tekst: Thora Selsøvold
Jeg har sluppet elevmassen fri, og de har allerede forsvunnet fra meg. De har kastet seg over hver ledige flekk av skolegården. Nå dilter jeg etter og prøver å holde noenlunde oversikt. Dette er barneskolen, et rått kaos, og i dette friminuttet har jeg ansvaret.
Jeg henger som en flaggermus i et klatrestativ, fordi jeg ble utfordret: «Kan du gjøre det samme som meg», ropte ei på syv år. Det vekker ethvert konkurranseinstinkt. Nå henger jeg opp ned i klatrestativet. Barna er fornøyde – jeg er en av dem nå. Vi har konkurranse om å henge lengst opp ned, og jeg må bli voksen igjen. Hvor lenge kan man egentlig henge opp ned før det er farlig? Ingen sjanser å ta her. Vi øver på å stå på hodet i stedet. Noen tar dette bokstavelig, de forsøker å stå på hodet. Uten hender! Jeg er voksen, minner jeg meg selv på, og avveier situasjonen. Er det farlig å stå på hodet? Jeg tar tak i bena til jenta som henger i klatrestativet og løfter henne ned – nå går vi trillebår i stedet.
En gutt kommer bort til meg, og minner meg på hvor langt et friminutt kan føles når man kjeder seg. Jeg svarer: «Om tre kvarter skal vi inn». Han ser håpløst opp på meg: «Hvor mange minutter er det», «førtifem minutter», svarer jeg. «Hvor mange sekunder er det»,
«si det…». Jeg innrømmer at jeg ikke vet. «Hvor mange ganger må jeg telle til femti».
Uten å opplyse om at det er til seksti han må telle, svarer jeg igjen førtifem, det er førtifem minutter igjen av friminuttet. Og det er en evighet, blir jeg minnet på, når man kjeder seg.
Førtifem minutter senere og friminuttet er (omsider) over. Alle har funnet plassene sine, fremdeles står pultene stilt opp i presise rekker. Ting her er altså slik de var da jeg var barn. I alle fall nesten. Annerledesheten kommer frem i detaljene, og de finner jeg bare når jeg leter, og de leter jeg bare etter fordi jeg er voksen. Men essensen av dette rommet er den samme. Den kommer frem i lukta av å stryke perlebrett – den er akkurat som jeg husker den. Det er utførelsen òg. Tålmodige, små hender plasserer de små plastkulene på hvite, taggete brett. Med konsentrerte og smale øyne velger de nøye ut riktig farge og plassering. Ulike figurer kommer til live. Min jobb er for øyeblikket å forevige disse med et strykejern. Det er et eksempel på en detalj som er annerledes: At jeg ikke er barn lenger. Jeg perler ikke, jeg forstår ikke hvor lenge førtifem minutter er, jeg kan ikke ubekymret henge i klatrestativet og jeg har ansvaret for at ingen brenner seg på dette strykejernet.
Jeg kan forsøke å tre inn i deres verden, og det kan fenge dem – som om de også vet at det er umulig for meg å bli som dem.
Jeg kan forsøke å tre inn i deres verden, og det kan fenge dem – som om de også vet at det er umulig for meg å bli som dem. Men det fryder dem at jeg forsøker. Også forsvinner de igjen, er i gang med noe nytt. Som da jeg, rett før vi kom inn, løp etter dem og spurte hva vi lekte, og fikk fire ulike forklaringer i svar. Uten at de var noe klargjørende for meg. Godt mulig er det viktigste slett ikke at vi har like spilleregler – vi bruker i alle fall ikke tid på å fastsette dem. «Ikke glem», sier jeg til dem, før runde to av den fortsatt uforståelige leken skal til å begynne: «Vi skal inn om bare fire minutter». Men de har ingen interesse av hva som skjer om fire minutter.
Hjemme venter et utvalg tekster og bokkapitler som jeg skal pløye meg gjennom. Systematisk, tålmodig. I sterk kontrast til det rå, uferdige kaoset som råder her. I mangel på planmessighet oppstår imidlertid rom for noe annet: en altoppslukende tilstedeværelse. Og med dette følger en ro, noe som er paradoksalt, egentlig, ettersom det er fullstendig kaos her.
Dette er noe å minne seg selv på i en ellers travel eksamensperiode: Følelsen av å henge ubekymret, opp ned, i klatrestativet.
Thor Selsøvold: (*2001), studerer statsvitenskap,UiO.
