Skrevet av Live Miranda Flaten
Jeg har slappe, late øyne
Klokken er ikke engang fire
Jeg sitter ved siden av han fyren
Som er tøff nok til å queue country
Vi er vaskeekte studenter
Håner de eldre som skal hjem fra jobb
Kun med vår åpenbare ungdom
Alle ord visner i munnen min
Jeg brekker meg for hver slurk med lunken øl
En liten gutt på kanskje fire
Er den eneste som ser hvor full jeg er
Det bobler i blodet
Sollyset er skarpere
Gresset har blitt neongrønt
Jeg kjenner hjernen min renne ut av ørene
Alkoholen er sterkere når jeg er med denne gjengen
De ville ha meg her
De ville jeg skulle hilse litt ordentlig på livet mitt
Vi brer oss utover gressflekken
Rotete som et syskrin
Vi synker inn i plenen
Som en dråpe vann i et par olabukser
Her slikker vi solstråler
Mens min gamle venn hvisker
Sola skinner ikke for deg
Det er også blitt prime junkie time
Og noen roper på toppen av sin high
«Chemicals are forever!»
Men det er ikke bare de som røyker
Hele parken inhalerer meg
Og blåser meg ut igjen
Her er jeg visst en ekte jente
Jeg kan høre mynter og nøkler klirre fra mine lommer
Jeg kan kjenne jord under neglene
Og jeg kan kjenne alt det fem utepils rommer.
Live Miranda Flaten, født 2000, tar master i arkitektur ved Bergen Arkitekthøgskole.
