Tekst av Thora Selsøvold Illustrasjon av Hanne Tingleff
Tittelen er hentet fra en roman av Lars Saabye Christensen, som jeg leste denne lengste sommeren jeg har hatt siden jeg var barn.
Det er midt i sommerferien og alle andre er i Hellas. Jeg er fortsatt i Oslo og forsøker å spare på sommeren. Det er meg og fire andre mennesker igjen på lesesalen. De ser ikke ut som konsentrerte studenter, men kanskje det bare er varmen som gjør dem litt rufsete i håret, nærmest avslappet. Vi som sitter her er enten veldig ivrige etter å komme i gang med neste semester eller har noe ugjort fra våren som var.
På sommeren gjelder andre regler enn resten av året. Jeg har valgt min egen plass og tar sjansen på å la bøkene ligge igjen under pulten hver ettermiddag når jeg må dra hjem. Biblioteket har nemlig sommertid og stenger flere timer tidligere enn resten av året. Dessuten kommer det stadig mennesker som overhodet ikke skal lese, men som nærmest renoverer biblioteket etasje for etasje. En morgen jeg er en time forsinket, er min faste sommer-leseplass plutselig under oppgradering. Usynlig kryper jeg under sperringen for å redde haugen med bøker jeg helt til nå har sluppet å bære hjem hver dag og finner en ny leseplass.
Selve rytmen er en annen på sommeren. Biblioteket har hentet frem en maskin, et monster som resten av året er lagret dypt nede i kjelleren et sted. Jeg ser den gjøre vidundere, den får gulvet til å skinne, men selv ikke mine støyreduserende hodetelefoner kan unnslippe den. Dette er den beste tiden av året for å pusse gulvet, selv om det ikke kunne passet verre for meg. Det er tross alt sommertid og de fleste har allerede dratt på ferie. Jeg skal også reise bort, men det er fremdeles flere uker til. Jeg har mye jeg vil rekke først.
Det er sommer, men jeg overmannes av for store planer. Og tiden går aldri så raskt som når jeg har mye ugjort. Det er denne evige overvurderingen av hva som kan bli gjort i løpet av en dag, med tilsvarende undervurdering av hva som kan bli gjort i løpet av et år. Det er derfor jeg jukser, eller jeg tar snarveier. Jeg knyter skolissa på en slik måte at jeg skal slippe å gjøre det neste morgen. Jeg sparer tid, er på ingen måte raus. De forrige joggeskoene mine ble ødelagt av denne typen hastverk. Heldigvis kan jeg bruke sandaler på sommeren og raskt løpe ut døra. Tiden jeg har spart inn bruker jeg til å smøre meg med solkrem. Det er ikke juks, men muligens litt grådig.
I slutten av juli er sommeren halvveis over. Sommeren løper fra meg enda raskere enn i fjor. Jeg sleper med meg en rekke bøker til badeplassen, de nærmest soler seg på håndduken. Tiden avslører seg i notislappen jeg bruker som bokmerke i Saabye-boka. Der, i den skarpe overgangen fra post-it gul til solbleket gul, har tiden gått. Det er romanen som burde få sommeren til å gå, men jeg har plikt-lest hver eneste piknik ved Sognsvann. Sommeren er ikke som da jeg var barn. Da var det eneste sikre at tiden hadde gått, men mindre åpenbart hva den hadde gått til. Denne sommeren flyr, og jeg ruller etter. Blir full av grønske, mister retningssans, spesielt i nedoverbakke, og dulter borti uskyldige forbipasserende. Jeg skylder på den svimlende varmen, men egentlig er det sorgen over at sommeren ikke føles som en sommerferie jeg blir svimmel av.
En ettermiddag, etter at biblioteket igjen har stengt, bader jeg. Det er en måte jeg lurer meg selv til en ny start. Først setter jeg et rundt klokkeslett for når neste del av dagen min skal begynne: klokken 18 starter sommerferien, bestemmer jeg. Så holder jeg meg for nesa og hopper i havet. Noen svømmetak senere, på mage, på rygg, og noen sekunder med øynene åpne under vann, er jeg klar. Da tenker jeg ikke på at jeg har noe jeg skal rekke morgenen etter. Jeg har sluppet tiden løs, latt alt gå sin gang, satt bakgrunnsmusikken som styrer verden på pause. Men se hvor jeg havner! Jeg havner likevel på andre siden av august. Snipp snapp pladask. Heldigvis var dette rundt den tiden jeg dro på min egen ferie, ikke til Hellas, men et annet land i Europa, slik at denne tanken ikke fikk feste seg. Heller ikke jeg kan stanse tiden, slik alle før meg har skjønt, men også jeg må bruke en halv sommer på å teste det.
Jeg sparte på halve sommeren dette året, og sommeren ble ikke så lang som den kunne bli da jeg var så liten at jeg ikke husket hvor mange hverdager det var i en måned, men likevel nære nok. Jeg må spare på neste sommer, og den etter det, og alle som kommer etter. Romaner skal få tiden til å gå.
Slik Lars Saabye Christensen innleder sin mesterlige roman Magnet, som svar på spørsmålet «hva er gjort siden sist», vil jeg avslutte: «Jeg har pusset sølvtøyet, og holdt fluene på avstand.»
