Tekst: Atchy Konesh
Elvene er forurenset
Laksene flykter til Sveits
Vindmøllene snurrer som aldri før
Naturen gråter, regnet blir til syre,
skyene svarte
luften giftig
varmen stiger, og sola skinner og isen smelter og isbjørnene dør men
GranCa er kun et dobbeltæpp unna
Barn dør uten mat, barn dør uten omsorg,
barn dør i drømmen om et bedre liv,
der gummibåtene ikke seiler inn i døden i en verden der de også kan være Per, Pål og Askeladden –
dra på eventyr, uten å måtte tenke
at verden styres av noen hvite menn som pusher 50 –
som sitter i en kåk og ser seg selv i serieformat på TV; bade i penger, hvitt og rosa kjønnslepper.
For rosa kjønnslepper skal feires, de skal slippes fri,
de skal hedres,
kvinnedagen må feires, hedres,
men bare i dag,
for vi lider av korttidshukommelse.
Podkaster kanselleres, profiler blir boikottet, men det skal fortsatt være blendahvitt.
Alle vil ha regnbuer, alle vil ha farger –
men Krishna og Abdu og Nguyen blir avslått i døren, for de er kirurger, leger og tannleger – Supermann.
Men her er de Clark Kent – renholdere, bussjåfører og lagermedarbeidere.
Alle vil ha regnbuer og alle vil ha farger,
«men sånn, på ekte liksom, hvor er du sånn egentlig fra?»
Fotball og sport må boikottes, for menneskerett og kjærlighet
men en kontrakt til 200 mill og 50 mål i sesongen, er ikke så viktig
for det å kaste stein i glasshus finnes ikke lenger, så lenge glasshuset er bærekraftig, kortreist og elektrisk.
For det er folkerett å ha elektrisitet, for det er folkerett å ha elbiler,
for lithium vokser på trær og ikke i gruver.
Rettferdighet og nestekjærlighet gjelder bare forbi våre grenser, det er vår hjertesak,
men oppholdstillatelser til barn og unge med evige drømmer er en evig lang prosess,
for evigheten varer kun fram til en hvit mann uten kjennskap setter en signering, for han må rekke hjem for å se Klæbo ta gull.
Det er lov å øke prisene, på mat, strøm og bil, uten å spørre,
for alle har lønna til Støre og Stordalen
– for ingen er alenemor som prøver å få endene til å møtes
Køen utenfor fattighuset blir lenger, avdelinger stenger, og eldreomsorgen forsvinner – men oljepengene casher inn på renter.
Men hver natt, når tiden slår 23:59, står alt stille. For det ene minuttet før «i morgen», virker mye nærmere enn noen gang,
for «i morgen» var aldri en garanti, for «i morgen» fantes ikke,
og «i morgen» var bare noe som ikke skulle komme, for det er ingen selvfølge,
men nå som «i morgen» er kun noen sekunder unna, og hvis «i morgen» kan holde ut denne dagen,
og «i morgen» vet at «i dag» bare er midlertidig, så er plutselig alt mulig.
Atchy Konesh: Bachelor i manus ved Den norske filmskolen.
