Skribent: Audun Rugstad
Overforbruk. Overfiske. Global oppvarming. Det ekle kjøleskapet i felleskantina. Listen over kollektive kriser og problemer som gjerne fremstilles som tilfeller av «allmenningens tragedie» er lang. Senest for en måned siden hørte jeg begrepet brukt i et foredrag om Norges rolle i den globale naturkrisen, hvor norske kommuners manglende vilje til å verne natur mot utbygging ble trukket frem som et skoleeksempel på dilemmaet: For hver enkelt kommune lønner det seg på kort sikt å bygge nye kjøpesentre, hyttefelt og motorveier der hvor det en gang var gammelskog og naturmangfold – men summen av at alle kommuner opererer slik, vil på lang sikt være et skjebnesvangert naturtap på lands- og verdensbasis, og med det tap av verdier som langt overgår de pengene som tjenes på kort sikt. Med andre ord, en åpenbar og uunngåelig konsekvens av en kortsiktig og egennyttig menneskehet overlatt til seg selv uten noen overordnet styring av de naturlige ressursene som alle fritt kan forsyne seg av. Eller?
Økologi og profeti
Da begrepet allmenningens tragedie («the tragedy of the commons») først ble innført av biologen Garrett Hardin i 1968, var det i hvert fall med denne idéen som bakteppe. I essayet med samme tittel, publisert i tidsskriftet Science, fremsetter Hardin det klassiske tankeeksperimentet med en felles beiteeng (en allmenning eller common), som deles av en rekke gjetere; hver og en med egeninteresse av å beite så mange kyr som mulig på enga, og helst før naboen kommer dem i forkjøpet. Resultatet av at alle gjeterne tenker slik, blir et forbruk av fellesressursene langt over naturens bæreevne (et begrep som for øvrig også ble myntet av Hardin), som til slutt fører til katastrofe for alle involverte.
Ifølge Hardin representerte dette scenariet selve roten til samtidens globale miljøproblemer, så vel som en advarsel om hvilken skjebne som venter oss om vi fortsetter i samme spor. Det vil si, med mindre friheten til å forbruke av jordas «gratis» ressurser blir forvaltet med jernhånd av statlige eller private aktører. Eller som Hardin formulerer det i sitt karakteristiske apokalyptiske ordelag: «i et samfunn som tror på allmenningens frihet, haster alle mennesker mot undergangen – hver enkelt i søken etter sin egeninteresse» (min oversettelse).
Det er vanskelig å overvurdere påvirkningen Hardins idéer har hatt på den moderne miljøbevegelsen – særlig i forestillingen om menneskelig økologi. Artikkelen gjorde ham raskt til en av de mest siterte biologene i verdenshistorien, med godt over 50 000 akademiske siteringer i skrivende stund, og artiklene hans er fortsatt å finne i antologier og pensumlister i alt fra biologi og samfunnsvitenskap til økonomi – også på norske universiteter. Samtidig er arven etter Hardin langt i fra ukontroversiell, som kanskje ikke er overraskende gitt mange av hans øvrige politiske synspunkter. Ikke bare dét: Flere vitenskapsfolk har også i økende grad stilt spørsmål ved selve grunnpremissene for Hardins dystre spådom. Og særlig én forsker skulle gjøre det til sitt livsverk å vise verden en annen versjon av «allmenningen», som ikke bare skiller seg fra den Hardin manet fram: Den snur fortellingen hans nesten fullstendig på hodet.
En empirisk motstemme
Stikk i strid med Hardins hobbesianske «alles kamp mot alle», fant Ostrom at selvstyrte lokalsamfunn stort sett, og helt på egen hånd, klarte å organisere kollektive løsninger på ressursbruk som både var stabile, bærekraftige og rettferdige.
I 2009 ble den svensk-amerikanske økonomen og statsviteren Elinor Ostrom første kvinne til å motta Nobelprisen i økonomi, i all hovedsak for sin livslange forskning på menneskers bruk av allmenne fellesressurser, eller «common pool resources», som hun kalte det. I motsetning til Hardin, var Ostroms framgangsmåte først og fremst empirisk: Hun satt seg fore å undersøke hvordan slike ressurser faktisk blir, og har blitt, utnyttet av faktiske mennesker i den virkelige verden. I sin mest berømte bok, Governing the Commons (1990), sammenfatter hun over tjue års feltarbeid og forskning i lokalsamfunn over hele kloden: fra grunnvannsavtaler blant huseiere i California, til landsbybaserte vanningssystemer i Spania og Nepal, og, nettopp, kommunale beiteområder i både Sveits og Japan. Og resultatet? Stikk i strid med Hardins hobbesianske «alles kamp mot alle», fant Ostrom at selvstyrte lokalsamfunn stort sett, og helt på egen hånd, klarte å organisere kollektive løsninger på ressursbruk som både var stabile, bærekraftige og rettferdige. Til og med ofte i langt større grad enn når andre styringssystemer ble påført utenfra. Kunne ulykkesprofetene virkelig ta så feil om menneskets driv til kortsiktig egennytte?
