Tekst: Anette Skogheim Lillestu
5:47 ropes det på mamma. Ikke like brutalt tidlig som i går, men jeg hadde jo foretrukket litt mer blund på øyet. Bak gitteret til en litt sliten sprinkelseng står hun, 92 cm lang. Fyller seg selv fra topp til tå med livsgnist og uskyld. Hun er fortsatt groggy i det jeg plukker henne opp, og klamrer seg fast rundt halsen min med de små fingrene sine. Den lille kroppen er varm og myk mot min.
Jeg hadde alltid sett for meg en framtid med barn. Har jo alltid vært flink med små, men etter hvert har det føltes utopisk. Som fra en sånn romantisert fremtidsvisjon med mann, to barn, stasjonsvogn, kanskje en hund. Den der familiepakka de selger inn i alle de amerikanske filmene. En verden med evig vekst og tilbud som frister rundt hvert hjørne. En kronisk tilstand av velstand. Ingen turbulens.
Smører noen skiver og serverer dem ved det runde bordet på kjøkkenet. Panneluggen hennes har vokst seg ned foran øynene igjen. Den lille hånda som allerede har rukket å bli dekket av kaviar, dytter håret vekk og lager en floke med eim av fisk ved tinningen. Slikt affiserer ikke henne enda. Bedre motorikk og fokus på estetikk kommer senere. Her og nå er det som gjelder, og her og nå var håret i veien.
Jeg var kanskje 10 år første gangen jeg kjente på klimaangsten. Vi lærte om hvordan temperaturen steg, arter døde, været ble villere og mennesker måtte flykte fra hjemmene sine da ressursene ble færre og kårene for harde. Jeg kjente genuin frykt for hva jeg ville oppleve og se i løpet av eget liv, og kunne ikke fatte og begripe at ingen andre rundt meg skalv, eller slet med å puste mens læreren hverdagslig gjorde rede for nærmest apokalyptiske scenarioer i samfunnsfagstimene. På bilturer holdt jeg for ørene i skjul hver gang nyhetsreportere beskrev hendelser fra kriger og konflikter, og mens resten av familien lo mellom pizzabiter og brusslurker da nytt på nytt vitset om atomvåpen og verdenskrig på trappene, satt jeg med store klumper i magen.
Nå vurderer jeg om den genseren som var ren for et øyeblikk siden skal skiftes, eller om vi skal ta sjansen på å la henne ha den på i barnehagen. Det er så snodig med disse øyeblikkene. I hvert fall er det lett å glemme hvordan et øyeblikk for en voksen blir som en livsepoke i virkelighetsoppfatningen til en toåring. Man oppdager verdenen rundt seg kontinuerlig. Hver dag er et eventyr, med hindringer og løsninger. Som den voksne får jeg definere rammene en stund. Får delta og spille ulike roller og karakterer i historien hennes, men oftest står jeg vel for hindringene. «Vær snill å ikke hoppe der, pass på den skarpe kanten, se opp for bilene, har du kontroll nå?» Jeg riper meg inn i livsutfoldelsen hennes som en platestift med grensene mine. Hun aner ikke at jeg forsøker å forberede henne på det som venter.
Vi hadde vært sammen noen år da vi begynte å snakke mer seriøst om det. Jeg hadde vokst opp med søsken, han hadde vokst opp som den eneste. Vi elsket hverandre og var enige om verdigrunnlaget, men det var ikke samspillet vårt eller troen på den andres evner det stod på. Det var framtiden. Den forferdelig usikre framtiden.
Jeg velger å la genseren være på. Hun kommer jo til å søle på den ved neste måltid uansett. Får henne med ut i gangen for å ta på jakke og sko. Hun skal klare alt selv for tiden. Jeg får ikke lov til å røre ermet hvis hun setter fast armen litt. Da ender det med at hun må dra av seg hele jakka og begynne prosessen på nytt. Det er så mye vilje i den jenta, en vilje som blir essensiell den gang jeg ikke får definere rammene hennes lengre. Hun har så mye hun skal måtte kjempe for, men enn så lenge får hun øve seg med kampen for retten til å kunne føre armen selvstendig gjennom jakkeermet.
