Skribent: Thora Selsøvold
Da jeg var yngre, var jeg ekstremt opptatt av å være opptatt. Jeg lagde detaljerte lister med kryssebokser og tøyde stolt strikken for hvor mange jeg kunne krysse av på en dag. Jeg trodde alt måtte være gjort før jeg kunne ta en pause. Det var en karamell jeg suttet på, jeg sparte på den gode følelsen i det lengste: Følelsen av å ha gjort meg fortjent til pausen. Jo mer jeg hadde å vise til, jo mer var pausen fortjent. Men fredagskvelder varer ikke evig, og mange ganger ventet jeg rett og slett for lenge. En protestantisk arbeidsetikk, men uten håp om frelse.
Denne vinteren har jeg avbrutt arbeidet for å leke.
Jeg har forskjøvet semesterstart denne våren. I skrivende stund er jeg inne i min siste uke av et tre måneders vikariat i en barnehage. I flere uker har jeg løpt rundt i sølevann og snøvær, kastet snøballer og bygd tårn av magnetbrikker. Men jeg er for stor til å leke slik barna gjør. Da vi er rundt ti år mister vi lekens magi. Det er barnets innlevelse som glir stadig lengre unna og uten denne tar leken lett en oppstilt og halvhjertet form. Likevel kan jeg nå kjenne snev av denne magien i blaff her og der, i noen minutter av gangen da leken har omsluttet meg. Det er fine øyeblikk. Ja, oppriktig fryd har jeg kjent, for eksempel mens vi lekte gjemsel og jeg var den eneste som ikke var funnet. Mens alle barna lette etter meg, målrettet i flokk, hoppet jeg rundt neste hjørne akkurat i tide til å slippe unna. Og denne gleden er ingen overfladisk følelse. Jeg vil forbli i den.
Bebreidende kan barnas blikk bli når jeg igjen må be om å få komme tilbake til leken etterpå. Hva leken er etterpå, er nærmest uten betydning for det viktige som skjer nå, som jeg tross alt går glipp av.
Det er mange grunner til at jeg ikke klarer å leke bekymringsløst slik barna gjør. Avbrytelsene formerer seg som kaniner og kreverstadig min oppmerksomhet. Det er alltids votter som må brettes, skrubbsår å blåse friske og behov for en hjelpende hånd opp eller ned fra klatrestativet. Midt i leken, midtveis i en setning må jeg igjen bryte blikkontakten mens jeg løper etter kaniner, og slik forsvinner også magien. Bebreidende kan barnas blikk bli når jeg igjen må be om å få komme tilbake til leken etterpå. Hva leken er etterpå, er nærmest uten betydning for det viktige som skjer nå, som jeg tross alt går glipp av. Egentlig er det bare barna som har adgang til dette magiske landet, og jeg kan raskt bli en uvelkommen gjest om jeg ikke retter meg etter regimets regler. Leken tåler ikke mine avbrytelser.
Barna er innlevde i leken sin, men ikke på den måten at den aldri stopper, eller at alt følger logiske og effektive rekkefølger. Barn blir sultne og trenger matpause, de blir sinte på hverandre og trenger støtte. De kan legge seg ned for en pust i bakken, de kan brått være ferdige med leken og klare for å gjøre noe helt annet enn de gjorde i går – eller nå nettopp. De kan ønske å leke med noen andre enn de vanligvis leker med, og et ønske om å gå ut kan like raskt følges av ønske om å gå inn igjen. Denne evige dragningen mellom ulike følelser kjenner også voksne seg igjen i. Og likevel er barna til stede i sin lek, en lek som har større sannsynlighet for å bli, heller enn å ikke bli, forstyrret. Mens jeg tenker på det jeg skal gjøre etterpå, hva jeg gjorde tidligere i dag, hva jeg skal få gjort i morgen og hvordan dette kan veies opp mot uka som var, og hvordan det igjen vil kunne veies opp mot uka som kommer, leker barna videre. Ikke uforstyrret av verden, men tilsynelatende med nettopp den innstilling at verden burde vente på dem. Barna skaper hele verdener med hendelsesforløp og persongallerier, alt ute av synet for meg, men deres tro smitter over på meg. Jeg får ta del i gleden.
Mens det for barna ikke er noen mål utover leken i seg selv, måler voksne resultater og skriver detaljerte krysselister – i lekens fravær.
Når voksne går inn for å more seg, når rekvisittene ofte et omfang av det komiske. Det er nesten ikke grenser for hva som kreves av utstyr. Barn kan seile båter i søledammer. Søledammen er et hav, asfaltkanten starten på en hel by skipet skal – ja, hva tror du – beleire, befri eller kanskje bare besøke. Mulighetene strekker seg langt utover min fantasi. Voksne trenger våtdrakt for å bade i havet, ulike ski for å gå bortover og oppover, og øremerkede glass for ulike drikkevarer. Grenseløst er det hva som kan oppta oss. På et tidspunkt ble den virkelige verden og det som skjer der, det viktigste. Vi kan ikke forestille oss noe annet. Med blikket rettet utover, sammenligner også voksne seg med hverandre. En ytre, og målstyrt verden. Mens det for barna ikke er noen mål utover leken i seg selv, måler voksne resultater og skriver detaljerte krysselister – i lekens fravær.
Det er selvsagt ikke alt som er en lek, men voksnes innstilling er skremmende ofte at plikten også skal føles som en plikt. Dette er voksnes evne til å konstruere krav som gjør livet fattigere, krav ingen barn i sin villeste fantasi ville ha funnet på å stille. I større grad burde flere ting bli karakterisert som lek, selv om det innebærer noen grad av alvor. Gulvvask, sykkelturen til jobb og pannekaker til middag kan være mer som en lek enn punkter på en krysseliste. Det handler om å trene på å bevare litt forestillingsevne! Hopp ned trappa, kanskje noen av trinnene er portaler til fremmede galakser. Gå snarveien ut altandøra og videre gjennom hagen, kanskje den døra du vanligvis bruker voktes av en drage. Skli på rumpa ned bakken fra universitetet, kanskje det faktisk er tryggere enn å stå når isen er slik den er nå.
På samme måte er det ingenting som tilsier at jeg må utsette noe som helst til neste helg. Ingen barn venter til fredagen for å leke.
Thora Selsøvold (f. 2001), studerer statsvitenskap, Universitetet i Oslo.
