Tekst: Adam Njå
«Vi gir ikke hiv-tester til folk som ikke er i risikogruppen.» Legen min ser på meg og spør om jeg har for vane å oppsøke mannlige prostituerte eller dele sprøyter.
«Nei», sier jeg og smiler litt skjevt, «jeg skal på utveksling til Russland og ambassaden krever en negativ hiv-test fra alle som søker studentvisum.»
Universitetets nettsider skriver enda tydeligere at man må være hiv-negativ for å gå på universitetet. Det er tydeligvis stor forekomst av hiv, blir vi senere fortalt.
Landet er heller ikke best i klassen når det kommer til åpenhet og seksualundervisning. Det burde kanskje derfor ikke overraske at en liten hivepidemi blir stukket under en stol.
Jakten etter håp
Vi er på Sheremetyevo flyplass midt på natten og blir hentet av studenter sendt av universitetet for å hente oss. De kjører oss gjennom Moskvas motorveier, gater, sentrum og hus imens de prøver å drive en lett samtale. Jeg stirrer ut av vinduet og drømmer om Russland.
Studenthjemmet vi kommer til er gammelt og bærer preg av en sovjetestetikk. Bygget er laget av gule murstein og virker designet med tanke på funksjonalitet heller enn skjønnhet.
Innenfor døren sitter to vakter i et eget avlukke. Han ene er høy, solbrun, har et litt rotteaktig smalt ansikt og en stor dolk tatovert på underarmen. Han andre er lav, har små øyne, kort hår og en ekstremt tettbygd kropp. Vi får ikke vite hva de heter, så vi kaller dem Dolken og Skipper’n.
De er nøye med krav om å se dokumentasjon hver gang vi kommer inn. Jeg får en følelse av at disse mennene er eksmilitære. En følelse av at bak disse harde fremtoningene ligger plagede menn.
Dolken og Skipper’n drikker, får jeg høre fra en dansk medstudent, som selv både er eksmilitær og åpenbart alkoholisert. De gjorde tegnet hvor man knipser to ganger på halsen for å indikere, la oss drikke, «og da menes det skikkelig», forklarer han. Hard sprit som går på rundgang, rugbrød og sylteagurk.
Likestilling i krig og kjærlighet
Nesten alle steder vi drar har vakter med det samme plagede blikket. Noen smiler og er hyggelige, andre korte og bryske. Menn som står et skritt over de sporadiske gruppene som drikker sprit på åpen gate. Menn som står uendelig mange skritt under Siloviki-maktmennene. Kanskje føler han seg bitter og kuet der han sitter. En bitterhet han tar med hjem og deler med alle som vil høre.
Jeg sitter på Moskvas metro og en gammel dame tar til å blikke meg. Hun stirrer meg ned og jeg vet ikke hvorfor. Det er fullt på banen og jeg innser at hun vil ha sitteplassen min. Jeg reiser meg opp og føler meg flau.
Jeg skjønner gradvis at det finnes et slags hierarki over sitteplassene. Øverst rangerer eldre kvinner, så gravide kvinner, yngre kvinner, eldre menn, skadede menn også unge menn som meg.
Jeg handler med kjæresten min og skjønner at jeg som mann skal bære posene. Vi deler posene og jeg får blikk som ser ut til å si: Hva slags mann er du egentlig?
Et kulturelt press som føles gjennomsyrende og påvirker meg selv om jeg er bevisst det. Gradvis gir vi etter. Jeg står på metroen, bærer posene og tar regningen. Jeg blir mer maskulin og hun mer feminin.
Glorete smykker, høye hæler, små vesker, sminke og sjal. Menn som venter på metroen med roser, kvinner som poserer på bilder, muskelmenn, romantikk, soldater og menn som drikker.
Vi motsetter oss det og deler økonomien privat. Ler av det, men spiller med i offentligheten. Samtidig som kulturen siver inn i oss når vi er avsondret fra Norge. Vi bryr oss mindre om norsk politikk, leser russiske aviser for å følge med, engster oss for demonstrasjoner som vi godt vet vi bør holde oss unna, studerer, spiser og blir mer tradisjonelle.
Et spørsmål om muskler og respekt
Vi fant oss en lokal gym et par trikkestopp unna Shabolovskaya der vi bodde, inni magen på et brutalistisk monster av en boligblokk. Gymmen var eid av en kroppsbygger som åpenbart gikk på steroider. Han snakket så å si ikke engelsk, var kontant og litt brysk. På Instagram la han ut bilder av muskler og lekevideoer med hunden hans. Søsteren som arbeidet i kassen, snakket langt bedre engelsk og var veldig hyggelig.
Etter hvert kom vi på nikk med de lokale gymnastene. Det var flest menn og de hilste på meg, men ikke på henne. Smil, håndhilsen, et nikk «mellom menn» også gikk de i garderoben.
Jeg tror ikke det var meningen å fornærme henne. Snarere ville de unngå å fornærme meg. De ville vise respekt for å unngå misforståelser og konflikter. Respekt for å bygge allianser og stabilitet midt i avmakt og turbulens.
Mannen som beskytter, er ridderlig og sterk.. Myter og roller, identitet og historier. Alt hva fedrene har kjempet…
Patriotisk forbrytelse og straff
Vi besøker en skole i sammenheng med et kurs i utviklingspsykologi. Jeg tenker på hvordan skoler er laget for å forme oss. Skoler og de mange andre institusjonene som skal temme og danne det menneskelige dyret til å passe samfunnets puslespill.
Igjen er det vakter og metalldetektorer. På veggen ser jeg plakater med instruksjoner for hva barna skal gjøre i tilfeller av terror. Nesten som en brannøvelse. Vi får høre om tidligere gisselepisoder med tsjetsjenske separatister, som visstnok endte brutalt.
