Tekst av Vebjørn Josefsen Birkeland Illustrasjon av Stener Vaagland
Peder sitter i et middagsselskap med klump i halsen. Rundt ham sitter tanter og onkler, foreldre og besteforeldre, og sender hverandre skåler og fat med ulike matretter i, den ene mer fjern for Peder enn den andre. Praten rundt bordet går uten stopp, men for Peder ligner den mer en monoton summelyd enn en samtale. Det er som om han får inn andre frekvenser enn resten av gjestene. I ny og ne får han med seg noen få ord og setninger – små fragmenter av samtalen som pipler gjennom summingen og siver inn i bevisstheten hans. Der faller de som dråper i en sort dam, og forsvinner før Peder får sjansen til å fange dem opp. De omhandler stort sett været, håndballmesterskapet som går på tv, eller hun nye frisøren som mormoren hans går til, hun som kler seg så rart.
Peder kjenner klumpen i halsen vokse og suge til seg all fuktigheten i munnen, som om han har svelget et garnnøste. Han griper litt usikkert om vannglasset og tar en rask slurk, så rask at han holder på å svelge vrangt, og i et øyeblikk er han redd for å bryte ut i en ulidelig hostekule rett foran alle sammen. Heldigvis slipper han det, og vannet lindrer smerten fra garnnøstet noe.
«Du må forsyne deg, Peder!» gauler mormoren fra kortsiden av det lange bordet hun for anledningen har satt opp i stua.
Peder løfter blikket opp til henne, smiler og nikker, før han får tilsendt fat etter fat av de rundt ham, som nærmest fyller tallerkenen hans for ham. Bløte grønnsaker, poteter dekket i en klebrig saus, og et stykke kokt og grått kjøtt stirrer opp på ham fra tallerkenen. Peder ser nølende tilbake og tar tak i bestikket, før han kutter pertentlig inn i kjøttbiten. Med presisjon skjærer han bort fettranden som henger som en tarm rundt utsiden av stykket, drar kniven gjennom midten av den grå massen, og kjenner det gi etter til knivens tenner. Den skingrende lyden av metall mot porselen trenger for et øyeblikk inn i den sorte dammen i bevisstheten hans, og avbryter summingen midlertidig. Peder spiser sakte, men maten er uten smak. For alt han vet, kan det være hva som helst han spiser. Han tygger maten omhyggelig, og kjenner den gli sakte ned spiserøret idet han svelger. Klumpen forblir, uaffisert av den grå guggen Peder mater den med.
Samtalen rundt bordet tar en ny vending. Igjen tar mormoren roret og spør alle barnebarna hva de skal gjøre til høsten, og om de ikke skal flytte hjem til den lille bygda igjen snart. Tydeligvis studerer de fleste av søskenbarna til Peder i andre byer, og bare to av dem bor hjemme. Hun ene gir et ganske interessant svar om noe med forskning på minskende dyrebestander på Svalbard, men Peder glemmer det raskt, og det forsvinner et sted i rommet mellom dem. Informasjonen trykker lett på huden til Peder, men som det meste andre så trenger det aldri helt gjennom. Peder kikker på søskenbarna rundt seg, og ser at det snart er hans tur til å svare mormoren. Hendene hans blir klamme, og pulsen stiger. Klumpen vokser seg enda større, og han føler at det nå er like før den kan ses fra utsiden. Like før han må overta samtalen, reiser Peder seg, unnskylder seg selv og går på badet. Der kikker han på det likbleke ansiktet som møter ham i speilet, og iakttar halsen. Den ser normal ut. Etter en kort stund trekker Peder ned i do, skrur på vasken, og går ut i stua og setter seg igjen. Gjestene rundt bordet har begynt å snakke om noe helt annet, og merker ikke engang at Peder diskret fortsetter å spise.
