tekst: Camilla Lo Cascio Sætre
Klimakrisen truer jordas biomangfold slik vi kjenner det i dag. Tusenvis av arter er sårbare og kan stå i fare for å dø ut. Likevel finnes det noen som klarer seg fint, som slipper unna negative konsekvenser, eller som til og med drar nytte av klimaendringene. Vi kaller dem klimavinnere. Hva skal til for å bli en klimavinner? Jordas vidt forskjellige habitater kan påvirkes ganske ulikt av klimaendringene, så det virker rart om det finnes en fasit. Likevel kan visse egenskaper øke sjansene for at en art klarer seg bra. For å utforske dette kan vi se litt nærmere på en spesifikk klimavinner: rørsangeren.
Rørsangeren, denne lille uanselige fuglen, er nok ukjent for de fleste. Den lever i våtmarksområder og kan være vanskelige å få øye på, men hvis du befinner deg på rett sted kan du høre den lystige, skravlende sangen gjennom tette tuster av gressarten takrør. Hva er det som er så spesielt med rørsangeren? Den ser ikke så spesiell ut; den er jevnt lysebrun i fargen, mindre enn en spurv og veier omtrent det samme som et AAA-batteri. Hva er det som gjør rørsangeren til en klimavinner?
Triveligere i nord
Hvis du hadde prøvd å lete etter rørsangeren i Norge for 100 år siden, hadde du lett forgjeves. Det var først i 1947 at noen observerte hekkende rørsangere her til lands. Siden da, og særlig fra 1970-tallet og utover, begynte de virkelig å spre seg. I dag finner man dem i et belte fra Oslofjorden til Rogalandskysten. Forskere tror spredningen i Norge og resten av Skandinavia skyldes klimaendringene.
Hva er det som gjør rørsangeren til en klimavinner?
Økte vårtemperaturer gjør at takrørene kan vokse høyt og tett nok til å gi skjulested og plass til reirbygging, insekter våkner til live, blomster springer, og rørsangeren har dermed alt den trenger for å starte familielivet. Det er faktisk et globalt fenomen at en rekke ulike arter, alt fra sommerfugler til fisk til coyoter, responderer på klimaendringene ved å bosette seg lenger og lenger nord på den nordlige halvkule, lenger og lenger sør på den sørlige halvkule, eller høyere og høyere opp i terrenget. For noen er dette for å slippe unna dårlige kår i de varmere strøkene, mens for andre, sånn som rørsangeren, har det rett og slett bare åpnet seg nye områder de kan trives i. Bestanden opplever ingen nedgang i sørligere strøk, og rørsangeren har dermed bare utvidet leveområdet sitt.
Mobilitet gir muligheter
Interessant nok har rørsangeren nylig også bosatt seg lenger sørover i Europa, nærmere bestemt på Malta. Dette skjedde på 1990-tallet, da en naturvernorganisasjon på Malta begynte å restaurere et våtmarksområde som tidligere hadde vært dekket til og brukt som en søppelfylling. Når området stod klart med busker og trær, åpent vann, og ikke minst, masse takrør, lå alt til rette for at rørsangeren kunne trives der. Ganske riktig kom det rørsangere dit og slo seg ned, og i dag er det en liten, men god populasjon som lever der.
Selv om det nyrestaurerte området på Malta var midt i blinken for rørsangerne, var det ikke gitt at de ville bosette seg der – de var avhengig av å finne det. Heldigvis er rørsangeren ganske mobil. Rørsangeren er nemlig det vi kaller en langdistansetrekkfugl, som betyr at de hekker i Europa og migrerer hver høst til Afrika sør for Sahara, der de tilbringer vinteren i mangroveskoger eller i den tropiske savannen. Om våren flyr de nordover igjen, og de fleste voksne rørsangere velger å bygge reir i samme område som året før. Likevel gjør evnen deres til å forflytte seg over lange avstander dem i stand til å kunne bosette seg langt unna kjente omgivelser, og særlig unge rørsangere kan finne på å bosette seg i et annet område enn der de er født. Det vil si at så lenge det er et område rørsangeren kan trives i, er mulighetene store for at rørsangere vil etablere seg der.
