Tekst: Elise Enersen Eick
En artikkel fra Framtiden i våre hender viser at Norge eksporterer rundt 97% av klærne som leveres inn til gjenbruk i løpet av et år. Det kan diskuteres om det lønner seg å handle brukte klær i Norge når prisene konkurrerer med prisene på nye plagg fra «fast fashion»-kjeder. Derfor bør det innføres bedre ordninger som gjør det billigere og mer attraktivt å handle brukt. Klare ordninger og avgifter som gjør de store fast fashion-kjedene ansvarlige for problemet med overforbruk er etter min mening et viktig steg mot en mer bærekraftig klesindustri.
Hvor havner klærne som blir eksportert?
36 000 tonn med klær sendes ut av Norge årlig. I 2019 gikk halvparten av eksporten til Polen, Tyskland og Belgia – Europas senter for import og eksport av klær. Av disse klærne ble tre fjerdedeler sendt videre til gjenbruksmarkeder i Afrika eller til videre sortering i Asia. Globalt endte omtrent over halvparten av alle plagg som avfall i Kenya. Av disse plaggene inneholdt store deler av klærne plastbaserte fibre, som for eksempel polyester, polyamid, akryl eller elastan. Disse materialene tar lang tid å bryte ned i naturen, og er derfor miljøfiendtlige. Man skulle ikke tro at det å donere klær til Fretex ville bidra til å forurense miljøet. Dessverre er det ofte tilfellet at donerte plagg ender på søppelfyllinger selv om den som har donert klærne sikkert føler at han eller hun har gjort en god gjerning for miljøet.
Romantisering av overforbruk
Det er billig å lage klær av plast, noe som gjør det billigere å selge sammenlignet med klær av god kvalitet. De store fast fashion-kjedene oppholder gjør sitt beste for å selge en idé om klærne de selger. På sosiale medier er såkalte «clothing-hauls», eller «innkjøpsvideoer», populære. Dette er videoer der folk viser frem det de har kjøpt, gjerne med kommentarer om kvalitet og pris. Videoene gir et inntrykk av hvor mye klær du kan handle for en viss, ofte lav sum med penger. Ofte betaler fast fashion-kjeder som SHEIN «influencere», eller «påvirkere», for å markedsføre produktene sine. På TikTok har emneknaggen «SHEINhaul» over ni millioner visninger. Videoene gir et bilde av at det er lett og billig å se like bra ut som påvirkeren selv.
Påvirkere tjener penger på høyt engasjement gjennom likes og kommentarer. Samtidig øker makten til fast fashion-merket som blir markedsført, fordi mange stoler på det påvirkeren kommuniserer. Mange vil da handle klær hos fast fashion-giganter som SHEIN, Zara og H&M. Fordi klærne ofte er billige og har dårlig kvalitet, ender de opp med å bli brukt få ganger før de ender opp i resirkulering eller som avfall.
Kognitiv dissonans
Medias fokus på klimakrisen de siste årene har ført til at mange har kunnskap om gode tiltak for miljøet, som for eksempel å handle brukt fremfor nytt, eller å resirkulere klær fremfor å kaste dem. Selv om man har en positiv holdning til å handle klimavennlig, viser forskning at det å handle klær er tilknyttet en kognitiv dissonans. Det vil si at handlinger og verdier ikke stemmer overens. Klær har symbolsk verdi, og det kan gi lykkerus å kjøpe den nyeste trenden. Lykkerusen kan være med på å forme det «sosiale-jeg» man viser utad, spesielt gjennom sosiale medier. Dette viser at det ikke bare er fast fashion-kjedenes økende trendsykluser, men også individets behov for å fôre selvbildet med en midlertidig lykkerus, som legger føringer for problemet med overforbruk.
Mulige løsninger for å minske problemet
Det er ingen «rett frem» løsning på problemet med overforbruk av klær. Selv om den beste løsningen er å bruke det man allerede har i skapet, vil jeg påstå at det ikke er realistisk å forvente at folk skal slutte å kjøpe klær. Klær skaper identitet og selvfølelse. Forbrukere og forbrukermakt spiller en viktig rolle i å få til en endring i klesindustrien, men klesindustrien må også ansvarliggjøres.
Vil innsamlingsorganisasjonene i Norge bli kvitt de brukte klærne istedenfor å sende dem ut av landet, kan det være en idé å innføre et system hvor man kan komme og plukke, som på loppemarked, til en lav kilopris. Dette er innført i andre land, for eksempel i USA, hvor GoodWill (som Fretex i Norge) tilbyr «bin-shopping». Her blir klær som ikke har blitt solgt på vanlige GoodWill butikker, tilbudt til en lav kilopris. Dette vil også gi forbrukerne sentral rolle i å velge hvilke klær som er god nok kvalitet til å brukes, og ikke kun de som jobber med å sortere klær, som for eksempel Fretex. «Bin-shopping» vil være siste stopp for klærne før de blir kastet eller havner i syklusen der de blir sendt ut av landet.
Et annet forslag som har blitt fremmet er å innføre en miljøavgift der prisen på et nytt klesplagg reflekterer miljøavtrykket produksjonen av plagget har hatt. Det har også blitt foreslått å innføre en levetidsmerking som opplyser forbrukeren om hvor lang levetid et plagg forventes å ha, der forbrukeren kan få dispensasjon hvis det ikke stemmer.
Politikk er et sentralt virkemiddel for å gjøre mer bærekraftig klesforbruk attraktivt. For eksempel kan regjeringen fjerne moms på reparasjon, sånn at det blir billigere og lettere å fikse klær fremfor å kjøpe noe nytt. Samtidig som det er viktig å gjøre det mer attraktivt å reparere det man har, kjøpe brukt, og kaste mindre, kan det argumenteres for at staten også burde innføre restriksjoner som gjør det vanskeligere for klesmerker å selge klær av lav kvalitet i Norge. Problemet med overforbruk må bli tatt ved roten. Klesindustrien burde betale konsekvensene av å stå for 10% av verdens utslipp.
Kilder:
- Gullbrandsen, Å. P. (2023, 20. Mars). Hva skjer med våre brukte klær? Fremtiden i våre hender. https://www.framtiden.no/artikler/hva-skjer-med-vaare-brukte-klaer
- Bakken, A. R. & Gullbrandsen, Å. P. (2023, 20. Mars) Stans Avfallskolonialismen. Fremtiden i våre hender. https://www.framtiden.no/artikler/stans-avfallskolonialismen
- Myklebust, I. T & Fjeld, I. E. (2020, 12. Juni) Klærne våre fyller havet med mikroplast. NRK. https://www.nrk.no/norge/klaerne-vare-fyller-havet-med-mikroplast-1.14546787
Elise Enersen Eick (f. 1996), studerer Kultur og kommunikasjon ved Universitetet i Oslo.
