Tekst av Marianne Skår
Jeg tenker
Verden går under. Det vet vi. Det gjorde den i går. Det gjør den i morgen. Det er fastfrosset lava, og mørke skyer. Tenner som faller ut. Råtne blodårer. Sultne tårer. Salte taler. Fra sure statsledere. Verden er blitt et skrik. Skrikene stjeler ordene og føder flammene.
Jeg spør naboene som ikke er nærmest.
Kan noen hjelpe meg? Det brenner. Skogbranner. I havet. Under jorden. Nede i tunnelene. Inne i hjertene til de andre.
Det er ingen naboer hjemme. Jeg hører bare skrikene.
Ministeren sier
Selvsagt må vi gjøre noe. Og jeg har jo sagt at jeg lover, og jeg lover, det jeg lover. Men vi kan ikke stå alene om å love. De andre må også love. Hvis de andre også lover, lover vi. Vi lover å kjøpe våpen og telt og medisiner og varme klær og mat og vann og bomber og sende ting med fly. Ting som vi slipper ned. Vi lover å slippe ting ned fra et fly, ting som dekker behovet.
Borgeren sier
Hver eneste dag hører vi skrikene. Hver eneste dag ser vi bomber og knust betong.
Ministeren sier
Men vi kan ikke kaste dråper i havet. En dråpe er ingenting.
Borgeren sier
Og vi sitter i en sofa. I en stor sofa, i en hyggelig stue, i et varmt hus. Der sitter vi, helt stille, i en sofa. Langt vekk fra skrikene. Langt vekk fra bombene.
Ministeren sier
Det er helt opp til dem. De kan velge å vente på hjelpen. Eller de kan starte med å hjelpe seg selv. Vi er alle sammen vår egen neste.
Vi sa det jo til dere, vi advarte dere jo. Vi sa dere ikke skulle bli, at dere skulle flykte. Og vi sa at dere skulle bli, at dere ikke skulle flykte. Og nå er det for sent. Nå er bomben landet. Og nå er dere en dråpe i havet. Og vi kan ikke samle dråpene opp.
Borgeren sier
Vi ser bilder av de druknede barnekroppene i hendene deres. Bilder av barnets ødelagte kropp i hånden din. Og vi føler det samme som deg i et øyeblikk. Men vi kan ikke bære hele verden på våre skuldre, sukker vi. Vi har også problemer, sier vi. Mens vi ser bildene av deg når du ser opp mot himmelen og tar imot hjelpen som lander på bomben på jorden foran deg.
Jeg tenker
Kan du merke at vi ser deg? Kan du merke at vi hører skrikene dine? Kan du merke at vi forstår, selv om språket er fremmed?
Borgeren sier
Og vi glemmer det aldri. Men så glemmer vi det. Og vi glemmer deg aldri. Men så glemmer vi deg likevel. Og vi blir sinte av all den skyldfølelsen som vi bærer rundt på. Og vi ber deg seile tilbake i en båt som synker og vi ser vekk mens vi ser at du synker.
Ministeren sier
Det er ikke fordi vi ikke forstår. De må jo skjønne at vi gjør alt vi kan for å hjelpe. Og i morgen sender vi flere redningsvester. Og mat og vann. Og medisin og telt.
Store, rene, hvite telt som ikke har gått opp i flammer slik som drømmene dine. Inne i teltet blir ikke tårene dine vasket vekk i regnet, men det betyr ikke noe, for vi har sett så mange tomme blikk uten fremtid at vi automatisk klamrer oss til våre egne tårer. I medfølelse.
Jeg tenker
Tenk om det var håret mitt, huden min, tårene mine, flammene mine, krigen min, dansen min, flukten min, faren min, moren min, familien min, livet mitt, hendene mine som samlet tårene, som slukket flammene med tårene og som ikke lenger kunne lyve om håp inn i trette små øyne.
Tenk om det var meg. Tenk om det var mitt blod.
Tenk om det var mitt barn.
Ministeren sier
Ikke vær utakknemlig hvis vi bare hjelper én av mange. Det er en dråpe i havet. Og en dråpe er også noe.
Borgeren sier
Og vi sitter i en sofa og ser når dere faller ut av båten og drukner. Og vi ser at dere graver barna deres ut av de knuste bygningene. Og vi ser et bilde av barnets døde øyne som speiler seg i dine døde øyne. Og vi tenker på deg og på hvordan du føler deg nå, og vi spør deg om det er noe vi kan gjøre. Men ingen svarer på spørsmålene våre når vi spør om håpløsheten i maktesløsheten, som ikke skaper annet enn fremtidsløsheten.
