Tekst av Live Miranda Flaten Illustrasjon av Oda Sundgot
Jeg bor under Bergens tunge himmel. Sover rett under det rustrøde taket. Hører vinden slynge seg langs taksteinene når det har blitt tre-om-natten-stille. Det er kun månen og meg her oppe, våre bleke ansikter som blotter seg i mørket. Jeg bøyer meg under skråtak, beveger meg som et strå i vinden. Heller mot høyre på soverommet, svinger til venstre når jeg steker pølser på kjøkkenet. Lever i en skrå verden hele året.
Jeg er portvakten til kollektivet, med rommet nærmest inngangsdøra. Jeg er en vakthund, en pitbull som ikke kan bjeffe. Våkner av at jeg hører ytterdøra gå opp. Latter, skritt som er sløve og trampende for at de berusede ikke skal falle. Skarp hvisking, «Hysj, vi må være stille!» Enda en natt sperrer jeg opp øynene. Hører at jakker rives av i gangen, mens jeg ser malingen på skråtaket over mitt ansikt prelle.
Regndråper skyter ned som bly på det skrå vinduet. Det er ingen grunn til å være ute. Igjen er det best å holde seg inne. Jeg går frem og tilbake under skråtaket. Til tider tar jeg en rastepause ved vinduet, strekker meg på tærne. Knuger fingrene inn i vinduskarmen som rene barnet. Kikker på det gule huset med de hvite vinduskarmene, langt der borte. Forbi de forlatte bakgårdene, forbi de høye bytakene. Der ligger det, enslig. Trykket inn i fjellveggen, kjærtegnet av furutrærne, alltid blinken til sollyset.
Jeg har en isbre i magen, den tynger meg ned i senga. Gjennom dagen, gjennom natten. Smelter sakte. Jeg er ikke sikker på om den har smeltet så mye siden et år tilbake. Jeg er så stille, beveger meg så lite, at en skulle trodd jeg ikke bodde her. Jeg kommer ut av soverommet for ekspedisjoner til badet. Kan bli spottet der jeg soler meg i det blå lyset fra kjøleskapet. Kanskje jeg en gang krymper så mye, blir så liten, at jeg blir feid opp under vårrengjøringen med hybelkaninene. Jeg lister meg ut om morgenene, søker tilflukt på de varme stedene. Sniker meg forbi damen i skranken på biblioteket, vil ikke være en av de faste. Selv om jeg først pakker sakene når jeg hører gjennom bibliotekets skingrende høyttalere: «Vi stenger om ti minutter, takk for besøket!»
De jeg bor med er skrullete. Jeg hører han på andre siden av veggen synge mantraer, hører meditasjonsmusikken fra Øst-Asia vibrere i veggene. Kjenner tårene legge seg over øynene som et teppe der jeg ligger i senga, når han lar smoothieblenderen hvine hver dag i de små morgentimene. Peker på grillpølsene mine som svetter i stekepannen og sier «De der er en fiende for folkehelsa!» Så er det hun med det voldsomme temperamentet. Hun river i støvsugeren med dens lange snute og tunge bakende når den ikke vil adlyde. Hører henne trampe hele veien opp til leiligheten fra første etasje. Smeller igjen inngangsdøra, lar skolesekken deise inntil soveromsdøren min og spankulerer videre nedover gangen til sitt eget skrå hjørne. Hun er lite hjemme, bortsett fra i helgene. Hun er nachdronningen på studiet. Drar inn alle nattmenneskene hun finner ute, som om de var løskatter. De velter inn fra pulserende brosteinsgater når utelivet stenger fordi klubbene vil ha fred. Bassen fra nachmusikken i stua får tennene mine til å riste.
Jeg kjenner årstidene gjennom det lille rommet. Jeg merker at januarvinden lirker seg inn mellom sprekkene der veggen møter skråtaket. Den knytter hender med varmen fra ovnen inne på rommet, og tar den med seg ut gjennom sprekkene så de to kan danse ute. Jeg hører fuglene komme tilbake om våren. De skraper med klørene der de lander på den fuktige taksteinen over hodet mitt. De står i flokker, hyler fram og tilbake. Snakker om Mexico og enklere tider. Om sommeren kjenner jeg min egen kroppsvarme skvulpe tett under taket. For så å falle ned på meg igjen, der jeg ligger og bader i dynetrekk våte av svette. Om høsten har de nyinnflyttede studentene skapt gjenvunnet liv i blokkene. Jeg hører festmusikken renne ut av bakgårdsvinduene, mens jeg plasker i kjølvannet av bortkastede somre.
Jeg blir liggende, ventende på at isen skal smelte. At verden der jeg er, skal begynne å rotere.
Omsider kjøper jeg meg en papegøye. Leste på biblioteket at de er livslange partnere, og lovlige kjæledyr i Norge. Mannen som solgte meg papegøyen, overleverer buret med smalnede, vurderende øyne. Jeg beveger meg gjennom Bergen by, kjenner blikkene stikke mens papegøyen flakser vilt mellom metallet jeg holder i hendene. En venn for livet.
Vi klatrer oppover de fem etasjene, papegøyen lager leven når vi snart er fremme i kollektivet.
Jeg vet ikke om noen er hjemme, så jeg trekker forsiktig opp inngangsdøren og gjemmer buret bak ryggen som om det var et pornomagasin. Plasserer buret på det støvete skrivebordet, det får akkurat plass under skråtaket. Jeg ser skrått på henne, slik jeg vil gjøre de neste ukene. Ser på de forskjellige fargene, blå, gul, rød, sort og hvit. Jeg synes fargene så klarere ut da vi var ute. Ser på hvordan hun hopper frem og tilbake på den vesle trepinnen i buret. Det er noe å bli vant til, dette.
De jeg bor med hvisker på kjøkkenet. De snakket ikke mye sammen før, men nå snakker de mye.
Går jeg forbi dem mens de sitter i stua, blir de plutselig stille. Jeg skynder meg tilbake. Smetter inn på rommet igjen etter jeg har hentet den typen peanøtter som kommer med skallet. Vi knekker peanøttene sammen, med klør og nebb, mens høstregnet spytter på skråvinduet. Jeg kikker på papegøyen og spør «Er ikke han som bor i rommet ved siden av irriterende?» og den hyler tilbake «Irriterende! Irriterende!»
Det har ikke gått mange uker, men papegøyen ser ut til å ha blitt eldre. Jeg holder alltid buret hennes åpent, men hun liker ikke å fly under skråtaket. Jeg sitter ved skrivebordet, kjenner peanøttskall knase under føttene. Papegøyen ser på meg, med rullende plastikkøyne. Jeg reiser meg, knekker opp skråvinduet. Stikker hodet ut og får øye på det gule huset langt der borte.Begynner å skrike, kjenner det i tærne. Et åpent skrik, så brystkassen holder på å briste for å gi plass til lungene. Hører en sverm av måker lette fra taksteinene, overdøver nesten meg med sine egne skrik. Papegøyen blir med i koret, og begynner å flakse vilt rundt i rommet.
