Skrevet av Jo Egenberg Lindbæk
Se rundt deg. Se på de sommerlige skoene som står ved siden av piknikteppene, noen av dem med en øl oppi der foten vanligvis er. Se på røyken fra de siggende munnene. Hør musikken fra de tusen høyttalere, et idiosynkratisk hav av lyd som fyller parken. På gressplenene mellom grusveiene sitter ungdommen i solen. Solen er over bygårdene og trærne. I den blå himmelen. Og de aller fleste er forresten forelsket i noen. Og alle drikker øl. SelvfØLgelig.
Litt beruset, litt hormonell, våryr ungdom som akkurat nå nyter en idyllisk tilværelse, til tross for at det ikke finnes en eneste behagelig måte å sitte på i en slik sammenheng. Du vet hvordan det er, på et tynt teppe, uten noe å lene ryggen sin mot, og i en evig søken etter å finne en konstruktiv måte å ha bena på som gjør at du sitter oppreist. Dette er i grunnen noe som er emblematisk for selve opplevelsen av å være ungdom: Du sitter ikke godt, men det skjer heldigvis mye gøy rundt deg. Det som fort kan gå en hus forbi i slik en festlig atmosfære, er at denne koselige gjengen er i besittelse av nettopp de karakteristiske trekkene man gjerne finner i en revolusjonær bevegelse. De er fulle og opphisset og det ene forsterker det andre. Opphisset av at de er fulle og fulle av opphisselse. Og det eneste som skal til er en billedlig gnist som kan tenne den billedlige lunten.
Hva skal så denne gnisten være? Jo. Det er noe som lusker i bakgrunnen av denne ‘summer of love-aktige’ atmosfæren. Ungdommen sitter i det vidunderlige gresset, men på den grå, hverdagslige grusen lagd av knuste drømmer, cruiser refleksfargede politibiler. Med måten de kretser seg rundt ungdommen på kunne de like gjerne vært akkompagnert av Haisommermelodien. Do-do. Do-do. Do-do-do-do-do-do-do-dododo-do-do-do-do. De sitter der inne i bilene sine, ansiktsløse bak sotede vinduer, sannsynligvis med glinsende skarpe tenner. Ungdommen skjerper seg som foran svigermor, idet de går forbi dem og hilser antikvert med et “god aften, konstabel!” og politifolkene bare:
“Tøm ut den jævla ølen din horunge!”.
Illustrasjon av Sara Nørbech
Forstår vi ikke det eksplosive potensialet i denne situasjonen? Disse rastløse ungdommene og det autoritære politiet. Forstår vi ikke at å drikke øl ute om sommeren er like norsk som å skamme seg over å spise makrell i tomat? Tenk hvordan ting blir hvis lovens lange arm får sin vilje? Hva ville skjedd med alle sommersangene hvor de både er utendørs og drikker øl? Hvor skal de “berusede ordene” som Arne Hurlen synger om komme fra hvis det ikke er lov å drikke ute? “Fire kalde pils ligg ned i vannet?». Skal vannet liksom være inne istedenfor? Fire kalde øl ligger i kjøkkenvasken? Stusslig.
Dette er klassisk byråkratisk festbremsing, med et tankegods hentet rett fra forbudstiden i USA. Øldrikking skal ideelt sett skje inne, til og med uteservering på barer stenger tidlig i dette tidvis pietistiske landet. Slik tenkning fører kun til hysteri og undertrykkelse av sunne følelser. Vi er så nære at ting skjærer seg. At noen som en uskyldig spøk spiller “Fuck Tha Police” på høyttaleren, eller slår ned en medstudent, slik at politiet rykker ut med riot-gear og banker drikken ut av alle sammen. Så vil ungdommen mobilisere seg politisk slik de gjerne gjør. VI VIL OSS EN PILS! De vil spre propaganda og sultestreike utenfor Stortinget, slik at de blir enda fortere fulle når de drikker, samle seg i parker og hive ølflasker og joggesko på politibilene. Og en dag vil vi i Wergelandsk tradisjon minnes de modige unge menneskene som kjempet for vår rett til å drikke øl utendørs.
Alt hva fedrene har kjempet og mødrene har mast, eller hva nå enn det står i nasjonalsangen. Vi vil drikke øl ute uten politioppsyn. La slåsskampene flyte! La ølen nytes!
Jo Egenberg Lindbæk, født 2001, tar årsstudium i litteraturvitenskap ved UiO.