Vi hører et rykte blant utvekslingsstudentene om at studenter hadde blitt avhørt av FSB om tilknytning til Tsjetsjenia.
Jeg føler at jeg må tenke over hva jeg sier.
I en skoleklasse hadde de en lang glassmonter bakerst i rommet. Inni sto bilder og fakta om Russland som til sammen utgjorde en tidslinje. Helt fra grunnlegging, diverse viktige kriger, Napoleons tap, tsarene, Romanov, Marx, Lenin, Stalin og til sist Putin. Nasjonens epos som ga assosiasjoner til et alter.
Når jeg senere spør en av mine lærere om dette sier hun «patriotic development». Jeg får lette gysninger nedover ryggen. Naiv som jeg er prøver jeg å ymte frempå at det jo høres ut som indoktrinering. Det virker som hun blir ukomfortabel av dette.
All utdannelse er jo en form for indoktrinering, tenker jeg. «Jeg elsker landet mitt», sa flere da jeg forsiktig spurte hva de tenker om Russlands politikk.
Jeg blir ukomfortabel av nasjonalisme selv om det virker deilig å ha en nasjon, det store vi. I motsetning til Norge med vår selvpisking må det også sies at Russland har mye å være stolt av. En historie, en tradisjon og et imperium som utvilsomt har vært med på å forme den moderne verden. Et land som har produsert noen av vår arts største genier og åndsmennesker, som ved sitt arbeid raffinerte den menneskelige sjel til uante høyder.
Jeg går over den Røde plass til skolen og tenker på alle de tordnende støvlene som har marsjert her. Ser opp mot Kremlins podium og tenker der sto Stalin. Går inn i Lenins mausoleum hvor kroppen hans ligger bevart i en voksaktig klarhet. Ser ut som han bare sover i sin opplyste glassmonter og trer frem som gudommelig i det ellers mørke rommet.
Kjenner vaktenes øyne i nakken. Unge gutter som gjør som de skal. Utdannet og formet. Skolens spisesal hvor en gruppe barn sitter og spiller sjakk. Alle lærer seg sjakk. Over dem står portretter av landets storheter som Pusjkin, Tolstoj og Dostojevskij.
Jeg tenker på en femten år gammel gutt som fortalte meg at alle har lest Krig og fred, Forbrytelse og straff, Idioten og alle de andre store verkene. Har blitt fortalt at de fleste russiske damer har tatt pianotimer, at folk leser bøker og har beholdt restene etter klassiske dannelsesidealer.
Går forbi grandiose statuer fra Sovjet, ser ballett på Bolsjojteateret, leser på Lenins bibliotek og føler på en ærefrykt under hvelvingene i store katedraler. Føler meg liten og som om det finnes noe større enn meg, noe hellig, noe som kom før og noe som danner meningen med det hele. Tenker på de lokale klostrene vi besøkte hvor jeg så vanlige mennesker, fromme damer og tatoverte menn, som gikk frem og kysset ikonene.
Dette er hellig tenkte jeg, dette er makt. Et nærmest utømmelig menneskelig behov for noe større, for trygghet og for en form for kjærlighet. Den samme retorikken som brukes i Russisk propaganda for å legitimere det oligarkiet Russland er, men likevel med en kime av sannhet som alle gode løgner; ingenting er hellig lenger i våre moderne vestlige liv.
Vi har hevet individet og vitenskapen til guddommelig status, med den effekt at alt blir relativt og banalt. Slik Dostojevskij formulerer i Brødrene Karamasov: «Hvis gud er død så er alt lov».
Drømmende mennesker og kanonføde
Når jeg tenker på Russland, tenker jeg først på menneskene. Alle de konkrete skjebner som ligger bak vårt geopolitiske teater. Tenker på paret som kranglet utenfor boligen en kveld, en mor som søtt sa til sin datter «bye bye tranvai» for å si farvel til trikken, Skipper’n og hans traumer, krigsveteranene i gaten, læreren min som vokste opp på Cuba under sovjet, kvinnene som tar på seg sminke hver morgen, soldatene i skyttergravene, vaskedamen på studenthjemmet og de fattige arbeiderne fra øst.
Jeg ser dem for meg og lurer på hvor de er nå. Hvilke daglige rutiner de har, hvor de bor, hvordan de står opp om morgenen, lager seg kaffe, drar på jobb, bader i seksuelle lyster, frykt, følelser, drømmer og liv.
Lurer på om noen av de unge mennene jeg møtte nå er døde i en eller annen ukrainsk grøft. Trolig ikke, fordi de rike moskovittene slipper å krige til fordel for fattiggutter fra Kaukasus. Føler empati med guttene som skal dø og folkene de dreper.
Dør for Russland, idealer, heltedød, oligarkiske bakmenn, falske nyheter, hyperkapitalisme, bitterhet og avmakt.
Jeg blir forvirret og tviler på meg selv og vår ideologi. Tenker på Hiroshima, propaganda, veltede regjeringer, reklame, ambivalent konsumerisme, overvåkning, narsissistisk individualisme, økonomisk slaveri, meningsløshet og savn etter noe mer hellig enn hverdagens banaliteter.
Linjene blir utydelige, og populismen vokser frem i selv de mest velpleiede hager. Russerne er et idealistisk og romantisk folk med sterke lidenskaper. Drømmende og destruktivt, strebende og ambivalent. Jeg begynte å like det russiske folk og deres mytologi, men når hæren dukket opp på grensen til Ukraina var jeg ikke i tvil om at de ville angripe.
Adam Njå (f. 1998), studerer psykologi profesjon ved Universitetet i Oslo.
