Tekst: Bård Lorentzen
Det har skjedd igjen, nok en gang. Petra har blitt syk. Men hvorfor?
I all hovedsak blir vi syke når kroppen ikke får gjort den jobben den skal gjøre med å holde oss friske. Vi er sårbare for sykdom og infeksjon når vi er slitne, har lite energi, eller trenger hvile. Inntrengerne er kommet inn i kroppen. Disse ubudne gjestene er bakterier og virus. Immunsystemet, som vanligvis holder oss friske, er blitt overbelastet. De små brannene vi vanligvis slukker daglig er blitt til et stor inferno, som skogbranner i California.
Det kan ofte være en kombinasjon av lite søvn, lite mat og mye stress. Litt som når sjefen ber deg jobbe overtid den sjette uka på rad. Og du skulle helst hatt tre uker i senga med Foodora på døra og Netflix på skjermen.
Immunsystemet er vårt forsvar mot inntrengere, som bakterier og virus. Dessuten er immunsystemet en nødvendig del av kroppens opprydnings- og vedlikeholdsarbeidet som er en nødvendighet i kroppen.
Vi kan tenke på immunsystemet som et stort nettverk av forskjellige spesialiserte soldater. Elite-soldatene er lymfocyttene – hvite blodceller. Disse patruljerer blodbanen og er konstant på utkikk etter mistenksomme inntrengere eller gamle, falleferdige og dysfunksjonelle celler som skal ryddes opp.
Lymfocyttene er delt opp i en B-gjeng og en T-gjeng. De som tilhører B-gjengen, fører en kjemisk krigføring. De lager antistoffer. Disse antistoffene er som Post-It lapper som klistrer seg fast på inntrengere eller gamle celler og markerer de for ødeleggelse av andre celler i immunsystemet.
Når antistoffene finner en inntrenger, som et virus eller en bakterie, fester det seg på utsiden av disse virusene og bakteriene. På utsiden av alle celler finnes det proteiner. Antistoffene binder til disse proteinene, og de er kresne med tanke på hvor de vil feste seg. De gjenkjenner kun det spesifikke proteinet som det er ment til å feste seg til.
Forskere har funnet ut at dette er noe vi kan utnytte. Ved hjelp av moderne teknologi, har forskere klart å lage det som kalles monoklonale antistoffer. Disse antistoffene kan utvikles til å binde seg til spesifikke proteiner. Dette gjør det mulig å markere en streptokokk-bakterie for ødeleggelse eller å hindre at et Corona-virus klarer å komme seg inn i kroppen. Det er til og med mulig å levere små mengder med giftige stoffer til en kreftcelle, slik at den ødelegges.
Det mest spennende bruksområdet for monoklonale antistoffer er kanskje sykdommene der kroppen angriper seg selv, som ved autoimmune sykdommer. Ved en god del av disse autoimmune sykdommene, skilles proteiner fra vårt eget immunforsvar og fører til ødeleggelse av vår egen kropp. Monoklonale antistoffer kan da brukes til å bryte ned og hindre effekten av vårt eget immunforsvar.
Ved noen av disse autoimmune sykdommene, skilles et protein som heter TNF-a ut av kroppen. Dette fører til betennelsesreaksjoner og girer opp immunforsvaret til å angripe egen kropp. Nå finnes det monoklonale antistoffer som binder seg til TNF-a og hindrer at immunforsvaret går løs på egen kropp. Dette har revolusjonert behandlingen av kroniske sykdommer som reumatoid artritt og Crohn´s sykdom og gitt mulighet til en symptomfri hverdag for disse pasientene.
Dessverre er det enda litt tidlig å rope hurra. Det gjenstår mange utfordringer før disse antistoffene er en del av hverdagen. Mange av utfordringene er knyttet til produksjonen av antistoffer i laboratoriet. Men potensialet er der. Denne typen medisin kan bidra til at vi endelig finner en kur mot diverse sykdommer som fram til nå har vært ansett for å være vanskelige, hvis ikke umulige, å behandle.
Bård Lorentzen er masterstudent i Cellebiologi, Fysiologi og Nevrovitenskap ved UiO.
