Tekst av Leandros de Jonge Illustrasjon av Vikthor Thorud
På vei hjem ser du deg om og funderer om livet var bedre før. Det pleide å være mer natur og plass, resonnerer du. Så treffes du av tanken på en eldre film du så forleden dag. Du gikk lei den ganske fort, og ga følgelig opp å følge plottet. Det fristet å flikke frem mobilen, men du lot deg hindre av skyldfølelsen du fikk av å stå over oppvasken igjen, så du fortsatte å sitte taus med armen om din partners skuldre. Hun er cinefil og blir skuffet når du ikke følger med på filmene hun setter på. Siden du skyldte henne en, kalkulerte du at det lureste var å sitte pent foran fjernsynet, enda det føltes som du var lenket fast til sofaen, og til en kvinne som du en gang trodde du skjønte deg på, men som du har begynt å se som en annen.
Det tok ikke lange tiden før du begynte å kjede deg. Desperat ventet du på en rulletekst som aldri kom, og etter et eon med forbigående VCR, fikk kjedsomheten deg til å sone ut, før en rekke skurrende svart-hvitt bilder grep tak i oppmerksomheten din. En oppspilt actionscene ble døyvet av bevegelser som ikke gjenga seg i sanntid, slik at det virket som om tiden gikk tregere før. Så lød et skjærende skrik fra fjernsynet, og etter å ha lyttet til stemmen fra TVen en stund, sluttet du at den enten fremstod skarp og grell eller hul og tom, og da slo tanken deg at fortiden virket ganske vond, eller tom og kjedelig.
Så hadde du liksom tenkt ditt om filmen, og du ble usikker på hvordan du skulle lide deg videre gjennom filmkvelden. Kvelden var ennå lang, behovet for distraksjon ennå avgjørende, og svaret på hvordan du skulle fordrive tiden var selvsagt, og har vært til stede i teksten siden begynnelsen: Du skulle tenke deg vekk – du pleier å tenke deg vekk når du ønsker å unnslippe – og på jakt etter en overgang til tanke traff ordet ‘og’ deg, hvilket ledet deg til tanken om hvordan ‘og’ er en slags lingvistisk utgave av pluss i matematikken. Denne tankerekken grep tak i minnet du har av en skistue, der du ble kjent med en matematiker. Hun fortalte deg at begrepet ‘kalkulere’ stammer fra det latinske kalkulus, som betyr ‘småstein’. Småstein var det nok av, så romerne kunne alltid regne med å finne noen å telle med når ikke fingrene strakk til. Du tenker at småstein og tall pleide å være én og det samme, og dette slår deg som en såpass vakker tanke at den leder deg til å dagdrømme om en tellende gjeter i det antikke Romerriket. Du ser for deg hyrden vandre omkring slettene i Sør-Italia, der han kjenner på tyngden av tall han høster fra jorden med nevene. Med auren teller han sauer, og idet han ser ned på hendene for å addere, glimter tallet elleve lurt til ham. Av ren nysgjerrighet fører han småsteinen over tungen, og da overmannes han så veldig av smaken av jord og apatitt, at Ceres forener han med slettene. Alt som gjenstår av gjeteren er klær strødd utover den grønne oasen av vind som verter vandrende, brekende cumulonskyer. Du tenker at denne drømmeverden sannelig er vakker, og denne tanken bryter drømmen av. Ingenting dreper drømmer som tanken på at drømmen er en drøm, og denne tanken slår deg til grunne i virkelighetens harde betong. Nedslått og sober innser du hvilken stor kontrast drømmetallene har til sifrene du omgås med i hverdagen: Tall som stort sett gjengir død i nyhetene, problemer på jobb eller boliglånet du deler med kvinnen som du ikke lenger vet om du elsker.
Men du lar deg ikke rokke av denne tanken, for du liker ord, og denne tankerekken om ordet ‘kalkulere’ har gjort deg blid. Så reflekterer du at det var med ord du møtte henne. Dere var på en fest, da du rettet flørtende på grammatikken hennes. Men du kjente ikke til det unntaket, og da fikk du jammen meg høre det. Mot slutten av kvelden stod dere klinende i vaskekjelleren til festvertinnen, og hvisket ord som ellers bare forekommer i gamle filmer til hverandre. Dette minnet får deg til å smile.
Du er glad når du kommer hjem, og i ditt gode humør forfører du henne. Dere koser en stund etter å ha ligget sammen. Så reiser du deg for å ta oppvasken. Da tenker du at livet er fint, og i stedet for å la denne tanken vandre, så holder du fast ved den.
