Forskjellen mellom mennesker og dyr er ikke så stor når mor er gravid. Men forskjellen blir enorm når barnet fødes og oppdragelse trer i kraft. For mennesket trenger, i motsetning til de fleste andre dyr, en betydelig grad av oppdragelse og oppfølging for å oppnå noen grad av ansvar og selvstendighet.
I opplysningstiden ble spørsmål om oppdragelse og frihet hyppig diskutert. Et eksempel er Jean-Jacques Rousseaus (1712-1778) Emile – eller om oppdragelse (1762), eller Immanuel Kants (1724-1804) forelesninger Om pedagogikk(1803). Blant disse tenkerne var spørsmålet stadig hvordan barnet skulle vokse opp til å bli en myndig, fri og evnerik aktør i verden. Menneskesynet til disse tenkerne gikk ut på at mennesket innehar evner til frihet og fornuft, og at hensikt med oppdragelsen skal være å få barnet til å aktivt ta disse evnene i bruk.
Et spørsmål som ble spesielt fremtredende i denne diskusjonen, var spørsmålet om underkastelse: I hvor stor grad skal barnet underkaste seg foreldrene sine? Og hvorfor skal det gjøre dette i det hele tatt? Til hvilken hensikt?
Skal barnet stole på det som er godt mer enn sine foreldre?
Et viktig utgangspunkt for denne diskusjonen, er opplysningstidens tanke om at et fritt menneske kjennetegnes ved at det gjør det det tenker er fornuftig og godt. På den annen side er et ufritt menneske et som handler på tross av hva det anerkjenner som godt. Et eksempel kan være at man vet at man bør lese til forelesningene neste dag, men ender opp med å være på telefonen eller ta en øl med venner isteden. Og for å unngå sistnevnte eksempel trenger man – ifølge disse tenkerne – nettopp en viss grad av underkastelse.
Flere opplysningstenkere argumenterte faktisk derfor for at det var viktig å underkaste seg autoriteter – også autoriteten foreldre har overfor barn. Immanuel Kants elev, Johann Gottlieb Fichte (1762-1814), mente for eksempel at barnet umulig kan bedømme om foreldrenes autoritet er god eller ikke. Derfor skal barnet utelukkende underkaste seg, fordi barnet umulig kan ha mer utviklede evner enn sine voksne foreldre. Foreldrene må på sin side legge til rette for at autoriteten de representerer er god og hensiktsmessig, og at den bidrar til å gjøre barnet ansvarsfullt.
Samtidig hender det at barnet fra ganske tidlig av blir bevisst over foreldrenes umoral og skammelige oppførsel. Det vil si at barnet oppfatter at foreldrene egentlig ikke vet hva som er godt. I dette tilfellet, skriver Fichte, har barnet ingen forpliktelser overfor foreldrene sine. Med andre ord vil barnet slutte å respektere sine foreldre hvis de fremtrer som dårlige forbilder og lite egnede rollemodeller.
Det er altså en tydelig motsetning her mellom det barnet tenker er godt, og nødvendigheten av å bli oppdratt til å foreta valg ved å underkaste seg autoriteter generelt. Fichte synes på denne måten å være i strid med seg selv om hva som er det viktigste; å gjøre det man tenker er godt eller hva autoriteter sier man bør gjøre. Han ender derfor opp med en rar motsetning, hvor man slutter å følge autoriteter når de ikke opptrer i tråd med det man tenker er godt. Dette dilemmaet hadde imidlertid hans lærer Kant et mer entydig svar på.
Kant og det autoritetsløse mennesket
I Om pedagogikk skriver Kant at et menneske som ikke klarer å følge sine egne regler og forskrifter, ikke er til å stole på. En person som ikke kan love noe sikkert er uforutsigbar, og kan når som helst gjøre noe annet enn det hen har forpliktet seg til.
Kant tenker at et slikt menneske er som det er fordi det ikke er i stand til å forholde seg til seg selv som en autoritet. For eksempel har dette mennesket lovet seg selv å sove med en gang hen kommer hjem, siden hen skal på jobb grytidlig i morgen, men er heller oppe flere timer og spiller dataspill, og strider derfor mot sin egen oppfattelse av hva som er godt.
