Tekst av Emre Dahl Illustrasjon av Hannah Ødegård
Jeg skulle ta en kaffe med en venninne for litt siden, der hun foreslo Kaffebrenneriet ved Majorstuen. Da jeg sa at jeg boikottet kjeder, prøvde hun å forsvare valget sitt med å si at Kaffebrenneriet var bærekraftig, hadde norske eiere, osv. osv. Hun forsto ikke at min boikott av kjeder er utelukkende basert på estetiske preferanser, og ikke etikk.
Hvis man tar Majorstuen som utgangspunkt, ligger cafeen Pust rett ved Kaffebrenneriet. Man kan ikke si at utsikten til den ene er betydelig bedre enn den andre, ettersom de ligger rett ved siden av hverandre. Interiøret er annerledes, der Pust er unik, og Kaffebrenneriet ser ut som … alle andre Kaffebrennerier. Man kan like det ene interiøret bedre enn det andre, men spørsmålet er: er forskjellen stor nok til å gi fra seg en spesiell opplevelse? Man kan ha Kaffebrenneriet-opplevelsen i Majorstuen, Løkka, Drammen, og halve Norge. Pust er kun på Majorstuen. Jeg mener at livet handler om å samle så mange unike opplevelser som mulig. Man hadde ikke dratt til Egypt hvis det fantes pyramider på hvert gatehjørne. På samme måte, hvorfor skal jeg hele veien til Majorstuen for Kaffebrenneriet, hvis jeg kan få samme opplevelse i Drammen. Det er morsomt å se enstemmigheten av hvor fantasiløst det er å spise på Egon, mens å ta seg en kaffe på Kaffebrenneriet er normen.
Man kan argumentere for at kaffen på Kaffebrenneriet smaker best. Personlig er ikke jeg en kaffeekspert, så jeg hadde ikke klart å slå meg uenig i det. Men da blir smaken på kaffen implisitt viktigere enn personen man skal bruke tid med. Kaffen i kafeen er ikke grunnen til at man møtes. Kaffen er en unnskyldning for at du kan møte vedkommende. Hvis smaken på kaffen var det viktigste, kunne man ha daten på Kaffebrenneriet som ligger geografisk midt mellom der du og den andre parten bor. Opplevelsen hadde ikke blitt påvirket. Men dette er åpenbart ikke sant, ettersom man aldri hadde dratt til Kaffebrenneriet på Løren for å møte en kompis fra Stovner. Da kan de heller komme til Majorstuen eller Løkka. Men da har man innrømmet at opplevelsen egentlig har mer å si enn kaffen, ettersom opplevelsen er det som dikterer hvor man drar. Da blir spørsmålet; er det vits å ofre en unik opplevelse, for marginalt bedre kaffe? Personlig synes jeg ikke det.
Men om vi skal være ærlige med oss selv, er ikke grunnen til at man drar på Kaffebrenneriet kaffen. Det er at det er lett tilgjengelig. Jeg har sympati for latskap, og kan skjønne argumentet for å bare finne et sted som er lett tilgjengelig over noe spesielt. Hvis opplevelsen handler om personen foran deg, burde det ikke ha noe å si hvor man stikker uansett, ikke sant? Da kan man ta den kaffen på Esso kanskje? Selv når opplevelsen ikke handler om stedet, men personen, holder fortsatt stedet en tyngde. Det er et sitat jeg liker veldig godt som sier «how you do one thing is how you do everything». Hvis man ikke gidder å finne et unikt sted for å møte venninnen, eller daten din, så vil jeg hevde at det vennskapet ikke er et veldig spesielt vennskap, og det romantiske forholdet har begynt på apatiske kår.
Noe vennene mine bruker mot meg når det gjelder dette er at jeg handler på Rema1000, og spiser nattmat på maccern. Dette er ikke det trumfkortet de tror det er. Da man spiser nattmat på maccern handler ikke det om noe annet enn å ikke legge seg sulten. McDonalds har en instrumentell betydning i dette tilfellet. Jeg kunne ha dratt til et annet sted, men Mcdonalds var nærme, og billig. Hvilken mccern man drar til har aldri noen betydning. Hvor ofte drar man fra Youngstorget til Majorstuen klokken 03:00 fordi de har en finere maccern? Det samme gjelder Rema. Når jeg handler mat for meg selv, er det eneste kriteriet at butikken er nærme, og billig(ish). Som en videreføring av denne ideen, hvis jeg hadde trengt en kaffe, og Kaffebrenneriet var nærmest, hadde jeg ikke vært imot å kjøpe kaffe der. Men hvor ofte skjer dette? Hvor realistisk er det å stå midt i Oslo, absolutt trenge en kaffe, hvor kaffebrenneriet er det eneste alternativet rundt deg?
Hvis jeg i dette innlegget skal ha et overordnet poeng, er det at jeg er mot homogeniseringen av opplevelser. La oss se for oss Per. Per starter dagen sin med en kaffe på Godt Brød, spiser lunch på Deli de Luca, middag på Egon, og avslutter dagen med et par pils på Los Tacos. Hvor bor Per? Gjettet du Oslo? Trondheim? Bergen? Drammen? Fordi du tok feil. Per er fra Fredrikstad. Nå ser vi for oss på Klaudia. Hun starter dagen med en kaffe fra Pust, spiser lunch på Fuglen, Middag på Sechuan Chengdu, og avslutter dagen med et par pils på Alchemist. Klaudia må være fra Oslo. Meningen med dette innlegget er forresten ikke å ha en Oslo-runkering, hvor jeg forteller hvor kul Oslo er i motsetning til resten av Norge. Per kan ha en like unik dag som Klaudia i Fredrikstad, og Klaudia kan ha en like kjedelig dag som Per i Oslo. Så boikott kjeder, ikke fordi de bruker barnearbeid, støtter et eller annet parti du ikke liker, eller har dårlige arbeidskår, boikott kjedene fordi de er kjeder, og det er kjedelig.
