Tekst av Åsa Wik Illustrasjon av Oda Sundgot
Nå som våren er kommet fylles lufta av et sikkert vårtegn: barnerop. Ropene inneholder tilsynelatende hverken et tydelig budskap eller en spesiell retning, men høres heller ut som en frigjøring av energi de har holdt inne gjennom vinteren – som Ronja Røverdatters vårskrik. Går man forbi en barneskole i disse ukene, finner man eksempler på slike skrik. De kan derimot komme på tidspunkt vi med litt flere vårer bak oss ikke finner så beleilig. Som på t-banen på vei til Blindern en tirsdags morgen. For når en hel sjetteklasse kommer på t-banen på Nationaltheatret og jeg så vidt har rukket noen slurker av kaffen, er det ikke den frigjørende gleden ved skrikene som først treffer meg. Jeg får øyekontakt med de andre voksne på t-banen, og vi himler med øynene til hverandre, før vi sukker tungt. Sekken på fanget i en lukket positur – et ønske om å sitte der uforstyrret. I dette mylderet av barnestemmer er det likevel en stemme som skjærer gjennom alle de andre. Jenta stemmen tilhører sitter og dingler med føttene mens hun engasjert snakker med de andre barna, et engasjement så intenst at det nærmer seg roping. Umiddelbart reagerer jeg med et ønske om at noen av lærerne vil be henne være stille, men så tar jeg meg i denne tanken: Er det alltid lurt å be barn dempe seg når de roper, spesielt når ropene kommer fra en begeistret jente med sterk stemme?
Vi trenger ikke se langt tilbake i historien før kvinners stemmer ikke skulle høres i offentligheten. Vi skulle leve i vår begrensede verden, oppføre oss pent, drive med sømmelige aktiviteter. Hvert fall ikke sitte på t-banen og rope. Aasta Hansteen er et tydelig eksempel på en kvinne som nektet å føye seg til dette. Da hun ble en del av norsk offentlighet på 1860-tallet ble hun ansett som en høylytt, energisk og eksentrisk kvinne som brøt normene for hva som var akseptert. I tillegg til sin politiske aktivisme for landsmålet og kvinnekampen, både røykte og drakk hun, og ble kjent for å snakke med stort engasjement og raseri. Denne brå og rasende stilen fikk kritikk også fra andre kvinnesaksforkjempere som Camilla Collett. Collett mente denne måten å gå frem på virket mot sin hensikt. Som et svar til dette sa Hansteen i sitt kjente sitat: «Furiene ogsaa kvinner, hugs det Camilla Collett». Furier er vesener i gresk mytologi som kommer fra dødsriket og representerer ondskap, men er også et ord som brukes nedsettende om rasende kvinner som smeller med dører. Dermed representerer hun en kvinnekamp med disse rasende og høylytte kvinnene i front – kvinner som tør å skrike.
Å se kvinner uttrykke seg høylytt om politiske saker er heldigvis ikke lenger en sjeldenhet. Samtidig begynner jeg å tenke over om kvinner er mer begrenset i hvor høylytte vi kan være – skal det mer til før vi roper vårt vårskrik? Filosofen Iris Young skrev i 1980 om hvordan kvinners undertrykkelse kan forstås rent kroppslig, noe som kommer til uttrykk gjennom at kvinner beveger seg på en mer begrenset måte. Basert på en observasjon av forskjellen i måten jenter og gutter kaster en ball, diskuterer hun kroppsliggjøring av virkeligheten kvinner og menn lever i. Her viser hun til hvordan guttene beveger seg med en større intensjonalitet og med bruk av hele kroppen, mens jentene så vidt løfter armen i forberedelse av ballkastet. Hun viser til at andre filosofer hevder at denne tidlige forskjellen kan forstås som en biologisk forskjell mellom kvinner og menn. Young avviser dette til fordel for Simone de Beauvoirs eksistensialisme, som forstår hvert menneske som definert av den historiske, kulturelle, økonomiske og sosiale situasjonen vi befinner oss i. Det er altså disse samfunnsmessige faktorene som er årsaken til kvinnens kroppslige begrensning, og slik er de et uttrykk for kvinners undertrykking i samfunnet, mener Young. Implikasjonene er at jentene læres opp til å oppfatte seg selv som skjøre vesener som bør være forsiktige i møtet med det store samfunnet.
Ved å anse det å heve stemmen og skrike som en kroppslig og fysisk handling, noe jeg vil argumentere for at det er, ser man det problematiske med å be unge jenter være stille. En slik sosialisering vil bidra til å reprodusere disse mønstrene som begrenser kvinners fysiske eksistens, og dermed en begrenset tilværelse i samfunnet. Vi kan dermed forstå vårskriket som en direkte frigjørende handling, ikke bare for vår egen indre frigjøring, men som et mer generelt uttrykk for kvinnefrigjøring. Det har heldigvis skjedd mye siden både Hansteens tid og 1980-tallet, da Young skrev sin artikkel, men vi ser fortsatt hvordan kvinners fysiske og materielle verden er begrenset. Det er fortsatt et stort lønnsgap mellom kvinner og menn – også i Norge – og debatter i enkelte politiske miljøer begynner å sette spørsmålstegn ved likestillingens viktighet og verdi. I Afghanistan har kvinner på kort tid mistet nesten alle politiske rettigheter, og i flere europeiske land ser vi at likestilling fremstilles som årsaken til misnøyen som vokser blant innbyggere, noe høyreradikale partier rundt om i Europa utnytter.
Å la jenter skrike på t-banen fremstår banalt sammenlignet med disse eksemplene, men en begrenset fysisk tilværelse – fraværet av skriket – kan likevel være en manifestasjon av en sosial situasjon som begrenser oss på andre måter. Det kan høres ut som jeg tar til orde for full jungel og barneskrik i alle retninger, men jeg må innrømme at alternativet for meg fremstår verre. Jeg håper derfor jeg hører flere vårskrik fra både unge jenter og gutter denne våren.
Videre lesning
– Furier er også kvinner: Aasta Hansteen 1824–1908 av Bente Nilsen Lein, Nina Karin Monsen, Janet E. Rasmussen, Anne Wichstrøm og Elisabeth Aasen.
– Throwing like a Girl: A Phenomonology of Feminine Body Comportment Motility and Spatiality av Iris Marion Young
