Dikt av Tiril Høie
hun gjentar setninger.
hun gjentar setninger.
innenfor kapselen:
ekko
kapselen er gjennomsiktig:
hun stjeler fra seg selv, fra den hun var,
arkaiske ekko
hun investerer i seg selv, i den hun skal være,
fremtidige ekko, hun
dirigerer hellig lyd
hun gjentar setninger, mine setninger, setninger
jeg ikke ennå har sagt:
ekkokammer
hvor tar det meg?
vi har beveget oss, vi
har smeltet sammen, vi har
blitt konsentriske sirkler
det sirkulære, er det bevegelsen eller er det oss,
stagnasjon eller helhet?
to muligheter, minst – to mulige tolkninger, jeg
kaster dem ut i rommet, der de blir svevende rundt, og
hun vil ikke gi meg sine, alt mitt
svever rundt, og bare hun kan fange det
fange meg, jeg
er vektløs; jeg er i fritt fall
tomhendt
vil jeg stige av, slik jeg også gikk ombord, som en alien
jeg stiger av, tomhendt
invasjon.
terskel,
angst