Utenfor vinduet får Peder øye på en liten fiskebåt. Båten ligger langt ute på havet, men Peder kan så vidt skimte en enslig figur og en fiskestang stikke opp over kanten. Bølgene fra havet slår stille inn mot strandkanten, før de blir dratt ut igjen av dypet, og sendt tilbake til fiskebåten langt der ute. Klumpen i halsen begynner å pulsere i takt med bølgeslagene, og Peder kjenner at flere blikk rundt bordet festes på ham, som om det forventes en respons av ham. Men Peder hører kun summingen, og enser kun fiskebåten – alt annet er som utenfor rekkevidde. I slike stunder lever Peder inne i seg selv – det er som om han kun finnes et ørlite sted i dypet av sin egen kropp. Resten av ham er bare til bry. Det er et kaleidoskop av linser som forvrenger alt av inntrykk og uttrykk, så han aldri vet selv hva som foregår rundt ham. Det er de uendelige slagene av bølger mot strandkanten, som blir sendt tilbake i en uendelig, ulidelig seanse. Peder vet ikke hvordan han skal bryte denne seansen – den har pågått så lenge han kan huske. Klumpen kjennes nå mer ut som en propp i et sluk enn noe annet, og i et øyeblikk sliter Peder med å la luft slippe forbi den til lungene. Den forsvinner verken opp eller ned, og spiller simpelthen bølgeslagene tilbake igjen, til det ørlille dypet i Peder.
Sent samme kveld kaster Peder opp på do hjemme. Kroppen hans er henslengt på baderomsgulvet med hodet hengende over dosetet. Det kjennes tungt ut, som det er i ferd med å synke ned i skålen og ta hele ham med seg. Flisene under ham er harde og kalde, og verkingen av dem stråler opp gjennom den beinete kroppen som klistrer seg rundt doen som til en skipsmast. Peder kaster opp. Igjen og igjen. Han kaster opp til det bare er små munnfuller magesyre igjen, til tennene hans er i ferd med å etse bort. Han kaster opp til selv det lille han er, i dypet av kroppen, er i ferd med å skylles ut i doskåla under ham. Og når han er ferdig, hoster han og harker han til han kaster opp enda litt til, til magesekken nærmest vrenges utover flisene på det lille badet til moren. Så blir det stille.
Det blir så stille at Peder hører hjertet sitt stå på spreng. Så stille at han kan høre det sakke ned. Litt etter litt. Han kjenner blodårene som strutter ut gjennom panna hans trekke seg tilbake, og forsvinne i dypet. Selv klumpen i halsen kjennes mindre ut nå. I et øyeblikk blir han usikker på hvor den tok veien. Peder kikker ned i doskåla og ser på hvordan spyet flyter som et oljesøl over vannflaten. Han ser små tråder av grått kjøtt klamre seg til det koagulerende skummet han har oppstøtt. I et øyeblikk ser han seg selv, i den skinnende refleksjonen i doskålen. Han kikker fortumlet på bildet av seg, men skyggen han kaster gjør det utydelig. Han kjenner seg ikke igjen. Så kikker han ned igjen, forbi kjøttrestene og magesyren. Han leter etter noe. Peder skanner doskåla og kjenner blodårene stige frem igjen fra den sorte dammen. Han leter febrilsk etter et eller annet i oppkastet under ham, i den fysiske manifestasjonen av dypet inne i ham. Han hoster en gang til, før han stapper fingrene så dypt ned i gapet sitt han klarer, og kaster opp enda mer. Magen hans trekker seg sammen til en hard ball. Han gjør det enda en gang – denne gangen stikker han fingrene dypere enn drøvelen som dingler i toppen av halsen hans, på jakt etter noe annet. Peder kaster opp igjen. Han hoster og harker og nærmest knurrer i smerte i det han graver gjennom innsiden sin i doen under seg, og med tårene som fosser nedover kinnene, blodårene som er i ferd med å skyte ut av panna, og med øyne så røde at pupillene snart ikke lenger kan ses, spør han seg selv: Hvor er klumpen? Hvor er klumpen? Hvor er klumpen?
