Skribent: Malene Langvik-Hansen
Jeg ble introdusert for ordet altruisme i en forelesning om lungesykdommer. Foreleseren kom tydeligvis i all hast rett fra sykehuset, kledd i hvit frakk, med en kaffekopp i hånda. Han hadde sett ned i notatene sine i starten av timen, men nå så han rett på oss og sa: “Det kreves en viss grad av altruisme for å jobbe i helsevesenet”. Jeg hadde ikke hørt om altruisme før, og googlet det. Det som kom opp på skjermen overrasket meg. Altruister er uselviske og offervillige overfor menneskene rundt seg. Uselvisk er greit nok, men offervilje? Mente foreleseren virkelig at sykehuspersonalet skulle være villige til å ofre seg for pasientene sine?
Senere, i emnet evolusjonsbiologi, introduserte en annen foreleser ulike teorier om hvordan altruisme kan ha oppstått. Her har biologene blitt enige om å være uenige om hva som er mest riktig. Men de har i hvert fall en felles definisjon av altruisme: å redusere egen mulighet til å overleve og reprodusere slik at andre får økt overlevelse og reproduksjon.
Hvorfor har vi gjennom evolusjonen utviklet oss til å føle glede ved gode handlinger når det i teorien vil være mer lønnsomt å bare tenke på oss selv?
Forskning har vist at gode gjerninger påvirker områder i hjernen som er koblet til belønning og empati. Lykkehormonene dopamin, serotonin og oksytocin frigjøres og gjør handlingen til en positiv opplevelse for forsøkspersonen. Frigjøringen av lykkehormoner viser at mennesker er genuint opptatt av andres velvære. I en forskningsartikkel om pengebruk fant forskerne ut at man for eksempel blir mer glad av å bruke penger på andre enn på seg selv. Hvorfor har vi gjennom evolusjonen utviklet oss til å føle glede ved gode handlinger når det i teorien vil være mer lønnsomt å bare tenke på oss selv?
En av teoriene for hvorfor vi er altruistiske går ut på at man hjelper andre for å få noe tilbake senere. Slike tjenester faller inn under kategorien gjensidig altruisme. Når du handler inn mat og lager middag til kollektivet, er det ikke en liten del av deg som håper at du får middag tilbake en annen dag? Sånn sett er middagslaging til hele kollektivet en god idé siden du kanskje får mat tilbake en annen gang.
Lager du derimot middag til noen i familien din, kan det komme inn under kategorien kin-altruisme, også kalt slektsaltruisme. Slektsaltruisme betyr at du oppfører deg uselvisk overfor noen i slekten din fordi du deler mange av de samme genene som dem. I boka “The Selfish Gene” går biologen Richard Dawkins så langt som å si at mennesker, sammen med alle andre biologiske vesener, bare er genmaskiner som eksisterer med formålet om å kopiere og spre genene sine mest mulig. Sagt med andre ord; genene bruker deg og den gode oppførselen din til å spre seg. Derfor vil den positive følelsen du får av å være altruistisk komme av at du hjelper dine egne gener direkte, ved å hjelpe slektninger, eller indirekte ved at du kan få gjengjeldt en tjeneste.
Slektsaltruisme og gjensidig altruisme gir inntrykket av at det tilsynelatende uselviske individet egentlig bare handler av egeninteresse. Gjør vi disse gode handlingene ultimat sett for vår egen del? En alternativ forklaring på gode handlinger, som skiller seg fra både slektsaltruisme og gjensidig altruisme, er gruppeseleksjon. At altruisme fremmes av gruppeseleksjon betyr at mange altruister sammen i en gruppe gjør gruppen mer suksessfull, og dermed vil uselviske egenskaper opprettholdes. Det var faktisk evolusjonsbiologiens grunnlegger, Darwin, som la merke til at samfunn med hjelpsomme individer, totalt sett får flere barn enn samfunn hvor individer ikke hjelper hverandre. En sterk gruppe med høy samarbeidsevne vil stille sterkere enn grupper uten altruister i konkurransen om naturressurser. Derfor vil det være i enkeltindividets interesse å fremme altruistisk atferd hos gruppen, siden dette indirekte også kan gi enkeltindividet suksess. Slik tenker man at gruppeseleksjon kan ha bidratt til å fremme altruistiske handlinger.
At altruisme er fordelaktig for gruppen kan kanskje forklare de gode handlingene vi gjør overfor totalt fremmede, uten noen mulighet til å få tjenesten gjengjeldt. Å donere blod, sende penger til veldedighet og hjelpe en fremmed med barnevognen ut av bussen, virker ikke fornuftig ifølge verken slekts- eller gjensidig altruisme, men i gruppe-altruisme gir dette mening.
De færreste biologer har sterk tro på gruppeseleksjon, men det har evolusjonsbiologen David Sloan Wilson og filosofen Elliot Sober. De argumenterer for at gruppeseleksjon har hatt stor betydning for utvikling av altruistiske egenskaper i kombinasjon med slektsaltruisme. Det er vanskelig å se på gruppeseleksjon som den eneste forklaringen, siden gode handlinger mellom individer i en gruppe ofte skyldes at noen av dem er i slekt. Et annet argument mot gruppeseleksjon er at hvis det er én egoist i gruppen som utnytter de andres godhet, kan dette individet få flere barn enn de andre. Dermed vil egoisten spre flere av sine gener enn altruistene, noe som til slutt kan resultere i flere egoister enn altruister i gruppen. Og hvem sier at ikke det å donere blod eller å hjelpe en fremmed med barnevognen kan tolkes som en slags forsinket gjensidig altruisme, der vi gjør noe fordi vi i det lange løp kanskje får gjengjeldt tjenesten senere?