Et barn lærer å lytte til sin indre autoritet i kraft av oppdragelsen det får, tenker Kant. For når et barn vokser opp med foreldre som det stoler på at bærer på mer kunnskap og visdom om hva som er rett enn det selv, selv om foreldrene ikke har denne kunnskapen, vil det senere lytte til dets indre stemme som forteller det hva som er klokere å gjøre, selv om det kanskje ikke føles så godt i øyeblikket. På den annen side vil mennesker som ikke stolte på autoriteter som barn, heller ikke klare å stole på seg selv og sine overbevisninger, og dermed gjøre ting de egentlig ikke står for.
Hvis vi med Kants synspunkter skal svare på spørsmålet Fichte etterlot oss med, nemlig om hva et barn skal gjøre når det er en konflikt mellom autoritet og samvittighet, ville Kant svart sin elev at autoriteten har forrang over det gode i barnets tilfelle. Det kommer av hans perspektiv på at barnets evne til å følge autoriteter generelt er viktigere enn å først og fremst gjøre godt, ettersom evnen til å gjøre noe godt er avhengig av at man kan underkaste seg det godes autoritet, både når dette gode viser seg i ens samvittighet eller ens overbevisninger. Med andre ord lærer autoriteter meg å bestemme meg for det gode, og denne bestemmelsen er noe vi lærer ved å oppdras til å følge autoriteter som barn, ifølge Kant.
Ikke bare det: Kant mener faktisk også at mennesket vil opprettholde en viss villskap hvis det ikke opplever nok motstand. Det er det samme med mennesker som får for mye kjærlighet av moren sin, mener han, som også utvikler tøylesløshet senere i voksen alder og vil ha vansker hvis ting ikke går som de hadde tenkt. Manglende autoritet og disiplin vil, ifølge Kant, gjøre at mennesket forblir et dyr, som hverken kan lytte til sin egen samvittighet eller andres gode råd. Så mens Fichte tenker at samvittigheten kan spille en viss rolle i våre valg som barn, tenker Kant at barnet utelukkende bør overgi hele sin valgevne til en autoritet.
Autoriteter generelt
Dette gjenspeiles også i Kants politiske filosofi, der tanken er at en dårlig autoritet i alle fall kan forbedres gjennom reformer, mens et fravær av autoriteter hverken kan forbedres eller forverres, siden det ikke er noe man kan forvente i en slik situasjon.
Det er nok dette Kant mener med at barnet beholder en viss tøylesløshet utover hele sitt liv om det ikke klarer å underkaste seg autoriteter. Å underkaste seg dem er derfor utgangspunktet man må jobbe med, så kan man deretter tenke på om dette er en god eller dårlig autoritet. Sistnevnte kan man altså etter hvert endre på, men det forutsetter at man har lært å velge og underlegge seg (det gode eller dårlige) i det hele tatt.
Ingen autoritet = ingen frihet?
Kant mener likevel i større grad enn Fichte at førsteprioriteten i oppdragelsen bør være å underkaste seg en autoritet. Dette er for ham mer grunnleggende enn om det man gjør er godt eller ondt.
Hvis vi tar utgangspunkt i innledningens definisjon av frihet, nemlig som evnen til å gjøre det man er overbevist om at er godt, er et barn som ikke klarer å forholde seg til autoriteter ufritt, ifølge både Kant og Fichte. Kant mener likevel i større grad enn Fichte at førsteprioriteten i oppdragelsen bør være å underkaste seg en autoritet. Dette er for ham mer grunnleggende enn om det man gjør er godt eller ondt. For om det gode eller onde i det hele tatt skal ha noen innflytelse eller betydning for handlingene vi utfører, så trengs det at de kan ha denne innflytelsen. Det vil si, det gode eller onde må kunne fremtre som standpunkter med en viss autoritet. Og for å følge disse trenger vi å øve opp sensitiviteten vår for autoriteter generelt.
Selv om Kant og Fichtes tanker kan virke litt autoritære, tenker jeg i hvert fall at det kan være et viktig poeng å ta med seg at evnen til å ta et valg og stå for det utgjør et grunnlag som går forut for om denne handlingen er god eller ei. Med andre ord er det en sentral innsikt å ta med seg at evnen til å beslutte muliggjør frihet, og at dette muliggjør å kunne handle etter det man er overbevist om (at er godt). På den annen side kan en manglende evne til underkastelse gjøre at vi blir uforutsigbare overfor oss selv, og dermed kan gjøre ting vi kanskje ikke kunne forsvart eller stått for.
Ali Jones Alkazemi (f. 2000) er masterstudent i filosofi ved Universitetet i Oslo og redaktør for studenttidskriftet Filosofisk supplement.