Ifølge Ostrom er det korte svaret ja, med noen viktige forbehold. Et sentralt argument hos henne er at det nettopp er de menneskene som bor nærmest og som er mest avhengig av en felleseid naturressurs, som gjerne også har den største interessen av å bevare den for fremtiden. I tillegg har naboer ofte muligheten til å kommunisere med hverandre om sin felles situasjon; et forhold som ser ut til å ha unnsluppet Hardin. Følgelig ser man gang på gang, på tvers av tidsaldre og kulturer, framveksten av normer, tradisjoner, avtaler og institusjoner i små og mellomstore lokalsamfunn med mål om å regulere naturbruk på en redelig og bærekraftig måte. Hvor robust og bærekraftig en slik ordning er, kommer ifølge Ostrom an på en rekke faktorer, hvorav noen av de viktigste nettopp synes å være opplevelsen av et tydelig og avgrenset kollektivt eierskap til ressursen det er snakk om.
På den andre siden, skriver Ostrom, blir det å falle i rovdriftens og kortsiktighetens felle desto mer aktuelt jo fjernere, utydeligere og mindre direkte tilknyttet en «åpen» ressurs er de menneskene eller institusjonene som bruker og eier den er. Med en gang ressursbrukerne blir anonyme for hverandre, ikke kommuniserer eller koordinerer seg imellom, og heller ikke har et direkte eierskap med en sterk interesse i ressursens langvarighet, er man i trøbbel. Dette er en situasjon to nabogjetere i en sveitsisk alpelandsby sjeldent vil havne i. Men for den blåskjortebærende kapitalfondinvestoren som gjerne skulle utvidet porteføljen sin med et ekstra høyfjellshotell i utmarka, passer situasjonsbeskrivelsen kanskje bedre?
Tragedie – for hvem?
Det er nemlig flere som har trukket paralleller mellom Hardins opprinnelige formulering av «allmenningens tragedie», og de spesifikke forestillingene om økonomisk vekst som er dominerende i vår tid. Som Eula Biss i The New Yorker skriver: «Hardins logikk er egentlig kapitalismens logikk». Hun bemerker at den profittmaksimerende tenkemåten til Hardins hypotetiske gjetere ville vært totalt fremmed for de faktiske gjeterne som fram til 1700-tallet levde av og på den engelske allmenningen (den opprinnelige commons). Noe som er ironisk, ikke minst fordi det historisk sett var den engelske overklassens inngjerding av denne allmenningen – i den hensikt å maksimere sin egen ullproduksjon for det gryende globale handelsmarkedet – som i virkeligheten førte til at disse områdene forsvant. Med den følge at titusenvis av mennesker sto fattige, landløse og sultne igjen.
Med dette bakteppet framstår Hardins insistering på en fullstendig, ubetinget privatisering som den ene av de to «eneste mulige» veiene ut av allmenningens tragedie, unektelig en smule uggen. Ikke minst, vil jeg påstå, stiller den tydelig til skue nettopp hvordan dette tilsynelatende «objektive» og «vitenskapelige» tankeeksperimentet også rommer–eller rettere sagt skjuler – en rekke bestemte verdivurderinger og ikke minst politiske forestillinger om mennesker og samfunn som langt ifra er selvsagte eller vitenskapelige. Og, som vi har sett, heller ikke trenger å stemme med virkeligheten slik den faktisk er for å ha appell.
Det kanskje grelleste uttrykket for dette er å finne i Hardins store politiske kjepphest; nemlig hans fanatiske besettelse avoverbefolkning som det ypperste uttrykket for en global allmenningens tragedie: En ubønnhørlig eksistensiell trussel som ifølge ham bare kunne – og måtte – bekjempes med tvang og makt til enhver pris. Hardin bruker blant annet de siste avsnittene av sin berømte artikkel til å holde en svovlepreken over FNs menneskerettighetskommisjon, som nylig hadde erklært reproduktiv frihet som en hjørnesteinsrett for alle kvinner; en uttalelse han beskriver som «utålelig». I årene etter «The Tragedy of the Commons» markerte Hardin seg òg i samfunnsdebatten som en innbitt motstander av velferdsstaten, nødhjelp til utviklingsland og alle former for innvandring, alt på samme grunnlag: frykten for at «feil mennesker» skal overmanne resten av «oss» med sine høye fødselsrater. Et syn som ifølge ham var fullstendig rettferdiggjort ved at det jo nettopp sprang ut av et «vitenskapelig» økologisk faktum. I denne sammenhengen er det neppe overraskende at Hardins idéer også har funnet betydelig gjenhør på ytre høyre fløy. Kanskje særlig tydelig i den noe kuriøse sammenblandingen av miljøbevissthet og hatefull raseideologi som er overraskende utbredt i flere nynazistiske og -fascistiske miljøer.
