Emma Goldman er død, og nye Hausmania har drept henne (og seg selv)

tekst:Harald Nordbø

Det er egentlig ganske lenge siden den siste spikeren ble spikra i Hausmanias likkiste. Det er også lenge siden sist Hausmania faktisk var en kulturarena for genuint engasjement, direkte aksjon og revolusjonær kultur og politikk. På et eller annet tidspunkt – jeg er usikker på når – fikk en kynisk kapitalist ferten av at det fins en del nokså pengesterke kunstnere som gjerne vil stille ut på Hausmania, og kapitalistene skred til verket. Nå er Hausmania en død kulturarena hvor det bor flinke, men kyniske folk, som først og fremst bryr seg om å tjene penger – ikke om å drive god og mer eller mindre gratis kultur for folk og røvere flest.

Hvorfor tenker jeg på dette akkurat nå? Svaret er enkelt: Jeg var på Grusomhetens teater, hvor jeg så Røde Emma. Røde Emma er et av Bjørneboes dårligste stykker i utgangspunktet, en fotnote i et stort og viktig forfatterskap, noe han skrev på slutten av sitt dypt triste liv, da han hadde falt tilbake til whiskyen. For alt vi vet, visste han aldri at han hadde skrevet stykket. Selv det å oppdrive informasjon om stykket, er ingen enkel oppgave. Det ble trukket tilbake fra forlaget, da det ikke fantes noen kontrakt.

Hausmania-teateret klarte altså å gjøre dette fylleskrevne makkverket enda, enda dårligere. Jeg orket bare å være tilskuer i cirka tretti minutter før jeg måtte forlate lokalet i protest og skrike ganske høyt at dette var en hån mot Emmas minne (helst uten å avbryte forestillingen). Jeg gikk og drakk altfor mye øl, jeg ble virkelig overstadig for første gang på lenge, rett og slett fordi jeg var for opprørt. Hva var gærent? Her er en liten smørbrødliste:

1. Skuespillerne, det vil si, de eldre skuespillerne. De unge gjorde det de kunne med det lille regissøren hadde hjulpet dem med. Jeg aner ikke hvem regissøren er, men vedkommende prøvde i hvert fall å få de unge skuespillerne til å skinne. De gamle var så dårlige at jeg ble flau. Jeg begynte å se på klokka med en eneste gang.
2. Regien. Dessverre. Det er lett å lage godt teater av Emma Goldman: Hvis jeg ikke kan danse er det ikke min revolusjon (og så videre) – perfekt for en større dansescene eller noe slikt noe, gjerne tidlig i forestillingen. Dette var det lite av. Dårlig historisering, kjedelige scener hvor man bare hører litt om de mer ukjente delene av Emmas biografi og kostymedrama à la super-boring.
3. Antonin Artaud – eller mer presist, det totale fraværet av seriøs Artaud-tenkning. Jeg mistenker at «Grusomhetens teater» bare hørtes ut som et godt navn som kom til å trekke folk (med penger), og så tenkte ingen noe særlig lenger enn det. De som satte opp denne forestillingen har nok hørt om Artaud (som altså er opphavsmannen bak konseptet Grusomhetens teater, Théâtre de la cruauté ), men det var ingen Artaud å spore i denne forestillingen.

Jeg kunne ha fortsatt, men poenget er klart og tydelig: Fred være over ditt minne, Emma, og fred være over Hausmania – det var godt så lenge det varte. God natt og R.I.P.

Fakta:

Om forfatter: Harald Nordbø (1996), master i litteraturvitenskap, Universitetet i Oslo