Unner ingen den frykten jeg bar som barn, den frykten jeg fortsatt bærer. Usikkerhet for hva som kommer, men vissheten om at det som kommer blir stort. Han insisterte på at mennesker til enhver tid ikke har visst. Det er en del av det menneskelige premiss, å ikke kjenne dagen som kommer. Likevel er vi flere folk på kloden enn noen gang før. Barn har blitt til i all tid tross elendighet, sykdom, sult og krig. Han sa at hvis mennesket ikke hadde turt å lage barn i usikre tider, hadde vi vært borte for lenge siden. Men hva hvis det ikke handler om å tørre å ta sjanser? Kanskje vi ikke er bedre enn at vi ikke kan unngå å reprodusere tross eksistensielle trusler. Er det bare biologisk drift som trumfer? Han mente at ting går fremover tross alt som henger over og truer. Flere får innfridd sine menneskerettigheter enn de gjorde tidligere. Får vi en datter, vokser hun opp friere enn sine forgjengere. Der var jeg jo enig, det er bare det at vi ikke vet når det virkelig smeller.
Jeg hjelper henne med å feste borrelåsen på skoene og vi går ut på den snødekte trappen. Det er litt glatt, så hun holder rundt pekefingeren min på vei ned til bilen. Vårsola har begynt å varme når man er ute nå. Det gir meg kroppsminner tilbake til starten av pandemien. Vi rakk så vidt å unnfange henne før hele verden ble snudd på hodet. Svangerskapet som vi hadde rigget til så bra bestod plutselig av å sjonglere storebror, som ikke kunne gå i stengt barnehage, med å fullføre bachelorgraden min under daghviler og lukene da faren ikke var på jobb. Barselmånedene som vi skulle fylle med barselgruppe og de samme aktivitetene som med forrige barn, ble tilbragt i sosial isolasjon. Heldigvis trengte ikke hun å forholde seg til smittetall og meteren. For henne var dette bare livets første lekegrind, og hun var overmoden for å forlate den da hun endelig fikk starte i barnehagen. Jeg spenner henne fast i bilstolen. Ser den skulle vært vasket for en stund siden.
Jeg hørte en gang at noe av det som skilte mennesket fra de andre dyrene var utforskertrangen. Vi har stadig villet utvide rammene. Se hva som er bak neste knaus, og forstå hvordan omgivelsene våre henger sammen. Jeg tror den nysgjerrigheten henger sammen med håpet, som en grunnleggende menneskelig kvalitet. Vi kan vel ikke ha den trangen uten å ha tro på at vi vil finne noe. Der optimisme er en holdning og noe vi kan velge, er håpet mer iboende. Noe som slår til når rammene blir trange. I møte med både kjedsomhet og farer, dagdrømmer vi og lengter. Fordi håp handler om det som kommer og behovet for at det som kommer skal være godt.
Å avvise håpet er å avvise livet. Å avvise livet er å avvise håpet. Jeg valgte å sette liv til en usikker verden, og på den korte tiden livet har vært til, har usikkerheten bare vokst. Jeg ville løyet hvis jeg sa at jeg alltid var sikker på riktigheten ved valget. Men stort sett tror jeg på det. Litt mer for hvert steg hun tar ut av rammen min og inn i sin egen. Det vokser, det som bor i meg, da vi går inn barnehageporten og de ansatte hilser på henne med et hjertelig «godt å se deg!» Å sette barn til verden innebærer muligheter, og slik har liv alltid vært et bedre alternativ enn det motsatte. Sammen kan vi oppdra en ny generasjon som vet å bevare fremfor å ødelegge.
Anette Skogheim Lillestu. Master i musikkvitenskap ved Universitetet i Oslo.
