Tekst Ragna Neraal og Audun Rugstad
Like etter 24. februar 2022 tikket den første ukrainske asylsøknaden til Norge. Utlendingsforvaltningen måtte hive seg rundt i et heseblesende tempo, da flere titalls tusen mennesker i løpet av få måneder skulle tas imot og få et sted å bo. I september kom forskningsrapporten Ukrainian refugees – experiences from the first phase in Norway fra NIBR ved OsloMet, som undersøker hvordan både nordmenn og ukrainere opplevde mottaksprossessen i disse første, turbulente månedene. I november i fjor møtte Argument førsteforfatter og prosjektleder Vilde Hernes til en prat i OsloMets lokaler ved Bislett stadion, om et forskningsprosjekt litt utenom det vanlige.
– Aller først: Hvordan var det for deg som forsker å jobbe med denne rapporten?
– Jeg har jo studert flyktningkriser før, og tuller med at i forrige flyktningkrise gikk jeg hjemme og trillet i perm, så da analyserte jeg alt i etterkant. Derfor var det spennende å gjøre datainnsamling mens det skjedde – det er jo ganske unikt. Ikke minst at vi undersøker hvordan ukrainerne selv har opplevd å bli mottatt – dette nedenfra-og-opp-perspektivet er ganske nytt.
Ukrainske flyktninger i Norge
·I 2022 søkte 37.423 ukrainere asyl Norge. Blant dem var 17.495 kvinner, 8.118 menn og 11.810 barn.
7. mai 2023 hadde tallet økt til 46 254 (kilde: ImDI).
·Fra 11. mars 2022 ble flyktninger fra Ukraina gitt midlertidig kollektiv beskyttelse. Ordningen
innebar at Ukrainerne kunne få oppholdstillatelse på
grunn av sin gruppetilhørighet, i stedet for gjennom individuelle søknader,
og åpnet for at de kunne bo privat, til forskjell fra andre flyktninggrupper.
·Ordningen ble først vedtatt til å vare i ett år. 5. mai 2023
ble den imidlertid utvidet med ett år til.
Familiemottak og forvirring
Rapporten til Hernes’ forskergruppe, som er gjort på vegne av UDI (utlendingsdirektoratet) og ImDI (Integrerings- og mangfoldsdirektoratet), handler med andre ord i stor grad om ukrainernes egne opplevelser i møte med norsk utlendingsforvaltning. I mars 2022 ble alle ukrainske flyktninger gitt midlertidig kollektiv beskyttelse. Det ble også åpnet for at flyktningene kunne bo privat i mottaksperioden – noe som ble begrunnet med at flere hadde familie her fra før. Disse rammene bidro til en raskere mottaksprosess, men gjorde også at man som flyktning måtte forholde seg til flere aktører samtidig. Dette var ikke nødvendigvis like lett, forteller Hernes.
– Hovedfunnet var at informasjon var et problem. Det var stor forskjell fra dette og en vanlig asylprosess med individuell behandling, der en bor på mottak og får informasjon om alle steg i prosessen.
Særlig trekker Hernes fram lovendringen som tillot flyktningene å bosette seg privat, som både vellykket og utfordrende på samme tid.
– Det vi finner, er at det er en enorm støtte og ressurs å få bo med familien. Samtidig er ulempen at du er utenfor systemet; myndighetene hadde ikke systemer for å gi informasjon til denne gruppen.
Et annet poeng rapporten trekker fram, er den geografiske ulikheten i tilbud – både når det gjelder informasjon, men også støtteordninger. I en periode der det skjedde lovendringer hele tiden, var det uklart hvordan de politiske vedtakene skulle gjennomføres på tvers av kommunene. Det førte i starten til ulik praksis i kommunene, som igjen ble en kilde til både forvirring og frustrasjon, forteller Hernes.
– For eksempel kunne man få beskjed om at man kunne bo privat, men hva dette innebar og hvorvidt man skulle få økonomisk støtte til det, måtte man finne ut underveis.
