Tekst av Solfrid Lindhjem Kvinnesland Illustrasjon av Vikthor Thorud
Det er en økende trend at folk utsetter seg for kuldesjokk. Hva skjer egentlig i cellene våre når vi senker kroppen ned i vannet mellom snø og isklumper? Gjør det cellene våre friskere?
For denne reisen, la oss late som om vi tar et isbad. Egentlig dykker vi ned i molekylære mekanismer som er studert i en nematode. Så pust dypt, gjør deg klar for kulden – og la oss hoppe i det!
Det er vindstille, solen stiger opp over horisonten i rosaoransje toner. En frisk vind stryker langs snødekket is over vannet foran meg. Hullet i isen virker ikke veldig innbydende å skulle senke seg ned i.
Plask!
Iskaldt vann får huden til å prikke og brenne. Blodet suser i ørene mens kroppen fylles med adrenalin. Pusten blir tyngre, vanskelig å holde i dype drag. Det er akkurat som om det iskalde vannet som omgir kroppen prøver å skvise lungene tomme for luft. Det føles umulig å skulle fylle dem på nytt.
Å utsette seg selv for kuldesjokk i en kort periode, som det å ta et kaldt bad eller en kald dusj, kan føles oppkvikkende og forfriskende. Hva er det som gjør at et slikt fryktelig ubehag samtidig kan oppleves som godt?
Pust inn.
Det skjulte livet inne i cellene
Instinktet skriker at en må komme seg ut av det iskalde vannet! Med ro om nervene og noen tvungne dype pust forsvinner susingen i ørene. Lungene får det etterhvert lettere slik at de kan fylles med luft. Skjelvingen og ubehaget fra kulden, prikkingen i huden, håret på kroppen som reiser seg – alt dette er lett gjenkjennelige fysiske reaksjoner som prøver å motvirke kulden. På utsiden reagerer man, men hva skjer innvendig, helt innerst inne i cellene våre?
Som mennesker består vi av en haug med celler, som bygger opp alle deler av kroppen vår. Inne i cellene skjuler det seg et travelt liv der små arbeidere setter sammen byggeklosser – som legoklosser – til ulike strukturer! De bygger forskjellige figurer som kan kombineres for spesifikke deler til cellen, eller brukes ved behov.
Pust ut.
Det kalde vannet som omgir kroppen, føles ikke lenger så intenst nå som kroppen har blitt vant til vannet. Dette gjør at jeg greier å slippe kroppen litt lenger ned i det iskalde vannet. Ettersom kulden omfavner cellene våre, begynner arbeiderne å jobbe saktere. Det er som om de fryser til og ikke greier å bevege seg like raskt i kulden, men prøver likevel for harde livet å sette alle legoklossene riktig sammen. Arbeiderne endrer oppførselen sin, men hvordan arbeiderne endrer oppførsel i kulden er mysteriet bak hva som skjer når en utsetter seg for et kuldesjokk.
Sunt stress
Snø og isbiter svirrer rundt under haken, og tuppene av håret mitt har fryst. Det er iskaldt og det å bevege armer og bein går tregt. Stivheten i armer og bein øker pulsen min. Det føles stressende å ikke få beveget seg ordentlig. Å utsette cellene for kulde kan føre til stress, noe som kan hindre dem i å utføre arbeidet sitt riktig. Slikt stress kan for eksempel føre til at arbeiderne setter legoklosser sammen i feil rekkefølge eller at de stopper å sette legoklosser sammen for tidlig.
Når cellene begynner å få en oppsamling av uferdige og feilaktige figurer, reagerer cellen ved å igangsette mekanismer som produserer såkalte oppryddere. Opprydderne ødelegger alle de feillagde figurene de finner, slik at cellen ikke blir forstyrret av dem. Dersom de ikke greier å rydde opp i rotet slik at arbeiderne gjør som de normalt skal, kan cellen aktivere selvødeleggelse for å forhindre videre cellekaos. Da sparer kroppen energi. Denne energien kan brukes på cellene som håndterte kuldesjokket bedre og lage flere av dem.
Pust inn.
Opp av vannet, tilbake i tørre, varme klær føles kroppen som skapt på ny. Denne oppfriskende følelsen etter å ha tatt en kald dukkert – skyldes den at cellene har fått ryddet opp mon tro?
Pust ut.
Videre lesing:
Artikkel om molekulær respons til kuldesjokk:
https://www.thelancet.com/article/S2352-3964(15)30015-3/fulltext
