Tekst av Stina Lovise Kyrkjebø Illustrasjon av Hedda Sandnes Gundersen
Leiligheten er strøken. Gamle kvitteringer, penner med lite blekk og klær som verken er rene eller skitne er stappet ned i skuffer og skap. Støvsugeren har beveget seg over alle gulv, kluten over enhver flate og badet lukter grønnsåpe. Sengen er redd opp og vibratoren er gjemt vekk, selv om ingen skal inn på soverommet mitt, det er en regel. Men jeg vet hvem som kommer. Det er ikke alle som respekterer regler.
Jeg lagde laks til middag – nybegynnertabbe – og nå lukter kjøkkenet svakt av fisk, en lukt som sprer seg ut til gangen og resten av leiligheten. Det er derfor jeg med ekstra kraft står og skrubber tallerken og bestikk rent og for første gang kjenner det, en liten hudflik stikkende ut ved den ene neglen min. Jeg prøver å ikke pille, men den er akkurat stor nok til at den er uunngåelig å komme borti. Det svir svakt, ikke direkte vondt, men et konstant ubehag som syrer seg inn i alle bevegelsene jeg gjør, som når jeg åpner døra bare noen minutter etter syv, som var tidspunktet jeg selv valgte, men likevel, hvem kommer så pinlig presist?
Camilla, så klart, i en usedvanlig stram topp. Hun rekker frem hånden for å hilse, ennå vi burde være på klem’ern. Hun er altfor varm, jeg kan kjenne hånden hennes pulsere i min, den kommer så vidt borti hudfliken, en liten smerte, men hun holder stramt fast, unødvendig lenge. Fri fra grepet kan jeg endelig pille igjen, men Camilla slår bort hånden min. Ikke pill, sier hun strengt, men moderlig, med sin halveis skarre-R som ikke er lett å imitere i skriftform, jævla Camilla.
Inne henger hun fra seg jakken, men beholder skoene på. Sko av er kanskje ikke en regel, men i hvert fall en sterk samfunnsnorm, men det driter vel hun i. Det ringer på og hun unnslipper akkurat en godt formulert og passelig skjennepreken. Snart er leiligheten fylt opp med mennesker med øl i hånden, stygge bukser og dårlig ånde, akkurat slik kongen vil ha det. Lukter det fisk her? spør Camilla. Det er nok bare deg, kontrer jeg lynkjapt. Ingen klapper, men jeg har på følelsen at de har lyst, hvis det bare ikke var så klisjé å klappe når noen har et perfekt comeback.
Amina har strikket egne bordbrikker for anledningen. Hun gjør det til alle festligheter hun blir invitert til, store eller små. Bedre kjernekar i kvinneutgave skal du lete lenge etter. Det er nesten så jeg glemmer hudfliken.
Noen menn burde ikke hatt skjegg, tenker jeg mens jeg ser på Joakim. Under munnviken hans henger det en bit leverpostei, stor nok til å mate en kjøttmeis. Den er fuktig, men samtidig litt størknet, og et fuglenebb hadde glidd perfekt over den og ryddet opp i situasjonen. Jeg burde sikkert si ifra, men jeg orker ikke se han stikke hendene sine inn i det rødlige skjegget, som strengt tatt burde vært brunt, for å rote rundt og lokalisere biten. I tillegg er han lite åpen for all kritikk angående ansiktshåret hans, uansett hvor konstruktivt det er. Skjegg er en av de få tingene som han har og ikke jeg, og han blir derfor også best på walkover, selv om han er den med leverpostei i fjeset. Jeg piller på fingeren, det svir distraherende godt.
Det sitter en gjeng i sofaen min, med Camilla i midten. Det er helt konge om dere smeller opp med noen små bordbrikker, sier jeg, nokså nonchalant. Er du bordbrikke-politiet, eller? ler Camilla. Konstabel bordbrikke. Hahaha. Camilla, du Camilla. Jeg geiper til henne ironisk, men hun plukker ikke opp på ironien. Typisk Camilla.
Det sitter en fyr i hjørnet og gnir seg i øyet. Jeg har aldri sett han før, men han er høy nok til at jeg automatisk stoler på han. Jeg har noe i øyet, jeg får det ikke ut. Også er det det venstre, attpå til, nesten gråter han. Jeg nikker forståelsesfullt, for jeg føler med han. Jeg har en sånn hudflik her på fingeren, begynner jeg å forklare, men han synes ikke det er sammenlignbart. Han om det.
