Tekst av redaksjonen Illustrasjon av Emilie Korneliussen
Til utgaven Ekko har redaksjonen lekt en skrivelek. Vår ansvarlige redaktør startet med en liten tekst, og sendte kun sin siste setning videre. Dette ble inspirasjonen for neste tekst, og slik gikk små fragmenter videre gjennom redaksjonen, et lite ekko av ideer.
Noah, ansvarlig redaktør:
Jeg har spankulert forbi både Napoleon Bonaparte og Samuel Beckett, samt han avdøde skuespilleren som spilte politiinspektøren i Slumdog Millionaire. Jeg vet hva du tenker. “Hvordan kan du ha sett døde personer?” Ikke vet jeg, men det er verdt å nevne at jeg fikk øye på dem spesifikt i passasjen under skinnene på Majorstuen t-banestasjon. Hvorfor akkurat der? Sannsynligvis er passasjen en slags hub for sjelelige ekkoer, gjengangere, et slags “la alt håp fare, dere som passerer under trikkeskinnene”-type sted. Der nede i sykehusbelysningen er det enten helt taust, eller så er det tett av gjenlyden av klakkende hæler, blafrende hastig sammenpakkede paraplyer, folk som banner etter å ha snublet over det nederste trappetrinnet som av uante grunner er noe lavere enn alle de andre. Man vil stort sett ikke være der nede i passasjen for lenge. Er det fordi det er et sted som eksisterer kun for å binde to steder sammen uten i seg selv å være et attraktivt sted? Eller kanskje fordi man innbiller seg at man har et annet sted å skynde seg til, en bane å rekke, en rosinbolle å kjøpe, et seminar å komme for sent til? Men alt dette er bare komfortable løgner vi lurer oss selv med. Sannheten er i grunn åpenbar: Passasjen er inngangen til underverden.
Emilie, temaredaktør:
Passasjen er inngangen til underverdenen. Men det veit ein jo. I alle fall når ein møter på gaupa. Og ulven. Og løva. Eller var det ei løve? Det var kanskje ein annan passasje. Den med klesskapet. Eg trur ikkje eg hadde kobla at eg var på veg til helvete om eg hadde møtt på ei gaupe. Kunne i grunnen godt tenkt meg å møte ei gaupe, men ulv er eg ikkje like sikker på.
Stina, samfunnsredaktør:
Kunne i grunnen godt tenkt meg å møte ei gaupe, men ulv er eg ikkje like sikker på. Ulver er flokkdyr. De bor og jakter sammen, hoster vors, utdrikningslag og store bursdagsfester. De dreper sauer og poster det på instagram. De har strenge rangordninger, hvem har skarpest tenner, hvem drar mest damer, hvem kan ta den største elgen? De splitter by og land med sine meninger rundt bompenger og fødestuer. Det virker som de er overalt, men er en kritisk truet art. De ville kuttet av et øre og lovet å aldri dra på afterski igjen før de hadde stemt Senterpartiet. Gauper, derimot, er nattdyr som liker seg best alene. De drar på loppemarked i helgene og unner seg en dyr kaffe en gang i blant. De har unike ører og korte haler som aldri går av moten. De er pene og velstelte, en makt de bare av og til misbruker.
Hauk, kulturredaktør:
De er pene og velstelte, en makt de bare av og til misbruker. For de ønsker jo helst å bruke kreftene sine til noe godt. Tenk på det neste gang du ser dem, hvordan de løfter samfunnet opp og frem, hvordan de samler oss og viser veien til en lysere fremtid. Tenk på hvordan de gir uten å ta, deler uten å kreve, lyser uten å brenne. Tenk på dem neste gang du ser stjernene på himmelen. Vi trenger alle noen som kan lyse opp natten hvis mørket blir for skarpt.
Leandros, naturvitenskapelig redaktør:
Vi trenger alle noen som kan lyse opp natten hvis mørket blir for skarpt. For skarpt er mørket hvis vi i møte med natten roper om hjelp etter noen, etter lys. Slik vender ekkoet om på setninger og tekster som tvinges til å slutte av ved starten, og innledes med tekstens nødvendige konklusjon. Slik slutter også denne teksten med starten – med en lyd! – med et ekko av smertehylene til et nyfødt barn; et hyl som i møtet med fjellveggen vil øke i volum før det mange år senere vil treffe på sin døende opphavsmann, som aldri sluttet å skrike i smerte.
