2024 - Artikler - Identitet - Naturvitenskap

Tilbakekoblet – Naturens gode og onde sirkler

Jo mer jeg hører om klimakrisen, desto mindre er jeg i stand til å ta innover meg.

Tekst av Alexander M. Delver
Illustrasjon av Hannah Ødegård

Jeg sitter i bilen utenfor universitetet og hører ferdig podkastepisoden. Programlederen er altfor jovial. Han snakker om permafrosten i Sibir som er i ferd med å tine. Det vil frigjøre enorme mengder metan og fremskynde global oppvarming. «En tikkende bombe», sier han og ler. Jeg kjenner meg igjen i latteren. Jo mer jeg hører om klimakrisen, desto mindre er jeg i stand til å ta innover meg. Det har blitt bakgrunnsstøy.

Jeg skrur av bilen. Det er grytidlig, og det snør. Det er nesten ingen på campus. Idet jeg stiger ut i kulden, mister jeg fotfestet og sklir. Jeg slår bakhodet i bakken, blir liggende der på isen på parkeringsplassen. Jeg begynner å blø.

Forsterkende sirkler

Kroppen ønsker ikke å blø i hjel. I løpet av sekunder vil cellene rundt såret skille ut signalstoffer som tiltrekker blodplater. Blodplatene vil feste seg til såret og skille ut mer signalstoff. Da vil enda flere blodplater komme og feste seg, og slik fortsetter det til blodplatene har tettet såret. Dette er et eksempel på det biologer kaller positiv tilbakekobling.

Jeg ligger og ser på eksosrøret under bilen og tenker på blodet som tykner til postei i de revnede årene. Koagulasjonen forsterkes på samme måte som når man holder en mikrofon opp mot høyttaleren. Den skjærende pipelyden. Feedback. Positiv tilbakekobling er et utbredt fenomen.

Også på storskala – på klimatisk skala – finnes det eksempler på positiv tilbakekobling. Isen i Arktis er som et kjempestort speil som reflekterer sollys ut i verdensrommet. Hvis isen smelter, treffer sollyset det mørke Polhavet isteden. Havet varmes, og isen smelter enda fortere. En effekt som forsterker seg selv.

Snøen virvler rundt meg. Det dunker i bakhodet. Blodplatene er fortsatt ikke på plass, og tankene renner ut nedover nakken. Et kor av pipelyder ringer sterkere og sterkere i ørene mine. Det kan ikke øke for alltid, tenker jeg. Høyttaleren vil sprenge, eller noen i publikum vil gå lei og nappe ut strømmen. Det er alltid en terskel, en grense der noe gir etter.

 

Sirkler i balanse

Blodtrykket stuper idet jeg setter meg opp og lener ryggen inntil bilen. Det er flaut det her, tenker jeg. Man skal ikke tryne på isen, man skal ikke bli blek og svimmel. Jeg er innforstått med dette, og jeg gjentar det til meg selv. Dritflaut. Jeg lukker øynene og venter på at svimmelheten gir seg.

Ved at veggene til blodårene avspenner, merker hjernen at blodtrykket er lavt. Hjernen får hjertet til å pumpe fortere slik at blodtrykket stiger til normalt nivå. Jo lavere blodtrykk, desto høyere hjertefrekvens. Effekten fører til at den selv dempes. Det er en negativ tilbakekobling.

Negativ tilbakekobling holder systemer i balanse. Blodtrykk, blodsukker og kroppstemperatur er alle systemer som holdes i balanse av negativ tilbakekobling. Disse systemene regulerer seg selv. Ikke for høyt, ikke for lavt. Som en ulveflokk.

Det er lett å jakte når det er mange rådyr i skogen. Da kan ulveflokken bare forsyne og formere seg. Men en større ulveflokk feller flere rådyr. Blir de mange nok kan de tømme skogen, og da kommer knappheten. Valpene sulter. Dermed utlignes ulveflokken og rådyrpopulasjonen i bølger om hverandre. Dyrene holder ut sammen etter et hjerterått regnestykke.

Sirkler som ikke gir slipp

Jeg åpner øynene. Dette er håpløst, jeg kan ikke bli sittende her og gruble. Jeg må rekke forelesning. Skal jo ta utdanning og bli biolog. Og dessuten fungerer også hvite skyer som speil, akkurat som isen i Arktis. Et varmere klima vil føre til mer fordampning og flere skyer. Det vil motvirke global oppvarming. Er ikke det en balanserende sirkel? Men jeg klarer ikke å reise meg. Beina har mistet styrken.

Noen er på vei bort til meg. To skikkelser på den andre siden av parkeringsplassen. Studenter. De roper og spør om jeg trenger hjelp. Jeg svarer: 

«Nei!»

Herregud, det er klart jeg trenger hjelp.

Studentene stanser. De har ikke sett blodpølen jeg sitter i. De snur. Hvorfor roper jeg ikke etter dem? Nå rekker jeg ikke forelesning. Skikkelsene forsvinner inn i snøværet. Global oppvarming. Jeg kan ikke huske at det noen gang har vært så kaldt som dette, og jeg glipper ned på bakken igjen.

Alltid er jeg viklet inn i sirkler, fanget i tilbakekoblinger. Noen av dem holder meg i live, mens andre akselererer meg mot en terskel jeg ikke klarer å forestille meg. Til blødningen stopper.