Den memen som er best på å spre seg, øker i frekvens i befolkningen – akkurat som gener!
Som med mye annet kan ikke biologien alene forklare hvorfor vi handler som vi gjør. Det er ofte det er en kombinasjon mellom arv og miljø. Kultur kan forklare at altruister handler på måter som gir fordeler for gruppa uavhengig av slektskap eller om de får noe tilbake. Dawkins brukte det velkjente begrepet «memes», eller memer på norsk, til å si at oppførselen vår i stor grad også påvirkes av kultur. Meme er nå best kjent som bilder med en stor ironisk tekst som deles på internett, men da Dawkins skrev om det, mente han at memer er en kulturell analog til gener; enheter med informasjon som overføres kulturelt. Eksempler på memer er elementer av religion, mote og atferd. De videreføres som bilder, nedskrevne tekster, eller muntlig. Den memen som er best på å spre seg, øker i frekvens i befolkningen – akkurat som gener! Memene gjør at en person kan handle annerledes enn hva han eller hun ville gjort hvis det kun var genene som påvirket atferd.
Normer er effektive memer for å påvirke og kontrollere oppførselen i et samfunn. Hvis en av våre forfedre var på jakt og skjøt et vilt dyr, ville personen kanskje ha fått kjeft og blitt utstøtt dersom han ikke delte byttet med gruppen, uavhengig av om de er i slekt eller ikke. Velger jegeren å dele får han ros og anerkjennelse. Egenskaper som gjør at man deler, samarbeider og blir godt likt er avgjørende for å være en del av en flokk og et samfunn. De som ikke deler og har mer egoistiske tendenser, kan ha vanskeligheter med å finne noen å få barn med siden de mislikes av lokalsamfunnet. De gode normene overføres fra generasjon til generasjon med kulturen gjennom læring og tilbakemeldinger og opprettholdes fordi de har høy anseelse i samfunnet. Om man handler godt fordi man ønsker å passe inn og unngå straff fra andre, kan dette tolkes som et egoistisk motiv. Men egoismen er mer indirekte, og jobben mot anerkjennelse vil nok oppleves som ektefølt altruisme.
Vil det si at helsepersonellets uselviskhet overfor de syke pasientene drives frem av normene kulturen har utviklet? Noen dager etter timen om lungesykdommer, oppsøkte jeg foreleseren. Han virket forundret over at jeg ikke spurte om alveoler eller bronkitt, men hadde blitt opphengt i hva han hadde ment med altruisme. Forklaringen hans handlet om at han kunne ha tjent mer og jobbet mindre ved å bli økonom eller ingeniør slik som flere av vennene hans. Man bør trives ekstra godt med å hjelpe andre hvis man skal trives som lege.
Hvorfor denne idealismen har oppstått i utgangspunktet kan ha flere årsaker, men det handler egentlig om at litt selvoppofrelse i det lange løp vil hjelpe genene dine. Enten drives man av lykkehormoner, av sosial anerkjennelse, av å få tilbakebetaling eller av et evolusjonært jag om å spre gener og hjelpe slekten. Når man utforsker teoriene for hvorfor vi er altruistiske, kan det virke som at skillelinjen mellom egoisme og altruisme viskes ut. Drivkraften er som oftest ubevisst, derfor er det feil bruk av ord å kalle noen som gjør gode handlinger for “egoist”. Men dypest sett kan det virke som at det er en viss genetisk egeninteresse bak de fleste altruistiske handlinger.
Kanskje jeg ikke burde være så opptatt av intensjonene bak en handling, men heller leve med at alle kan ha ubevisste eller bevisste motiver for det de gjør? Når helsepersonell ofrer sitt overskudd og litt av fritiden sin til pasientene sine, får de mye ut av det likevel – lønn, anerkjennelse, gjengjeldte tjenester fra kollegaer og kanskje litt lykkehormoner. Ikke bare helsevesenet, men også samfunnet som helhet er avhengig av at mennesker oppfører seg altruistisk. Vi bør fortsette å løfte frem altruistene, for uavhengig av om intensjonene bak kommer av biologisk egeninteresse, klarer ikke samfunnet seg uten dem.
Videre lesing/kilder:
- Dawkins, R., & Hem, A. (2009). Det egoistiske genet (p. 396). Humanist forl.
- Dunn, E. Aknin, L. Norton, M. (2008). Spending Money on Others Promotes Happiness.Science. Vol. 319 Issue 5870 Pages 1687-1688
- FitzPatrick, W.J. (2017). Human altruism, evolution and moral philosophy. R. Soc. open sci. 4: 170441.
- Kay, L. Keller and L. Lehmann. (2020). The evolution of altruism and the serial rediscovery of the role of relatedness. PNAS. Vol. 117 Issue 46 Pages 28894-28898.
- Vlerick, M. (2020). Explaining human altruism. Synthese 199, 2395–2413 (2021).
-
Wilson, E. Sober, D. (1998). Unto others. London, England. Harvard University Press.
Malene Langvik-Hansen (f. 1997) studerer Biovitenskap hos Universitetet i Oslo.
