Tekst: Lukas Øyen
Russisk media har de siste årene vært et instrument for statlig kontroll. Siden 2000-tallet har regjeringen bygd et medienettverk som ytrer et spesifikt budskap: Putin er sjefen. Uavhengige, regimekritiske nyhetskanaler forfølges, og er i dag nærmest umulig å finne i landet. Hvis man ser nøye på mediekulturen i Russland, er det dermed ikke vanskelig å forstå hvorfor store deler av befolkningen støtter Putin og krigsgjerningene hans i Ukraina. Men hvilken innflytelse har russiske medier hatt gjennom tidene, og hvordan er de med på å spre Russlands narrativ blant russere og verden?
Putin tar over
Russiske medier har ikke alltid vært så opptatt av å støtte staten. Mot fallet av Sovjetunionen så man faktisk en utvikling av mer liberale ytringer, og mange selvstendige nyhetsbyråer ble opprettet. Mot slutten av 90-tallet og gjennom begynnelsen av 2000-tallet ble mediesektoren i all hovedsak en gigantisk pengemaskin bestående av underholdning styrt av medie-oligarker.
På 2000-tallet tok imidlertid Putin sakte, men sikkert kontroll over mediene, og mot slutten av tiåret var de tre største TV-kanalene kjøpt opp av staten. TV-kanaler som opprinnelig var fylt med meningsløs underholdning ble stadig mer politiske, og reportasjer av statlige begivenheter og «menn i dress og slips» ble vanligere. Mindre, lokale nyhetskanaler ble straffet for å stille myndighetene i et dårlig lys, og staten tok til slutt også kontroll over mange av disse. Blant dem var Tomsk TV-2, som nektet å bukke under for det økende presset fra myndighetene. Som resultat ble de oppløst til «en liten, penge-tapende, nettbasert operasjon». (Lipman, Kachkaeva og Poyker 2018, 164)
Annekteringen av Krim
Da Russland nærmet seg annekteringen av Krim i 2014, gjorde media en helomvending. Russiske medier, som lenge hadde malt Putin som Russlands frelser, prøvde nå å male ham også som Ukrainas frelser. Historier om nynazister, med smertefulle tilbakeblikk til andre verdenskrig begynte å sirkulere, og det ble dratt paralleller mellom Ukrainas vestlige samarbeid og den ukrainske politikeren Stepan Banderas nazisamarbeid for nesten åtti år tilbake. Samtidig utviklet det seg et narrativ på de statseide TV-kanalene om at vesten var ute etter russerne. Ifølge nyhetskanalene hadde de blandet seg i Ukrainas politikk for å sverte Russland og landets innflytelse. I tillegg omtalte Putin stadig det ukrainske folk som et «brorfolk» som måtte reddes fra de høyreradikale myndighetene i landet. I tråd med Putins taler understreket media trusselen mot etniske russere hvis Russland ikke gikk inn med makt og beskyttet dem. Alt dette gjorde invasjonen, i russernes øyne, til en kamp om frihet for ukrainerne.
Under annekteringen av Krim holdt den russiske regjeringen valg på halvøya, hvor de hevdet at de fleste av beboerne var positive til innlemmelsen under russisk styre. Russiske nyhetskanaler speilet denne påstanden og utelot bevis om valgfusk og store demonstrasjoner. På den måten fikk mediene det til å se ut som annekteringen mottok bred støtte i landet, og at den var moralsk riktig. I fjor høst gjorde Putin det samme da han holdt valg i flere store områder i Øst-Ukraina og hevdet at de fleste stemte ja til sammenslåingen. De statsstyrte TV-kanalene utelot at velgerne hadde blitt truet med vold og presenterte regjeringens narrativ på en ensidig og ukritisk måte.
Russiske medier hadde også lenge spredd pro-russiske holdninger blant den ukrainske befolkningen, noe som skulle bidra til å skape splid og sikre russisk innflytelse der. Spesielt blant russisktalende ukrainere økte støtten ettersom mange av dem så på russisk TV. I de ti årene før invasjonen av Krim ble Ukrainas ledelse stadig gjort narr av i russisk media. Den Putin-vennlige presidentkandidaten Viktor Janukovitsj ble derimot hyllet. Under de beryktede Euromajdan-demonstrasjonene i 2013-2014, hvor ukrainere demonstrerte for medlemskap i EU, omtalte russisk TV dem som nynazister som var støttet av vesten. Deres protest mot Janukovitsj—som på det tidspunktet var president i Ukraina—ble sett på som et angrep fra vesten mot Russlands interesser i nabolandet. Det ukrainske politiet, sterkt påvirket av det russiske narrativet, brukte brutale midler for å bekjempe Euromajdan-demonstrantene, og ikke lenge etter gikk Russland inn med makt for å bekjempe det de anså som en «nasjonal sikkerhetstrussel».
