandemien. Tall fra SHoT-undersøkelsen i 2018 viste da at mer enn én av fire studenter opplevde alvorlige psykiske plager, én av fem studenter skadet seg selv med vilje og hadde tenkt på å ta sitt eget liv, hver fjerde oppga å ikke være fornøyd med livet og én av tre studenter var ensomme.
Skjevfordeling av byrder
Dette gir grunn til å spørre hvorvidt påkjenningene av koronatiltakene for studentene var forholdsmessige. Regjeringens gjennomføring av disse tiltakene har naturligvis båret med seg mange avveininger. Blant annet har hensynet til liv og fysisk helse blitt veid høyere enn hensynet til økonomisk vekst, og hensynet til de svake har kommet foran hensynet til de «unge, friske». Gitt statistikken fra 2018 virker det derimot alvorlig at en grundigere vurdering av tiltakenes konsekvenser ikke ble foretatt.
At studenter er mer ensomme og isolerte enn mange andre befolkningsgrupper er dessverre et faktum. FHI skriver også at den psykiske belastningen antagelig har vært størst i Bergen og Oslo, hvor smitteverntiltakene har vært mest omfattende. Studenter har ikke hatt «hjemmekontor» på lik linje med andre. I stedet for å komme hjem til en familie og delta på felles fritidsaktiviteter i ukedagene, slik andre barn og unge har kunnet gjøre, har studentene blitt forvist til knøttsmå studentleiligheter – boligkomplekser som arkitekturprofessor Thomas Thiis-Evensen har kalt «fengsler […] bygget for ensomhet». Solberg-regjeringens eget ekspertutvalg kom i fjor høst med anbefalinger om at studenter burde kunne delta i seminargrupper, kohorter og møtes fysisk på lærestedene.
Mer enn én av fire studenter opplevde alvorlige psykiske plager, én av fem studenter skadet seg selv med vilje og hadde tenkt på å ta sitt eget liv, hver fjerde oppga å ikke være fornøyd med livet og én av tre studenter var ensomme
Utvalget mente også at smittevernreglene er tolket så strengt at de kunne virke mot sin hensikt, og mente at alle studenter burde få bruke lesesaler, bibliotek, kantiner og andre rom til faglige og sosiale aktiviteter. Gitt dette og den allerede dystre psykiske helsesituasjonen, burde disse anbefalingene faktisk ha blitt tatt til følge.
Manglende visjoner
Solberg-regjeringen har satset på brukermedvirkning og fritt behandlingsvalg innen psykisk helsevern. Det er lett å snakke om politiske prioriteringer, men bevilgningen på kun 20 millioner kroner til psykisk helse for studenter under pandemien taler for seg selv. De totalt 200 millionene som er satt av til helhetlige tiltak for studenter falmer i sammenligning med de 100 milliardene regjeringen har gitt i skattelette til oljenæringen. Til sammenligning uttalte Tina Bru at det var «en svært viktig beslutning» å bruke 21 millioner kroner i kompensasjon for en avlyst messe for olje- og energibransjen i Stavanger. Den menneskelige ressursen psykisk syke studenter utgjør, har dermed blitt prioritert lavere enn oljenæringen gjennom denne pandemien – selv om det er nettopp disse kompetente menneskene som skal bygge morgendagens samfunn.
Heller ikke Studentskipnaden i Oslo og Akershus (SiO), som i sine forskrifter skal ivareta studentenes behov, har klart å stå på studentenes side under pandemien. Tidligere i vår startet en gruppe studenter et opprop for å redusere husleien på deres boliger. Oppropet fikk nesten 4.000 signaturer. Årsaken til misnøyen er at SiO har økt leieprisene med mer enn den generelle prisstigningen i samfunnet. Selv med ett års utsatt prisstigning under pandemien fortsetter SiO å sno seg unna forskriftene ved å kun tilby studenter ettårskontrakter, samtidig som prisene på studentboligene nå fortsetter å øke. I fjor sto over 6000 studenter i boligkø hos SiO før studiestart. Dette er en del av det større bildet av studentenes livssituasjon som åpenbart henger sammen med deres psykiske helse.
Mot en ny normal?
Studenter tilhører en gruppe i en flytende fase av livet, hvor mange ting skal klaffe sosialt, akademisk og karrieremessig – en gruppe hvoriblant én av fire har alvorlige psykiske helseplager, og én av fem har tenkt på å ta sitt eget liv. I et samfunnsanalytisk perspektiv er det lett å glemme at vi her snakker om enkeltmenneskers liv, stemmer og historier som ikke har blitt anerkjent; mennesker som kanskje ikke lykkes i å fylle den tradisjonelle, romantiserte studentrollen som politikere og foreldregenerasjonen bærer med seg.
Gjennom lengre tid har altså måten man har håndtert studentenes livsvilkår og helsesituasjon ikke vært akseptabel. Et åpenbart tiltak som burde ha blitt iverksatt gjennom SiO, er et tilbud for langtidsbehandling av studenters psykiske helse. Denne typen tilbud har ikke studenter i Oslo per i dag. Et annet samfunnsmessig tiltak er å øke studiestøtten til minst 1,5 G, hvor 1 G er grunnbeløpet i folketrygden, slik at færre er avhengige av å jobbe de i gjennomsnitt 13 timene i uken som norske studenter arbeider ved siden av studiene. Dette helhetlige perspektivet er viktig når vi diskuterer psykisk helse.
Den nye regjeringsperioden bringer med seg nye muligheter for å sette psykisk helse på dagsorden. Her bør forhandlingspartnerne tenke helhetlig om hvilke prioriteringer man ønsker å gjøre for studentene i tiden fremover. De bør følge opp sine egne valgløfter og kritikken av den forrige regjeringens håndtering av pandemien. Arbeiderpartiet har lovet rask psykisk helsehjelp uten henvisning i alle kommuner, samt å fjerne egenandelen for alle under 25 år. I tillegg bør vi alle tenke nøye over hvordan vi ønsker å forvalte de verdiene og ressursene som vil være med på å bygge fremtidens samfunn. Hvis vi kun skal «tilbake til normalt» vil vi risikere at liv og helse går tapt.
Trenger du noen å snakke eller chatte med? På helsenorge.no finner du en oversikt over telefonnumre eller chattjenester som kan hjelpe deg. Mental helse har også en egen hjelpetelefon, en gratis tjeneste som er åpen 24 timer i døgnet, hele året. Telefon: 116 123.
