tekst: Malene Langvik-Hansen
Når jeg kommer inn døra til studentboligen en sen tirsdagskveld, henger det en ny lapp på veggen. Min første tanke er at bestyreren av studenthjemmet er lei av at beboerne røyker på trappa eller ikke vasker etter seg på kjøkkenet. Men nei, dette er noe annet. Overskriften er «Electricity crisis!» Strømmen er for dyr til at alle kan dusje ti minutter hver dag. Hvis ikke studentene samarbeider, må de kanskje stenge studenthuset. Det var en alvorlig beskjed å få så sent på kvelden. Som de fleste studenter i studentboliger har jeg vanligvis ikke tenkt på strømmen, siden den som oftest er inkludert i husleia. Jeg har alltid skrudd på alle lysene jeg vil og latt varmtvannet renne. Strømmen har vært en selvfølge så lenge jeg kan huske.
Kanskje det ligger i familien? Når jeg leser om elektrifisering av Norge, ser jeg at strømmen først kom til Lisleby i Fredrikstad, et sted der familien min har røtter. Da strømmen kom til Norge i 1877 ble den først tatt i bruk på sagbruket kalt Lisleby Brug. I 1890 ble strøm benyttet til belysning i gatene i Hammerfest og to år senere kom strømmen til Oslo. Fra 1730 hadde vi likevel hatt lys i Oslos gater, basert på gass og parafin. Det må være stemningsfullt å gå rundt i Oslo opplyst av parafinlamper, men samtidig enormt arbeidskrevende å fylle på olje hver kveld. Den første elektrifiseringen av byer i Norge ble drevet kullbasert dampkraft, men etter å ha oppdaget potensialet til innsjøer og elver, gikk man over til vannkraft. I 1900 fikk vi vårt første vannkraftverk i Oslo og siden den gangen har staten vært med på å bygge opp og elektrifisere Norge.
Staten bestemmer ikke prisen
Faktisk eier Norges kommuner, fylkeskommuner og staten 90 prosent av det som produseres av vannkraft i Norge. Norges innbyggere betaler både for strømprisen til hver kilowattime, nettleie, betaling til strømselskapene og statlige avgifter. Når strømprisene øker, vil det være kraftprodusenten, altså hovedsakelig den norske staten, som får økt fortjeneste. Hvordan har det seg at denne strømmen, som jeg alltid har tatt for gitt, har blitt vinterens store snakkis og et samfunnsproblem?
Strømkrisen er et problem som staten tjener grovt på. Men strømprisen er ikke noe den norske staten bestemmer. Selv om vannmagasinene og de høye fossefallene er innenfor Norges landegrenser, er det norske strømmarkedet nå så nært tilknyttet det europeiske kraftmarkedet at vi ikke har kontroll over strømprisen. Det er heller ikke sikkert at strømmen vi bruker i Norge er «vår». Den kan også være fra andre steder i Europa. Kraftmarkedene i Norge og Europa er tett knyttet sammen. Markedene er fysisk bundet til hverandre gjennom kabler til Sverige, Danmark, Finland, Russland, England, Nederland og Tyskland, men også sammenkoblet i forpliktelser og internasjonale handelsavtaler. Dette er ikke bare til fordel for Europa, men også til nytte for oss når vannmagasinene ikke dekker elektrisitetsbehovet en kald vinter medfører. Resultatet av et dette samarbeidet er at økt etterspørsel på strøm mange steder i Europa gir økte priser i Norge. Dermed vil vi her i nord påvirkes av europeisk politikk, som for eksempel utfasingen av kullkraft og utbygging av fornybar energiproduksjon. De væravhengige, fornybare energikildene strekker ikke alltid til for å dekke elektrisitetsbehovet. Gass brukes til elektrisitetsproduksjon i overgangsfasen til fornybar energi, men i høst har handelsprisen på gass vært ekstra høy. Dyre gasspriser i tillegg til økte CO2– avgifter driver strømprisene oppover, også her i Norge.
Er regulert forbruk svaret?
På tross av tiltakene som er innført for å senke strømregningene, vil kostbar strøm være en ekstra grunn til bekymring for de med lavest lønn i Norge. For de med store hus og høy inntekt, kan økte strømpriser gjøre det lukrativt å endre strømforbruket. Energieffektivisering av bygg og å sette opp solcellepanel kan være gode måter å få ned forbruket på. Men den aller viktigste løsningen på høye strømpriser kan være den enkleste: å bruke mindre strøm. Da kan man ikke gå rundt med bare t-skjorte og shorts i stua vinterstid. Et varmt bad etter en lang dag på jobb blir en luksus. Lavere forbruk vil ikke bare merkes på strømregningen, men også gjøre at flere kan benytte seg av den fornybar energi. Dette er fordi en større andel av strømmen som brukes vil stamme fra fornybare energikilder produsert i Norge eller andre land i Europa, og dermed reduseres bruken av gass og kull til elektrisitetsproduksjon. Gjennomføringen av denne løsningen er, som kjent, ikke like lettvint. For hvem skal bestemme hvor mye strøm jeg eller du skal bruke? Er det riktig at myndighetene eller noen andre i det hele tatt skal bestemme over vårt forbruk?
På mitt studenthjem er det derimot enkelt. Etter at lappen dukket opp har lysene i gangen som oftest vært avskrudd, og jeg må famle lenge før nøkkelen går inn i nøkkelhullet når jeg skal inn i hybelen. Til forskjell fra tidligere er vaskemaskinene bare disponible om natten og frem til klokka fire om ettermiddagen. Men det jeg bestemmer selv er dusjingen, og jeg dusjer gjerne lenge, i glovarmt vann.
Om forfatter: Malene Langvik-Hansen: (f. 1997), bachelor i biovitenskap, Universitetet i Oslo
