Tekst: Kjersti Ruud-Salomonsen
Frederikkeplassen er dekket av høstfarger. Det er semesterstart, og hun sitter ved vindusrekken på Union med hendene rundt kaffekoppen. Hun stirrer blankt på menneskene som krysser plassen. Mens den ene åttitalls-svisken etter den andre spilles over anlegget i kaféen, forbereder hun seg mentalt for dagen: møte med veileder, kollokvie med studiegjengen, lesing, gruppetimen på Domus Athletica, kjøpe gave til bursdagsfesten på fredag, fem timers skift i deltidsjobben på motsatt siden av byen, og i tillegg rekke å få nok søvn før tidligvakt i den andre deltidsjobben i morgen. Når hun ikke planlegger, skriver hun på masteroppgaven. Dette er det siste semesteret og siste mulighet for å levere. I starten virket det som en god idé å skrive om favorittboken Den Uendelige Historie, men nå føles det rart at så mye skal stå og falle på en hundre siders analyse av et fantasiunivers.
“Turn around
Look at what you see”
Hun snur seg fra vinduet og ser på avtaleboken foran seg. Måneden er stappfull av planer og frister. Det er ikke en eneste blank side igjen. Da hun var ti, hadde hun alltid med seg en tom notatbok og blyanter over alt. Det var noe litt magisk med å kunne starte på nytt når som helst. Så lenge hun hadde en tom bok med seg var ingenting umulig. Når familien dro på ferie til Syden, ble notatboken hovedkilden til underholdning. Det å ligge på stranden hele dagen var dørgende kjedelig, og familiemiddagene på kvelden varte i hundre år. Hun kunne aldri forstå hvordan voksne hadde så mye å snakke om. Særlig når det de snakket om var det samme hele tiden: jobb, utdannelse, bolig og barn, om og om igjen. Det kjedeligste av alt var å gå i butikker og prøve klær eller sko i alle stiler, farger og fasonger. “KJEDELIG”, tenkte hun, mens mamma og storesøster gjennomsøkte butikken for favorittmerker på salg. Hver gang føltes det nødvendig å skrive seg vekk til magiske univers hvor det aldri ble kjedelig. Sånn som den verdenen der historien aldri tar slutt, og man kan fly rundt på en lang, hvit og snill drage.
“Reach the stars
Fly a fantasy”
Ti år frem i tid ble middagene litt mindre kjedelige med alkohol på bordet, og sydenturer et fint sted å vise frem kroppen i bikini. Riktige klær ble essensielle og gode sko måtte til under lange skift i baristajobben. “KJEDELIG” endret seg til “trenger”. Erfaringer ble viktige, og notatbok og blyanter var fortsatt med. Hun måtte skrive ned alle nye opplevelser, og tankene hennes rundt dem. Når hun skrev seg vekk, forsvant hun ofte inn i kjærlighetshistorier om gutter og jenter hun aldri kunne få. Drømmer og alt som virket uoppnåelig ble liksom ekte da det stod der svart på hvitt. Samtidig måtte det ikke bli for virkelig heller, og hun sørget for at ingen fikk lese historiene hennes. På den måten kunne alt forbli fantasi, og når virkeligheten ble for vanskelig kunne hun rømme inn i historiene sine.
Slik ble notatboka en evig følgesvenn. Ingenting var som følelsen av en tom Moleskine med linjer som kunne fylles ut med løkkeskriften hun lærte i fjerde klasse. Hun kunne ta seg god tid, slik at alle snirkler i bokstavene ble fine og jevne. Det var ingen regler for lengde på historiene. De kunne fylle alt fra bare én side til ti sider, eller til og med hele boka. Hun likte kaoset av ord og kapitler som ikke hang sammen. Det var hennes kaos, hennes ord, og hennes tegnsetting. Ingen kunne fortelle henne at hun hadde for mange utropstegn eller semikolon, for disse historiene var kun for henne. Hvis voksenlivet ble for kjedelig, kunne hun fremdeles skrive seg vekk. Universene var kanskje ikke like magiske og kreative som da hun var liten, men de var fortsatt skapt av henne og for henne. Når hun trengte litt ekstra magi plukket hun opp den utslitte utgaven av Den Uendelige Historie og fløy rundt med Falkor igjen.
“Show no fear
For she may fade away”
Ti år til, og nå er hun tretti. Notatboken har blitt til en almanakk, mens drømmer og fantasi universer er overskygget av jobb og karriere. Hva skjedde egentlig med Falkor? Masteroppgaven hennes tar for seg håp som konsept i Den Uendelige Historie. Det virket som en god idé å sentrere oppgaven rundt dragen som hadde reddet henne fra virkeligheten så mange ganger før. Nå som livet hele tiden kommer i veien virker det snille drageansiktet så utydelig. Det har liksom falmet etter to runder med korona, utmattende deltidsjobber og fulltidsstudium. Legg til en god dose søvnløshet og noen ubehandla traumer på toppen, og Falkor er så godt som borte i en salig miks av stress og utbrenthet.
I dag er livet alt annet enn kjedelig. Tiden går for fort og hun husker ikke sist gang hun kjedet seg. Hun tenker på sitt ti år gamle selv og notatbøkene med historier. Nå, med flere titalls eventyr og opplevelser i lommene, kunne hun sikkert fylt ut hundrevis av notatbøker. Samtidig blir det aldri tid til å drømme seg bort i historier lenger, og søken etter Falkor virker håpløs. Likevel skal hun snart møte veilederen sin og overbevise om hvor viktig akkurat Falkor er i boken og hvordan dragen representerer håp i et falleferdig univers. Hun ønsker seg tilbake til sitt ti år gamle selv, for den jenta var aldri i tvil. Den jenta trengte bare å skrive ned eventyret hun ville være med i, og plutselig fløy hun rundt på en drage over hustakene.
“Make believe I’m everywhere
Hidden in the lines”
Spørsmålet er ikke hvor Falkor er, men hvor hun er. Hvor ble det av jenta med bok og blyant? Hva skjedde med de blanke arkene?
“Written on the pages
Is the answer to a never ending story”
Kanskje håp ikke kan defineres verken med tid, form eller farge. Håp er noe man skaper selv når man trenger det. Hun kan lese historien, se filmen eller lytte til sangen så mye hun vil, men Falkor blir jo aldri den samme som da hun var ti. Hvem er Falkor nå, egentlig?
Hun pakker sammen sakene sine og går ut for å kjøpe en ny notatbok på Akademika. Hyllene med tomme bøker er fulle av håp, men hun velger én bok som skiller seg ut. Den er grønn med bilde av en drage utenpå.
Kjersti Ruud-Salomonsen (f.1992): Mastergrad i engelsk litteratur ved Universitetet i Oslo.