Siden den gang har det russiske propaganda-apparatet bare økt i størrelse, og ordentlige nyheter har nærmest forsvunnet. Etter invasjonen av Ukraina i 2022 begynte Russland å rulle ut en rekke lover som skulle stoppe ytringsfriheten en gang for alle, deriblant de såkalte «fakes» lovene. De slo ned på informasjon betegnet som «falske nyheter» og som kunne sette det offisielle narrativet på spill—som kjent kunne man straffes bare ved å kalle invasjonen for en «krig». De gjenværende, selvstendige nyhetsbyråene, blant dem Echo Moskvy og Novaja Gazeta, ble raskt tvunget til å stenge kontorene sine. Russisk mediaundertrykking var nå tilbake på et nivå det ikke hadde vært siden Sovjetunionens fall.
Putin hadde nå et fritt spillerom til å skape de historiene han ville, og dermed begynte landet nok en gang å hamre løs med reportasjer om nynazister, vestlig aggresjon og russofobi. Temaer som homofili og transseksualitet har nå også blitt en gjenganger i russisk media, og vesten omtales som et forfallent samfunn som har etterlatt «gode, tradisjonelle kjønnsnormer». Dette narrativet ble forsterket da Putin i fjor slo ned på det han beskrev som «propaganda om ikke-tradisjonelle seksuelle relasjoner». Russland har altså nådd et punkt hvor all opposisjon mot det regjeringen dømmer som akseptabelt, blir sett på som forræderi og er straffbart. De få russerne som ønsker å søke kildekritiske nyheter må omgå brannmurer og andre blokader som Putin har oppført.
RT – Russlands talerør til verden
Russiske konspirasjonsteorier har også klart å finne sin vei inn til et vestlig publikum. Gjennom nyhetsorganisasjonen RT (tidligere Russia Today)—som lenge har stått i sentrum for russisk internasjonal informasjonskrigføring—har Russland trengt gjennom vestlige informasjonsbarrierer og bygget kritikk mot det USA-dominerte internasjonale samfunnet. Ifølge medieforsker Ilya Yablokov er RTs hovedpublikum folk som allerede huser kraftige anti-elitistiske følelser og er kritiske til regjeringen. TV-kanalen spiller på militære og politiske skandaler og bygger opp falske historier med basis i ekte hendelser. De kritiserer stadig elitefigurer og politikere for sin overdådige livsstil, og setter spørsmålstegn ved det meste av amerikansk politikk.
RT har også klart å snike seg inn på mediascenen i Storbritannia, hvor de i 2013 hadde et publikum på hele to millioner briter. I tillegg etablerte selskapet seg i Tyskland i 2015, og med et tilskudd på hele 39 millioner dollar startet de planene om å nå det franske publikum også. TV-kanalen har i nyere tid tiltrukket seg spansktalende og arabiske seere. I likhet med de russisktalende TV-kanalene, er RT med på å skape splid blant sine tilskuere, og de sprer russisk innflytelse i vesten.
Det er altså tydelig at Putin har tatt et hardt grep om Russlands medier. Dessverre har mange selvstendige journalister måttet lide under et autoritært styre som blir stadig strengere og mer nedtrykkende av ytringsfriheten. Mange har forsøkt å omgå de utallige restriksjonene Putin har satt i kraft, men det er likevel vanskelig å få ut sin stemme når hele landet jobber aktivt for å unngå det. Det er skummelt at slike krefter nå har begynt å sive inn i vestens mediesfære, og til tross for at EU og USA har begrenset tilgangen på russiske nyheter, er det her også vanskelig å omgå den enorme makten til Putins mediesirkus. Hvordan framtiden for den nye informasjonskrigen vil se ut er ikke godt å si, men sikkert er det at den vil kreve mye oppmerksomhet de neste årene.
Videre lesning:
Aro, Jessikka. 2022. Putins Troll. Bergen: Mangschou
Yablokov, Ilya. 2015. «Conspiracy Theories as a Russian Public Diplomacy Tool: The Case of Russia Today (RT).» Politics, 28 April: Volume 35, issue 3-4 pp. 301-315.
Van Herpen, Marcel H. 2016. Putin's Propaganda Machine. London: Rowman & Littlefield.
Lukas Øyen (f. 2000), studerer lektorprogrammet i historie og engelsk ved Universitetet i Oslo.
