Skribent: Mattis Gravingen
Illustrasjon: Helene Winge Einbu
En liten kasse og noen blomster er det som nå er igjen av min onkel. En blankpolert eikekiste med mengder av hvite buketter spredd utover, og lange sløyfebånd med hilsninger fra hans nærmeste. Men like fullt, bare en kasse og noen blomster.
Jeg kjente min onkel kun som den stille mannen som kom med tørre vitser under middagsselskapene. Jeg husker smilet hans når vi lo tilbake; det var et forsiktig smil, men likevel nok til at tilfredsheten hans over at vi lo skinte igjennom. Her hvor jeg sitter på kirkebenken og stirrer på kisten hans, tenker jeg på hvor absurd det er at de vitsene aldri kommer tilbake, og at alt som er igjen av smilet hans er en kasse med blomster på. Idet orgelet begynner å spille presser en stein seg nedover halsen, hendene blir klamme og pusten tyngre. Hvordan skal man forstå noe sånt, spør jeg meg. At det faktisk ikke blir noe igjen? Ikke et glimt av bevissthet. Ingen verdens ting.
En sjelden gang i livet dukker den følelsen opp inni meg. En knugende, ubegripelig og nådeløs erkjennelse som spenner musklene og lammer meg på én og samme tid. Den dukker opp når jeg ligger på legevakten etter en allergisk reaksjon og innser at sprøyten som nå trenger inn i meg er det eneste som ligger mellom meg og tomrommet. Den dukker opp når jeg ser en kjær karakter ligge for døden i en film. Og den dukker opp midt på natten, kaldsvettende etter å ha våknet fra et mareritt, i fritt fall fra en skyskraper.
Jeg spør ofte meg selv om den følelsen egentlig alltid ligger i dypet og gnager på meg, og at det bare er i slike øyeblikk som nå, foran kisten til min onkel, at den trenger gjennom vannflaten. Dødsangsten ligger under og styrer våre handlinger, skriver antropologen Ernest Becker i The Denial of Death. Som barn tenker vi gjerne at døden ikke angår oss selv, eller at vi kan våkne fra den, men omtrent når vi når syvårsalderen, innser vi at vi alle deler den samme skjebnen. Da fylles vi med en angst vi ikke klarer å bære på. Å hele tiden tenke på at vi skal dø, ødelegger all vår motivasjon og glede. Hopper vi til elleveårsalderen, har vi overkommet traumet. Mellom de to aldrene hevder Becker vi har bygget opp forsvarsmekanismer som lar oss undertrykke døden.
Kanskje har Becker rett i at vi bedrar oss selv. Som Karl Ove Knausgård skriver i åpningen av Min kamp, har vi en trang til å skjule døden. Så fort hjertet har sluttet å pumpe, stuer vi liket bort bak låste dører i sykehuskjelleren, og dekker det til med kleder, så ingen skal få se det. Vi nyter spenningsfilmer hvor fremmede kropper plaffes ned i hytt og vær, for det får døden til å virke triviell, men å åpne kisten og stirre inn i de tomme øynene til et dødt legeme, det klarer vi ikke.
Jeg snur blikket vekk fra kisten, mot menneskene på benkene rundt meg. Svarte dresser stirrer tungt ned i gulvet. Kona og døtrene tørker tårer med lommetørkler. Skrukkete menn og kvinner, med tynt, hvitt hår, bøyer hodet inntil hverandre og hvisker. Men ingen av dem ser på kisten.
Det er egentlig sjelden jeg legger merke til de eldre. De er jo der alltid, når jeg drar i begravelse, setter meg på trikken, tar en kaffe på en kafé, eller sykler oppover Ullevål Hageby, men jeg enser dem ikke, retter heller blikket mot vennene mine, med sin plettfrie hud og aura av energi. Er det fordi jeg ikke vil innse at jeg også en dag skal forfalle, og havne på gravlunden ved siden av dem? Er det bare enda en måte å skjule døden på?