Når myndighetene ikke kunne gi tydelig informasjon, fylte andre instanser tomrommet. Forskerne fant blant annet at Facebook og appen Telegram ble brukt som informasjonskilder blant ukrainerne, for eksempel til å dele erfaringer på tvers av land og kommuner.
– Da oppstår det for eksempel spørsmål som: “Hvorfor får de støtte til å bo privat der, mens vi ikke får det?”, sier Hernes. Hun siterer en informant som setter ord på følelsen av forskjellsbehandling mellom kommunene: «I would never expect such inequality in a country like Norway. Every municipality is a little kingdom of its own, some get everything, others get nothing».
– Jeg bruker ofte dette sitatet, fordi det rokker litt ved det norske selvbildet. Dette handler først og fremst om den lokale autonomien og lokale praksiser.
Fornøyde likevel
Til tross for ulike praksiser på tvers av kommuner, forvirring rundt hvilke aktører som gjør hva og manglende informasjon i prosessen, viste rapporten likevel at flyktningene stort sett var svært fornøyde i møtet med Norge, noe Hernes også understreker. På en fempunkts skala fra verst til best, scoret mottakelsen i Norge i snitt 4,5 hos respondentene i studien. Når vi spør Hernes om hun tror dette kan fortelle oss noe om framtidsutsiktene for flyktningsituasjonen framover, svarer hun at hun er usikker. Men at mønstrene i hvem som kommer til Norge er i ferd med å endre seg, er hun ikke i tvil om.
– Det vi vet er at mange i starten kom på grunn av nettverk: cirka en tredjedel til familien, og en tredjedel på grunn av annet nettverk, som venner og profesjonelt.
– Det vi forventer nå, er at de neste som kommer ikke har nettverk på samme måte. Men de kan jo ha nettverk til andre ukrainere som har flyktet dit, så har de snakket med dem, og derfor kommer de hit.
Hernes legger til at arbeidet de har lagt ned, også kan bli er en del av dette.
– Vi tullet jo litt med UDI og ImdI om at selve rapporten om at de er storfornøyde, i seg selv kan fungere som en «pull-faktor» som trekker flere hit.
Den lange dugnaden
– Hvordan ser langtidsutsiktene ut? Er det grunner til å forvente at flyktningene som har kommet til Norge blir?
– Historisk sett blir de jo. Skal vi ta utgangspunkt i hva tidligere kriger har vist, har konflikter sjeldent en kort, rask og enkel avklaring. Krig varer lenge. Usikkerhet og utrygghet varer lenge. De fleste flyktninger som kommer til et land, blir. Så basert på det, er det nok en stor sjanse for at de blir.
Dette poenget – som også rapporten tar opp – tror Hernes det blir viktig å diskutere i tiden framover. Nemlig hvordan det skal gå med både flyktningene og mottaksstrategien på lengre sikt. Eller, som Hernes formulerer det, hva som skjer etter krisen, når dugnaden er ferdig.
– Dugnad er per definisjon et krafttak. Men det man vel må innse, er at dette her er ikke et krafttak. Det er en kjempe langsiktig prosess. Og da er spørsmålet: Skal man fortsatt basere seg på denne midlertidige tankegangen, eller ikke? Det tror jeg blir viktig videre – for politikere, så vel som for de som skal være naboer.
Vilde Hernes
·Forsker II ved By- og Regionsforskningsinstituttet (NIBR) på OsloMet
·Aktuell som hovedforfatter av rapporten Ukrainian refugees - experiences from the first phase
in Norway, om ukrainske flyktningers møte
med norsk utlendingsforvaltning i krigens første halvår.
·Doktorgrad i statsvitenskap.
Siden Argument gjorde dette intervjuet i november, har det kommet nærmere 10 000 nye ukrainske flyktninger til Norge (kilde: ImDI). Ordningen med midlertidig kollektiv beskyttelse ble den 5. mai vedtatt forlenget med ett år. Gruppen til Hernes har nylig fått tildelt et nytt, større prosjekt som skal følge opp funnene fra den første studien, og se på bosettings- og integreringsløpet for ukrainere i Norge de neste tre årene (kilde: Oslomet).