Ministeren sier
Det er bare fordi vi ikke kan, når vi ikke vet at vi kan. Og fordi dere er så mange, og vi kan ikke forstå det når de andre ikke kan forstå det.
Borgeren sier
Og vi ser små barn som blir gasset i kjemiske angrep som ikke finnes. Og vi ser bilder som vi fordømmer, og vi er livredde og triste og vi er så triste at vi får lyst til å gråte. Mens vi ser dere og deres mødre og fedre som ikke lenger kan føle annet enn håpløshet og hat.
Ministeren sier
Og vi ber dem om å vende det andre kinnet til og ta vare på deres egen neste, for deres egen neste er deres eneste neste. Og vi sier til dem at vi allerede sender hjelp med fly, og slipper vann og mat gjennom luften og slipper bomber ned på dem som bombet. Og som takk håper vi at de sier takk, og holder ut.
For hvis dere bare kan holde ut, sier vi, så avtaler vi å holde møter sammen med de andre og vi er enige med de andre om at vi forstår desperasjonen og vi ser alvorlig på situasjonen og vi avtaler å holde flere møter hvor vi kan bli enige om at vi vil avtale å holde flere møter.
Borgeren sier
Og vi setter oss litt nærmere hverandre i sofaen, i huset med den varme stuen, mens vi blunker tårene vekk slik at vi bedre kan se inn i skjermen og se de frådende munnene som ber noen om å hjelpe.
Jeg tenker
At vi ikke kan forstå det. Fordi det ikke kan skje. Ikke her.
Men vi glemmer at det har skjedd, og at det skjer, og at det kan skje. Og det kunne vært våre barn og armene våre som ikke klarte å holde fast i den lille hånden.
Borgeren sier
Og vi skriver under med vårt eget blod på et papir og vi sender papiret til noen andre og ber dem om å gjøre noe. Og vi glemmer aldri bildet av gutten. Men vi sletter det. Og vi lukker øynene og lytter og demonstrerer og boikotter en frukt vi ikke liker og alle mennesker er like mye verdt, sier vi til hverandre.
Ministeren sier
Og du er selvfølgelig velkommen. Bare ikke her og nå.
Men når vi har blitt enige med de andre, om at vi kan, da kan vi hjelpe deg og deg, men ikke deg og de andre, og det må være nok for nå, og det er det.
Borgeren sier
Og i mellomtiden vil datteren din dø, og faren din dør og de dør alle sammen. Og vi vil drepe morderen, men ingen lytter, og vi begynner å hate og elske uten retning. Og i desperasjon roper vi til Gud og spør om det virkelig kan være riktig at det skal være sånn, men Gud svarer ikke lenger.
Jeg tenker
At jeg bare ser på silhuetter. I verden. Eksplosjoner av lykke. Jeg hører skrik. Skraping på døren. Døren min er åpen! Jeg roper. Kom inn, kom inn! Men ingen kommer. De kan ikke komme. Grensene er stengt. Alle beskytter seg selv. Vi beskytter hverandre ved å beskytte oss selv. Ikke fall ned nå, roper jeg. Ikke fall ned! Jeg vet at slutten kommer uten farger.
Ministeren sier
Vi hjelper dem best der hvor de er. Da er det noen som kjenner dem og forstår språket og huden og håret og kan trøste dem. Vi kan ikke trøste noen når vi ikke forstår. Men vi er utrolig empatiske. Mange milliarder av empati slipper vi ned til dem.
Borgeren sier
Vi ser at de sier farvel til familien sin. Vi ser en mor sende en liten jente over et fremmed hav, helt alene. Vi ser en ung gutt retter en pistol mot en annen ung gutt, en pistol som hans mor håpet han aldri vil bruke. Hans mor, som sa til ham, at han alltid må skyte først.
Vi ser når dere faller. Når dere faller ut av fremtiden.
Jeg tror
Når skogen brenner som lyn gjennom luften, danser du røykdans i skyene.
Når vulkanens røde blod flyter, ender alle fødsler på en kirkegård.
Når jorden skjelver av frykt, vil glemte salmer ta farvel med de ristende fjellene.
Når luften kveles av sin egen gift, vil sjelen piske et hull i huden din for å si farvel i tomheten.
Når havets sult omfavner skyene, begraver du dine barn levende. Når tiden stanser i maktesløshet, er den siste bevegelsen ditt siste åndedrag.
Når du gir opp, er alt oppgitt.