Jeg tror ikke vi unge vil ta innover oss vårt eget forfall. I stedet dyrker vi ungdommen for alt det er verdt. Drar du på kino, dukker den smilende tyveåringen opp i reklamen, skrur du på TV-en er det enda en tyveåring som snakker til deg, eller i hvert fall en som minner om en. Ja, folk over 67 utgjør bare 1,7 prosent av kildene til norske nyheter. Hvor har de blitt av? Har de trukket seg tilbake og nyter pensjonisttilværelsen, eller skyver vi 16 prosent av befolkningen under teppet?
Ved å aldersdiskriminere eldre gjør vi våre fremtidige jeg til «de andre»; til fremmede mennesker på kirkebenkene, som vi aldri ser inn i øynene.
Mye tyder på det siste. Den svenske forfatteren Åsa Linderborg forteller at hun har sluttet å gi TV-intervjuer, fordi hun er redd for kommentarene hun vil få hvis hun viser at hun har fått rynker. Tidligere direktør Niels Petterson på 56 skriver at han søkte på 60 jobber, og ble kalt inn til 5-6 intervjuer, og hevder 50 er det magiske året hvor ifra alt bikker. Vi er så opptatt av ungdommen at vi glemmer at vi en dag selv skal bli gamle, det kommer som en overraskelse på oss, som Simone de Beauvoir skriver, fordi vi ikke identifiserer oss med de eldre. Ved å aldersdiskriminere eldre gjør vi våre fremtidige jeg til «de andre»; til fremmede mennesker på kirkebenkene, som vi aldri ser inn i øynene.
Kanskje bør man forstå gjemselen som en av Beckers forsvarsmekanismer mot angsten. Fordi vi ikke anerkjenner at vi selv en dag skal bli gamle, bekymrer vi oss heller ikke for at vi skal bli til den kassen med blomster på.
Becker hevder det ligger i vår natur å bygge opp et slikt forsvarsverk. Allerede de første jegerne og sankerne hadde animistiske verdenssyn hvor elven, steinene og trærne var besjelet, og hvor sjelen levde videre i andre naturfenomener etter døden. Med jordbrukets framvekst oppsto teistiske samfunn med troen om at sjelen blir bragt videre til et etterliv. Tanken har vart ved helt inn i vår egen tid. I dag identifiserer over 80 prosent av verden seg med en religion som tror på et etterliv. Troen bøter på angsten vi fødes inn med, gir oss ro med at ikke vi får gjort alt vi ønsker i livet. For Becker er det likevel ikke en virkelig måte å akseptere døden på. Man aksepterer ikke en endelig, reell død, men bare en legemlig. Hvis vi hadde kunnet dø i etterlivet, hadde vi ikke klart å leve med det.
Av jord er du kommet, til jord skal du bli, av jorden skal du igjen oppstå, messer presten, bøyer den lange kappen framover, og slipper jord over kisten så den legger seg i en haug på midten. Noen gråter, men de fleste sitter helt stille, med nøytrale miner som vitner om en ro jeg ikke kjenner meg igjen i, kjenner steinen presse seg nedover halsen min. Jeg er sikker på at mange av dem er som meg. De tror ikke på prestens ord, det er ikke noe som blir igjen i jorda etter at kisten oppløser seg, som meitemarken ikke klarer å spise opp. Likevel evner de å sitte urørt på kirkebenken. Hvordan klarer de det?
