Tekst: Erlend Hua Lun Kok
Å godta frykten, redselen og sinnet som kan oppstå i en vanskelig tid, vil jeg ikke kalle pessimistisk eller misantropisk. Jeg vil heller si at det handler om å stå med beina planta på bakken. Jeg behøver vel knapt å nevne konteksten: klimakrise, finanskrise og menneskerettighetskriser skjer overalt, hele tiden. Jeg vil at vi aksepterer de negative følelsene vi opplever i møte med verden.
Derfor bærer jeg nag til optimister, spesielt de av det evige slaget. Optimisme forstås ofte som en forventning om at framtiden blir bedre enn nåtiden, og for noen innebærer det at desto mer tid som går, desto bedre blir det. Tenk på opplysningstidens optimisme og tanken om at veien til en bedre framtid er lineær og selvsagt. Det er dessverre ikke så lett.
Å være optimistisk innebærer noen ganger å ikke være i kontakt med virkeligheten. Optimisten risikerer å bli han som går i shorts fordi det «skal» være varmt, selv om det i realiteten er 10 grader ute, eller personen som tenker at alt går bra selv om menneskeheten fortsetter å kjøre mot kanten av klimakrisestupet.
For meg er det tydelig at evige optimister tar feil om hvordan verden er og hvor den er på vei. Slik jeg ser det, er veien til en bedre framtid mer vinglete enn den er rett. Den afro-amerikanske sosiologen og aktivisten W.E.B. Du Bois (1868-1963) har et nydelig begrep for dette – stygg framgang – som kan forklares som så:
“As I looked out into my racial world the whole thing verged on tragedy. My ‘way was cloudy’ and the approach to its high goals by no means straight and clear” (Dubois, 2007, 1966)
Det er denne usikre, tåkefulle og vinglete veien som i større grad enn optimisme kan hjelpe oss med å forstå håp og framgang. Utvikling er stygt, og ofte går vi flere skritt bakover enn framover. Verden Du Bois beskriver er ikke positiv, snarere tvert imot; den er på randen til tragedie. Også i dag er det kanskje like lett, om ikke lettere, å se for seg at vi er på randen av en dystopisk verden.
Jeg har gjort mitt nag mot optimister tydelig, og kanskje jeg har svartmalt framtiden. Men vi behøver ikke å legge håpet på hylla av den grunn. For håp er ikke nødvendigvis mer komplisert enn å tro på at vår innsats for en bedre verden gjør noe, betyr noe, og at det er en sjanse for at verden går i riktig retning. Å ha håp er noe vi kan ha selv om vi er kjent med at framgang kan være stygt.
Spørsmålet blir så hvem det er som kan håpe, og hvordan? Ut av nysgjerrighet gjorde jeg det man ofte gjør når man er usikker på noe. Jeg googla, og fikk følgende svar på hvem som kan håpe, og hvordan:
Trinn 1: «Se for deg en god framtid».
Trinn 2: «Se for deg hva du må gjøre for å komme dit»
Trinn 3: «Gjør det!»
Ikke overraskende var fasiten jeg fant på ulike nettsider enkel, og skuffende individuell. Du som leser kan gjerne gjøre en øvelse der du anvender disse trinnene. Hvis det gir deg en ny giv, så er det fantastisk. Men utover nærliggende mål som hvordan man skriver ferdig den artikkelen eller den oppgaven, kommer internettets tre-trinns oppskrift til kort. Den fungerer ikke fullt så godt på store utfordringer som klimakrisa.
Som enkeltperson er det ikke bare-bare å sette seg ned og forestille en verden uten klimakrise, for så å gjøre noe med det. Hvem det er som kan håpe, kan nærmest ses på som en politisk økonomi der håp er ujevnt fordelt. Forestill deg en student som er aleneforelder versus en typisk professor. Hvem har lettest for å håpe, hvem har lettest for å tenke på løsninger, bidra og føle at det har noe å si for å dempe klimakrisa? Trolig er det professoren som har mer tid, rom og sosial og økonomisk kapital til å tenke. I den politiske økonomien av håp blir det klart at internettets tre trinn til håp ikke er like tilgjengelig for alle.
Betyr det at vanlige personer uten makt og penger er håpløse eller håpfattige i møte med den store, skumle verden? Heldigvis ikke. Det er utrolig mye håp som kan dannes sosialt, og vi håper sjeldent alene. Krisene er kanskje overveldende uansett, men det er lettere å håpe når man er sammen med andre. Sammen kan man enklere danne alternative framtidsvisjoner og forsøke å sette dem ut i verden. Å ta tak i andre faktorer i den politiske økonomien av håp kan være minst like effektivt. Men grunnleggende sett kan vi som enkeltpersoner muliggjøre håp ved å tilrettelegge for tilhørighet og samtale i utdanning, på arbeidsplassen og ellers i livet.
Jeg mener at å ha et sunt og realistisk håp innebærer å godta verden som den er. Veien framover er ikke rett og rosenrød, den er heller stygg og til tider dyster. Å håpe i denne situasjonen er ikke lett, i hvert fall ikke like lett som et raskt søk på internett skulle tilsi. Det er dessverre heller ikke sånn at håp er uavhengig av penger, makt og overskudd. Men uansett hvor mye eller lite man har, så kan håp kultiveres, dyrkes og spres sosialt.
Erlend Hua Lun Kok (f.1998) har en master i sosiologi fra Universitetet i Oslo.