Camilla har en stein i skoa. Dette er faen ikke min feil, hun burde jo ikke ha på sko uansett, vi er i Norge, Camilla, ikke i USA hvor de går med sko inne og skyter hverandre, hun må lese nyhetene, det står i avisen …. Har hun kneppet ned toppen? Jeg kan sverge på at hun er mer lettkledd enn da hun kom inn. Hun burde bruke mer tid på å lese på sider som bbc dot-com-news-world-us and canada istedenfor å drive å kle av seg. Jeg studerer de åpne knappene på toppen hennes en gang til, men bare for å sjekke det jeg allerede mistenker, æsj Camilla.
Hun setter føttene på bordet, jeg er jo for en chill og kul bena-på-bordet stemning, men ikke med sko på, det sier seg selv. Jeg skal konfrontere henne, informere at bare fordi du er jævlig heit kan du ikke drive å sette skoene dine på bordet mitt, men så setter hun skoene sine på bordbrikkene istedenfor. Jeg stopper opp, for hun har outsmartet meg igjen, den lille luringen. Hun er som en ulv i fåreklær, en ulv med veldig blank pels og lange, sterke ben som skal rive i stykker et stakkars lite lam. Fy faen, Camilla. Jeg piller videre på hudfliken.
Lisbeth vil gjerne ta meg litt til siden for å snakke. Det har vært mye drama innad i familien. Hun vil først ikke si noe spesifikt, men så bare renner det ut. Moren hennes har forlatt faren for en mann som er femten år yngre enn henne. Denne mannen viser seg å være morens egen halvbror, altså Lisbeth sin halvonkel, hvis det er en greie. Æsj, sier jeg høyt, for å tydeliggjøre min misnøye med incest, selv når det bare er halvt. Men Lisbeth mener jeg ikke skal være så rask med å dømme, for det er mer til historien. Jeg er tilbake på pillingen, og Lisbeth fortsetter. Moren og halvbroren vokste opp på to forskjellige sider av landet, og møttes først i voksen alder. Moren har alltid likt egg med peanøttsmør, noe faren til Lisbeth syntes var helt sykt ekkelt, men gjett hva – halvbroren er den eneste andre som også liker egg med peanøttsmør?! Jeg prøver å ha et åpnet sinn, men finner fort ut at det ikke var så mye mer til historien enn peanøttsmør og egg, og jeg piller mer, ikke bare på neglen med hudfliken, men på alle fingrene, for å illustrere at i min bok er dette fortsatt en litt for svak grunn til å ligge med familiemedlemmer. Så kommer jeg på at Camilla er ute i stua, vi forlot henne alene med en gjeng med uskyldige gutter, og gudene vet hva hun kan ha funnet på, vi burde faktisk forte oss tilbake.
Jeg drar med meg Lisbeth bort til sofaen, men der er det ikke mer plass. Du kan jo sitte på fanget mitt, sier Camilla. Okay… Hva slags mind games er dette her? Eller hun kan sitte nedi kløfta di, sier Joakim. Camilla himler bare med øynene, men jeg er ikke like tilgivende. Hvem er han til å mene noe om hva hun har på seg? Jeg piller hardere enn noen gang på fingeren og føler kanskje at noen skylder henne en unnskyldning.
Hold kjeft Joakim, du har leverpostei i fjeset. Han tar seg ikke så nær av det, siden han ikke skjønner at jeg ikke bare tuller. Men Camilla skjønner at jeg var mega-alvorlig, at jeg ville at han skulle holde kjeft og ikke snakke om kløfta hennes, men kanskje heller anerkjenne henne for hennes mange gode kvaliteter, som at hun er dritgod på mind games.
Camilla reiser seg fra sofaen. Lisbeth prøver å fortelle fyren i hjørnet om halv-incesten, men jeg fokuserer bare på Camilla. Hun kommer bort til meg uten å si noe, er så nære at jeg kan kjenne pusten hennes i ansiktet, altfor varm. Eller, helt passe varm.
Hun tar tak i hånden min og med uhyre presisjon får hun tak i hudfliken og begynner å dra. Smerten er så intens og kraftig at den nesten ikke er der idet hun begynner å skrelle. Huden min dras bakover, nedover hånden min og opp armen. Raskt men nøye går hun i ring rundt meg og drar en tykk stripe med hud etter seg som bare vokser i størrelsen, som om jeg er et appelsinskall. Til slutt er det ikke mer hud igjen, og jeg står helt naken, bare en blodig kjøttklump igjen.
Det er så jævlig typisk Camilla.