Psykologene Sheldon Solomon, Jeff Greenberg og Tom Pyszczynski har brukt 25 år på å finne svaret på det spørsmålet. I The Worm at the Core (2015) skriver de at grunnen til at vi klarer å leve med døden i dagens sekulære samfunn, er at vi har gått fra en bokstavelig tro på udødelighet, til en symbolsk. Vi tror ikke lenger at sjelen lever videre, men heller at samfunnet vi identifiserer oss med vedvarer, og at vi kan føle at vi lever videre ved å bidra til det samfunnet. For å teste påstanden fikk forskerne kreasjonister til å lese evolusjonsforskning, og kanadiere til å lese anti-kanadiske tekster. Så måtte de fylle ut ordpuslespill som COFF–, SK–L og GR—. Kreasjonistene og kanadierne som ikke hadde lest tekster som gikk imot samfunnsbildet deres, fylte ut med COFFEE, SKILL og GRIND, mens de som hadde lest tekstene, skrev COFFIN, SKULL og GRAVE. Det var som om tekstene åpnet en avgrunn hos dem, stabiliteten ble forrykket, meningen oppløst, og mørket seg inn.
Man kan spørre seg om ikke vi er på vei tilbake til en bokstavelig tro på udødelighet. Der man tidligere trodde på et evig liv etter døden, begynner forskere nå å tro på et evig liv før døden. Ny genteknologi åpner for at vi kan manipulere gener og reversere aldringsprosessen i mus, og snart også i mennesker. Kanskje vil du i 2040 kunne få en pille hos fastlegen som gir deg ti ekstra friske leveår, og om ti år igjen kan du komme tilbake og få en pille som gir deg ti år til. Slik utsetter vi aldringen til vi har funnet opp en teknologi som utsletter døden fullstendig.
Det er lett å se hvor appellerende antialdringsteknologien er ved å se på hvor mye penger som går inn i forskningen. Teknologiverdenens mektigste menn, fra Amazon-sjef Jeff Bezos til Facebooks Mark Zuckerberg, pøser milliarder på milliarder inn i de ledende antialdringslaboratoriene. Paypal-entreprenøren Peter Thiel får injisert friskt blod fra 18-åringer for å holde seg ung og håper å leve til han fyller 120, mens Google-medgrunnlegger Sergey Brin sier han ønsker å en dag kunne kurere aldring fullstendig. Disse alkymistene i det 21. århundre går ikke mykt inn i den gode natt, men «raser, raser mot at lyset blir tatt», som poeten Dylan Thomas en gang skrev. Gjemt under all forskningen ligger imidlertid et stort, ubesvart spørsmål og lurer: Bør vi akseptere at livet tar slutt? Forskerne bare fyller opp tanken med dødsangst og raser av sted i 110 kilometer i timen, uten at noen stopper dem på veien og spør om det stedet de er på vei til, er et sted vi faktisk ønsker å komme til.
Ved å forske på evig liv leker vi Gud og tukler med det mest grunnleggende aspektet ved livet. Kanskje er ikke det vi trenger en kur mot døden, men heller en kur mot dødsangsten vår. Beckers håp er ikke at vi omfavner frykten for døden, slik tech-gründerne gjør, men at vi klarer å slå oss til ro med det korte livet vi har fått. Bare da kan vi få varig sinnsro. Men hvordan? For meg føles det tryggest å velge den enkle løsningen: Å undertrykke dødsangsten, og la den styre meg i underbevisstheten.
Begravelsen er slutt, og vi vandrer fra plassen foran kirken, til selskapslokalet for å drikke øl og spise sodd og bløtkake. Vi skravler så mye at det er nesten som om vi har glemt hva vi kom for; et siste farvel med en mann som aldri vil kunne trekke vitser ved spisebordet igjen. Jeg snur meg en siste gang mot kirken, kjenner steinen presse seg fram igjen i halsen. Så snur jeg meg tilbake igjen til folkemengden, og går videre.
Videre lesning:
The Worm at the Core: On the Role of Death in Life (2015) av Sheldon Solomon, Jeff Greenberg og Tom Pyszczynski
Alderdommen: Essay (2019) av Simone de Beauvoir, oversatt av Bente Christensen.
Ageless: The New Science of Getting Older Without Getting Old (2022) av Andrew Steele.
Mattis Gravingen (f. 2002) er bachelorstudent i filosofi ved Universitetet i Oslo.
