Tekst: Harald Nordbø
Denne teksten har jeg skrevet på siden tenårene. Det vil si, jeg har faktisk aldri engang forsøk å få noen av disse tankene ned på papiret, men denne teksten har hatt en lang inkubasjonstid. Den har utviklet seg siden jeg som tenåring satt på gutterommet og så på klipp av Christopher Hitchens på YouTube.
Det er noe merkelig ritualistisk over denne typen tekster. Jeg kunne skrevet den når som helst, men vi mennesker er enkle dyr: vi liker å tenke mer eller mindre systematisk, og feire folk til rett tid – som bursdager og (i dette tilfellet) dødsdager.
Det er nå ti år siden den usedvanlige mannen Christopher Hitchens døde. Han var blant annet journalist, skribent, forfatter og ateisme- og ytringsfrihetsaktivist. Siden han døde, har det vært skrevet, lest og tenkt mye om mannen. Ikke minst finnes det en hel subkultur av ihuga Hitchens-nerder som har sett absolutt alle offentlige (filmede) opptredener han noensinne gjorde, og jeg regner meg selv blant deres rekker. Jeg har sett omtrent alt av klipp, og for å si det slik: Etter hvert som du har sett mange nok klipp, trenger du ikke se resten. Han gjentar seg selv, fordi i tiden før hyperdigitaliseringen var det standard for foredragsholdere at man dro forskjellige steder og holdt det samme foredraget, gjerne med mange av de samme replikkene – ikke bare argumentene, men også småting som innledningen av et innlegg. En av Hitchens’ favorittinnledninger var «thank you for that suspiciously terse introduction», hvor han undergraver både seg selv og potensielt også vertskapet. For all del, se alt. Det finnes også skatter som ikke like mange har sett, blant annet en diskusjon fra 80-tallet hvor han regelrett knuser Ayn Rand-entusiaster ved et amerikansk universitet. Men etter hvert ser man bare de samme argumentene bli framført, som jo kan ha sin verdi for en vordende aktivist eller debattant (terpe!). Likevel tror jeg det er lite som er like verdifullt som å utforske for eksempel memoarene hans, eller hans fremragende essayistikk.
Vi får ta litt biografi først. Christopher Eric Hitchens ble i Portsmouth i 1949 født inn i en familie av militærfolk: far Eric Hitchens (1909–1987) var kommandant i marinen, Royal Navy, og mor var en såkalt Wren, det vil si en som tjenestegjør i Women’s Royal Navy. Med andre ord: Et ekte etterkrigsbarn og en vaskeekte babyboomer (lenge før begrepet fikk sin mer negative klang). Etter den klassiske kostskoledannelsen ved The Leys School i Cambridge gikk han naturligvis videre til Oxford, hvor han tok bachelorgraden Philosophy, Politics and Economics (også kjent som statsministerlinja – alle britiske statsministere etter krigen har gått den samme, bortsett fra Boris Johnson). På 60-tallet ble han en del av den politiske venstresiden, og forble (i sine egne ord) marxist helt til sin siste dag. Det må sies her at den marxismen han representerte, i hvert fall mot slutten av sin karriere, aldri var en særlig ortodoks eller dogmatisk kommunistisk tankegang – han hadde kanskje like mange kritiske spørsmål og meninger om sine parti- og meningsfeller ytterst til venstre som han hadde til høyresiden, og ikke minst til de klerikale eller geistlige.
Hitchens ble raskt journalist og skribent, noe annet hadde jo vært regelrett dumt. Han arbeidet i Fleet Street, som er Londons Akersgate – det vil si, der pressen holder til. Han var en slags frilanser lenge, korrespondent til den ene og den andre blekka, gjerne over hele verden (kanskje helst den engelskspråklige). Han var trotskist i begynnelsen, tilknyttet den internasjonale sosialistiske bevegelse. Senere distanserte han seg mer og mer fra partiorganisasjonene og holdt på sitt uavhengige virke som fri, radikal, skeptisk og kritisk journalist. Kanskje det mest underkommuniserte ved Hitchens er at han anså sitt hovedvirke for å være litteraturkritikken – han skrev langt og lenge om Marcel Prousts verk, sin nære venn Kingsley Amis’ romaner, som for øvrig også har en bok om hvordan forberede, drikke og servere alkohol med stil – fint julegavetips til whiskypappaen din, eller hva? Hitchens var nesten like kjent for sin hang til god drikke og ikke minst sigaretter. Jeg har selv kjøpt Johnnie Walker Black på hans anbefaling via et intervju på YouTube (anekdoten går for øvrig slik at det visstnok også er favoritten til det irakiske Ba’ath-partiet, altså Saddam Husseins parti). Sigaretter også: Han pleide å røyke Rothmans, et nokså staselig men ikke spesielt dyrt merke, som er omtrent umulig å oppdrive her i potetlandet (i hvert fall uten å bruke mye penger eller eventuelt bryte loven).
Dessverre kan det være med minnetekster at man da er nødt til å velge ut enkelte biter og gjøre disse til de «viktigste». Hitchens’ karriere er så lang at å skrive én enkelt og fyllestgjørende artikkel om journalisten, forfatteren og samfunnsrefseren Hitchens er en umulig oppgave. Stikkordsmessig kan vi si: antiklerikal aktivisme, ateistisk og antireligiøs (antiteistisk) tenkning, særlig sent i livet; kritikk av store enkeltpersoner i samtiden, både politiske og andre (herunder to ganger Clinton, Mor Theresa og mange flere); litteraturkritikk og både politisk, litterær og mer eller mindre filosofisk essayistikk fra start til slutt. Det er blant annet verdt å nevne at Mr. Hitchens også er en av ganske få personer i historien som har blitt spurt av Den hellige romerske kirke om å være avocatus diaboli (djevelens advokat, ja), altså den som opponerer mot paven idet de skal gjøre noen til helgen. Helgenen det var snakk om, var Mor Theresa.
Er det forresten ikke rart at vi kjenner denne mannen i all hovedsak fra Internett? Selv forsto han seg ikke på YouTube eller andre nettplattformer, det var et mysterium for ham hva hans ungdommelige fans satt og drev med på nettet. Han var en mann som levde av og for det skrevne ord, i pressen, i diverse «magazines» og i et utall bøker. Likevel husker vi ham først og fremst som en legende på Internett. Ikke at det er noe galt i det, forresten, tenk hvor mange «Hitchens-gutter» som meg som har blitt inspirert av hans virke til å studere filosofi, litteratur, politikk og journalistikk. Tenk i så fall på hva for eksempel lange videoer om og med Christopher Hitchens har gjort for engelskkompetansen til oss Hitchens-gutter (og jenter og andre), og ikke minst våre retoriske evner og våre kunnskaper om politikk og samfunn. Selv den mest innbitte, reaksjonære eller i det minste konservative klerikale vil nok faktisk tørre å innrømme at Christopher Hitchens, tross all uenighet, hadde en fabelaktig og sjelden gave for å snakke og skrive. Denne gaven har vi, den kommende generasjon og for så vidt alle andre generasjoner som følger med på de såkalte nye medier, fått mer eller mindre gratis.