Ostrom, på sin side, advarer i Governing the Commons sterkt mot enhver «metaforisk bruk av modeller» som et grunnlag for politikk, også i langt mindre ekstreme tilfeller. Hun trekker fram flere eksempler på hvordan nasjonalisering og privatisering av tidligere allmenninger i det globale Sør har blitt begrunnet nettopp først og fremst med en mistro til at lokale bønder og fiskere er i stand til å ta vare på sine ressurser. Beslutninger som i mange tilfeller skulle vise seg å ha stikk motsatt effekt av det som var tiltenkt: Lokalbefolkninger som ble frarøvet sine lokale, kollektive eierskap og forpliktelser til miljøet sitt, endte ofte opp med å avskoge og overfiske ulovlig i langt større grad enn de hadde gjort tidligere innenfor rammene av allmenningsystemet.
Mangfold og muligheter
Samtidig kan man spørre: Hva skal vi så gjøre i møte med den lange rekken av enorme miljøproblemer og kriser verden står overfor i dag? Er løsningen at vi alle skal flytte ut på landet og stifte hvert vårt anarko-syndikalistiske kollektiv, som bøndene i Monty Pythons The Holy Grail? Det er i hvert fall ikke Ostroms påstand. Hennes hovedbudskap, i den grad hun har et, er langt mer pragmatisk: Det finnes ikke noen ferdiglagde, «one-size-fits-all»-løsninger som alltid vil sikre bærekraft, rettferdighet og naturbevaring i et gitt scenario. Det vil alltid være mange måter å gjøre ting på, i mange ulike situasjoner, hvorav flere kan lykkes – og alle kan feile.
Lokalstyrte konserveringsprogrammer, hvorav flere helt eller delvis har latt seg inspirere av Ostroms idéer, har de siste tiårene kunnet vise til imponerende resultater for noen av de mest utsatte naturtypene i verden.
Ved noen utfordringer, som for eksempel overfiske, innrømmer Ostrom at det kan være utfordrende å implementere pålitelige kontroll- og overvåkingsmekanismer kun på lokalt nivå – rett og slett fordi ressursen det er snakk om er såpass skjult og vanskelig å avgrense. Likevel levner resultatene liten tvil om det potensialet som faktisk ligger i lokale, selvorganiserte nedenfra -og opp-institusjoner – basert på at mennesker har både eierskap og ansvar for sine nærmiljøer, ikke minst når det gjelder bevaring av truede arter og økosystemer. Lokalstyrte konserveringsprogrammer, hvorav flere helt eller delvis har latt seg inspirere av Ostroms idéer, har de siste tiårene kunnet vise til imponerende resultater for noen av de mest utsatte naturtypene i verden; fra korallrev i Thailand og høyfjellsskoger i Kamerun til løvebestander i Namibia. Også når det har innebåret å åpne for en begrenset lokal bruk av naturressurser som tidligere var totalforbudt under nasjonale og internasjonale lover, har lokalsamfunn ofte vist seg tilliten verdig, til gevinst for både natur og mennesker.
Ostroms verdensbilde gir oss dermed både en mer håpefull og realistisk, samt helt nødvendig, motvekt til det som fortsatt synes å være et lett bilde å ty til av menneskeheten; nemlig som en eneste blind, formløs masse som sakte fortærer naturen og jordkloden i fravær av autoriteter som «redder oss fra oss selv». Et bilde som, slik jeg ser det, ikke bare er farlig fordi det er uriktig, men òg fordi det umuliggjør enhver form for ansvarliggjøring. Den gjør det lett å glemme at valget om å forbruke, ødelegge eller beskytte natur alltid tas av noen, innenfor konkrete økonomiske, sosiale og politiske rammer. Rammer som det også er mulig, om enn vanskelig, å gjøre noe med. Så neste gang du hører noen beklage seg over «allmenningens tragedie», ta et skritt tilbake og spør deg selv om hva slags situasjon det egentlig er snakk om. Representerer virkelig den utbyggingen av hyttefelt i gammelskogen en ubehjelpelig egennytte-søken bakt inn i samtlige innbyggerne i kommunen? Eller gir det kanskje heller mening å rette søkelyset mot makten og motivene til det mindretallet av eiendomsmilliardærer, grunneierne og lokalpolitikerne som faktisk eier og bestemmer over det meste av naturen som finnes rundt oss i Norge i dag. Kanskje burde «allmenningens tragedie», snarere enn et oppgitt sukk over menneskehetens håpløshet, lyde som et memento om tapte sjanser. En påminnelse om at det har funnes, og fortsatt finnes, en verden av andre muligheter der ute til å forvalte, bruke og verne om det mangfoldet rundt oss vi alle er avhengig av – økologisk så vel som menneskelig.
Audun Rugstad (f. 1996) har master i biovitenskap fra Universitetet i Oslo.
