Tekst av Preben Thomsen
En skjult klimafare har ligget trygt under bakken i tusenvis av år. Nå er den i ferd med å slippe løs.
De økende temperaturene over hele kloden utgjør en alvorlig trussel mot økosystemer verden over. Forskningsfunn har tegnet et dystert bilde som indikerer at Arktis-regionen opplever temperaturøkninger med en hastighet dobbelt så høy som det globale gjennomsnittet. Denne akselererte oppvarmingen truer ikke bare den ikoniske arktiske isen, men har også katastrofale konsekvenser for den ofte oversette og mindre synlige permafrosten. Vi står ved et vippepunkt: Dersom permafrosten tiner ukontrollert, kan den forsterke klimaendringene på en måte vi ikke kan reversere. Hva vi gjør nå, avgjør hvor raskt dette skjer – eller om vi klarer å bremse det.
Det frosne karbonlageret er truet
Permafrost er jord eller sedimenter som har vært fryst over lengre perioder. Det finnes vanligvis i polarområder og høye breddegrader, der temperaturen holder seg under frysepunktet året rundt. I dag dekker permafrosten omtrent en fjerdedel av den nordlige halvkule, og omfatter dermed over en sjettedel av jordens totale landareal. Dette frosne jordsmonnet ble dannet under siste istid, tiden mellom ca. 10 000 og 115 000 år siden. Det var på denne tiden isen lå så tykk som 4 km over hele Skandinavia og arter som mammutene, sabeltanntigrene og kjempedovendyrene døde ut. Disse eldgamle livsformene, sammen med vegetasjon fra denne tidsepoken og de foregående tidsepokene, ble fanget i isen og dannet betydelige reserver av karbonrikt organisk materiale. Når temperaturene stiger og permafrosten tiner, blir dette organiske materialet eksponert for mikrobiell nedbrytning, noe som fører til utslipp av klimagasser som karbondioksid (CO2) og metan (CH4).
Det er først i nyere år at forskere har begynt å forstå den enorme mengden karbon som er lagret innenfor den frosne jorden i permafrosten. Nåværende anslag antyder at rundt 1600 gigatonn karbon ligger lagret under den isete overflaten, noe som representerer et overveldende potensial for utslipp av 1600 milliarder tonn karbon i atmosfæren hvis tiningen fortsetter uavbrutt. For å sette dette tallet i perspektiv, overstiger det dobbelt så mye karbon som for øyeblikket er til stede i atmosfæren, og større enn de kumulative utslippene fra fossilt brennstoff siden den første industrielle revolusjon.
En ikke fullt så permanent frost
Når temperaturene i Arktis stiger, skjer det plutselige tiningsepisoder i lokale områder. Denne brå tiningen fører til et sammenbrudd av strukturene i permafrosten og etterlater arr på landskapet. Disse arrene eksponerer dyptliggende lag av permafrost for oppvarming eller fylles med vann, og danner termokarstsjøer. Det grumsete vannet i disse sjøene absorberer varmen fra sollys fremfor å reflektere det, og forverrer dermed tiningen av omkringliggende permafrost. Videre okkuperer disse sjøene store landområder som ellers kunne ha vært dekket av vegetasjon som bidrar til karbonopptak gjennom fotosyntese, men som i stedet fører til økt karbonutslipp.
Når isen i permafrosten tiner, blir det karbonrike materialet under det blottlagt for vær og vind. Hvordan dette materialet brytes ned avhenger av hvor mye oksygen som er tilgjengelig. På steder uten mye oksygen, som myrer og innsjøer, brytes det ned saktere, men danner mer metangass. Metan er en kraftig klimagass som kan være opptil 30 ganger mer potent enn CO2. Disse stedene uten mye oksygen øker i omfang, spesielt der det dannes termokarstsjøer som følge av at permafrosten tiner raskere.
Klimaregnskapets mørketall
Ekspertvurderinger utført i 2015 antydet at opptil 240 milliarder tonn klimagasser kan unnslippe permafrosten i løpet av dette århundret. Selv om dette bidraget blekner sammenlignet med utslippene fra fossile brensler, som oversteg 37 milliarder tonn bare i 2021, representerer det likevel et betydelig tillegg til atmosfærens klimagasser. Som følge av de store usikkerhetene rundt mengdene med karbon som kan slippes ut fra nedbrutt organisk materiale i permafrosten, ble utslipp fra permafrost helt utelatt fra klimamodellene presentert i den femte rapporten fra FNs Klimapanel.
Selv om utslippene fra permafrost kanskje ikke utgjør en umiddelbar trussel mot klimaet i de kommende årene, har de utvilsomt potensialet til å forsterke klimaendringene over det neste århundret. Dette er likevel ikke en uunngåelig skjebne. Ved å handle nå kan vi bremse oppvarmingen og redusere tiningen. Permafrostens skjebne avhenger av våre valg i tiden som kommer, og hver innsats for å kutte klimagassutslipp gir en større sjanse til å bevare denne frosne tidskapselen som minner oss om hvor sammenvevd menneskelig aktivitet og planetens balanse faktisk er.
Videre lesing:
- Global CO2 emissions rebound in 2021 after temporary reduction during COVID19 lockdown. (2022, October 14). EU Science Hub. https://joint-research-centre.ec.europa.eu/jrc-news-and-updates/global-co2-emissions-rebound-2021-after-temporary-reduction-during-covid19-lockdown-2022-10-14_en
- Schuur, E. a. G., McGuire, A. D., Schädel, C., Grosse, G., Harden, J. W., Hayes, D. J., Hugelius, G., Koven, C. D., Kuhry, P., Lawrence, D. M., Natali, S. M., Olefeldt, D., Romanovsky, V. E., Schaefer, K., Turetsky, M. R., Treat, C. C., & Vonk, J. E. (2015). Climate change and the permafrost carbon feedback. Nature, 520(7546), 171–179. https://doi.org/10.1038/nature14338
- Turetsky, M. R., Abbott, B. W., Jones, M. C., Anthony, K. M. W., Olefeldt, D., Schuur, E. a. G., Grosse, G., Kuhry, P., Hugelius, G., Koven, C. D., Lawrence, D. M., Gibson, C., Sannel, A. B. K., & McGuire, A. D. (2020). Carbon release through abrupt permafrost thaw. Nature Geoscience, 13(2), 138–143. https://doi.org/10.1038/s41561-019-0526-0