Genetisk variasjon og god mattilgang er en del av suksessen
Hvordan arter forflytter seg og etablerer seg på nye områder varierer, men ofte er det en liten andel av en større populasjon som gjør det. Nyetablerte populasjoner kan bli negativt påvirket av blant annet innavl og tap av genetisk variasjon dersom populasjonsstørrelsen er for liten. Genetisk variasjon er et viktig utgangspunkt for å kunne tilpasse seg de nye omgivelsene, og dersom den nye populasjonen er dårlig tilpasset øker dette sjansene for lokal utryddelse. Disse negative konsekvensene kan motvirkes dersom den nyetablerte populasjonen fortsetter å utveksle gener med den opprinnelige populasjonen. Rørsangeren, og andre langdistansetrekkfugler, har en større tendens til å hekke på et nytt og ukjent sted og utveksler derfor gener mellom populasjoner i større grad enn mindre mobile arter.
Med kunnskap om ulike arters svakheter og styrker kan vi kanskje gjøre dem mindre sårbare i møte med klimaendringene.
Mange langdistansetrekkfugler blir likevel negativt påvirket av klimaendringene. Klimaendringene har ført til at våren kommer tidligere i Europa, altså at trærne blir grønne, plantene blomstrer og insektene som lever av plantene dukker opp tidligere enn før. Fuglene er avhengige av god mattilgang når de skal fostre opp ungene sine, og derfor har timingen for hekking vært synkronisert med vårens ankomst. Tidligere vår har dermed ført til at mange trekkfugler blir asynkrone og kommer tilbake fra vinterplassen sin lenge etter våren har startet, noe som kan få alvorlige konsekvenser. Særlig i skogen har mengden insekter og insektslarver gjerne et tydelig toppunkt over et relativt kort tidsrom, og hvis fuglene går glipp av denne toppen kan det gå negativt utover ungenes vekst og overlevelse. Rørsangeren er derimot ikke så sensitiv når det gjelder mattilgang. Våtmarksområder har ikke den samme tydelige mattoppen som i skogen, og rørsangerne lever av et bredt spekter av insekter og edderkoppdyr. Slik har de en ganske jevn mattilgang gjennom hele sesongen.
Tilpasningsdyktig vinner
Trekkfuglenes migrasjon styres av komplekse mekanismer, og det er ikke alle som har mulighet til å tilpasse seg de raske endringene raskt nok. En del arter har fremskyndet vårmigrasjonen, reirbygging og paring til en viss grad, men avslutter også da paringssesongen tidligere enn før. I sentrale deler av Europa klarer rørsangeren nå å ankomme hekkeplassene og starte paring ca. to uker tidligere enn de gjorde på 1980-tallet, samtidig som de fortsatt avslutter på samme tid som de gjorde før. Dermed har lengden på paringssesongen økt, og de har større muligheter for å få flere kull i løpet av en sesong. Et annet interessant funn kommer fra Spania, der en del av rørsangerne faktisk har sluttet å migrere, men blir igjen gjennom hele vinteren. Migrasjon krever mye energi og innebærer høy risiko, så hvis forholdene er gode nok for å bli igjen kan det være veldig fordelaktig. Flere steder i Europa har rørsangernes populasjonsstørrelse vist seg å øke, og jo flere de er, jo mer sannsynlig er det at de igjen kan spre seg videre til andre plasser.
Rørsangeren er en klimavinner, trolig fordi de er opportunistiske, kreative, lite sårbare og tilpasningsdyktige. De er avhengige av tilgang til våtmarksområder, og kan bli negativt påvirket av lange perioder med tørke, men så lenge leveområdene deres blir beskyttet har de gode muligheter for å trives. Med kunnskap om ulike arters svakheter og styrker kan vi kanskje gjøre dem mindre sårbare i møte med klimaendringene. Jeg kan forresten anbefale å ta seg en tur til en våtmark en solskinnsdag og lytte etter rørsangersangen fra takrørene.
Camilla Lo Cascio Sætre: (*1990), stipendiat, CEES, Universitetet i Oslo
@illustratørinfo: (*fødselsår), studerer, studieinstitusjon
