Tekst av Stina Lovise Kyrkjebø Illustrasjon av Petter Nordenhaug
Hver vinter forbanner jeg alle mine forfedre som bidro til at jeg nå bor i Norge, kalde jævelland, hvor jeg må kjempe meg gjennom mørketiden med ullundertøy, falske lyskilder og vitamin D-tilskudd. I januar 2024 ble det satt flere kulderekorder i Oslo og byen ble samtidig kåret til verdens mest uinspirerende og kjipeste sted å bo (av undertegnede). Under dyna og alle ullteppene i min besittelse, bestilte jeg billetter til Spania førstkommende april for å gå pilegrimstur (sånn som korsfarerne gjorde, bare mindre religiøst og med bedre fottøy). Jeg ble dratt mot varmen, naturen og det fysiske elementet med å gå langt – men mest av alt trengte jeg endring i miljø og nye innpulser.
Pilegrimsferden startet i León, en by i Nord-Spania. Første dagen tok jeg følge med Daniel, en 69 år gammel irer som nylig hadde blitt enkemann. Daniel klarte ikke å uttale Stina. Da jeg sa det var som «Christina», bare uten «Chri» sa han «Okay, I just call you Chris». Vi hadde ikke gått langt før det begynte å pøse ned og vi sto ved et veivalg. Daniel stolte ikke på appen jeg hadde lastet ned – han var i besittelse av en bok med samme kartinfo, som han var veldig bekymret for at jeg ikke hadde. Etter mye om og men ble vi til slutt enige (jeg hadde rett). Men regnet ga seg ikke, og etter en lang strekning med bare landevei, fant vi endelig en pub å søke ly på.
Selv om det ennå var formiddag, var det allerede en god spredning av lokale spanjoler på puben, med unntak av en jente på min alder, også iført turklær. Daniel fikk et tilbud om å bli kjørt til et hostel noen kilometer unna. Selv takket jeg nei til skyss – det ble for dumt å starte pilegrimsturen i en bil. Daniel vinket farvel, men gjennom de neste to ukene møttes vi flere ganger og jeg fikk høre av andre at han hadde spurt etter meg. «Where is that Danish girl?»
Alene på puben gjorde jeg noe så unorskt som å introdusere meg selv til hun jeg antok var på vei i samme retning som meg. Gjennom turen ble det standard å gå med fremmede, alle med hver sin historie. Blant annet en amerikaner som jobbet med IT og hadde vært i over 120 land, en 19-åring fra Korea på sin første Europatur og en nypensjonert franskmann som hadde oppdaget at han hadde healing-evner. Men Alice fra London var hun jeg gikk flest kilometer sammen med. Så lett er det å få nye venner. Å vandre rundt i Spania var restarten jeg trengte. Når man har vært stuck i Oslo for lenge, virker alt utenfor nytt og friskt. Luften, maten – selv kuene føltes eksotiske. «You have to come visit», sa Alice. «Of course!» sa jeg.
Hjemme i Norge ventet en gloheit mai og plutselig var Oslo en fantastisk by å bo i. Borte bra, men hjemme best? Det er en tilsynelatende velfungerende syklus: Man blir før eller siden lei av hjemstedet sitt, reiser ut, blir inspirert og glad, men så litt sliten og lei, også er det godt å komme hjem – i hvert fall for en stund, til man har behovet for å vende snuten ut på nytt.
I skillet mellom august og september føltes det ut som jeg hadde levd flere måneder i en tilstand av sommer, med mai og april nesten mer solfylt og varm enn de faktiske sommermånedene. Jeg var fortsatt litt usikker på hvor genuint tilbudet til Alice var, men landet på å dra.
Jeg hadde ikke vært i London siden 2018, da jeg dro hjem etter kun ett fullført år av en påbegynt bachelorgrad. Det er noe rart og melankolsk å returnere til et sted hvor man var et helt annet menneske. Men utrolig nok er London fortsatt en kul by, og det var betryggende å bli minnet på at hele verden, som man finner komprimert inni London, bare er en kort flytur unna. Og hvis jeg vil, kan jeg som da jeg var 19, bare flytte dit. Eller et annet sted, som ikke er Norge.
På slutten av oppholdet måtte jeg jo så klart (helt oppriktig) si: «You have to come visit Oslo.» Tilbake i hjemlandet var ideen alene om utenlandsk besøk en motivasjon. Jeg begynte å skrible på lister med barer, turer, attraksjoner og spisesteder. Prøvde å se for meg Oslo fra utenforstående øyne. Men så kom vinteren søren meg igjen dette året også, om ikke like kald, ennå jævlig. Jeg våknet av dvalen med en melding fra Alice. Første helgen i april? «Of course, I would love to have you!»
Så hva gjør man en langhelg i Oslo? Sagene havnet kanskje på en eller annen liste over kule nabolag, men det er manko på internasjonale turistguider som utpeker Oslo som en must-see turistattraksjon. For hva kommer man til Oslo for? Hvis man vil ha skandinavisk hovedstad og byliv, er København mye kulere. Hvis du vil ha norsk natur bør du heller dra nordover eller vestover. Man kan fylle mange leksikon med facebook-kommentarer fra folk utenfor Oslo som «ALDRI KUNNE TENKE SEG Å BO I DET HØLE DER DE KNIVSTIKKER HVERANDRE OG GENERELT MYE STØY OG SØPPEL ÆSJ!!!» Men så finnes det tilflyttere som synes Oslo har en unik blanding av natur og by. Og det er da en grunn til at jeg har valgt å bli boende her selv, utenom familie og venner?
Jeg begynner å tenke, videreutvikler listen jeg skrev på i september, graver etter hva det ideelle, unike og sett utenifra eksotiske med byen er. Når Alice ankommer Oslo, nesten nøyaktig et år etter vi først møttes i Spania, har jeg en fullpakket helg planlagt. Badstue, så klart. I solnedgangen. Loppemarked arrangert av skolekorps. «The money goes towards buying instruments and stuff». Grovbrød, tran og brunost. Frognerparken, som jeg ikke har vært i på evigheter, men som jeg skjønner hvorfor alltid er full av turister. «He’s called like, eh, angry-guy, or it’s like another word for it». Utsiktspunktet på toppen av St.Hanshaugen. Munchmuseet. Frogner, hvor Alice påpeker at folkene er «very posh» i sin homogene stil. Ramen, baskisk ostekake, thaimat med en venninne. «We have this thing called vors, because it’s so expensive to buy alcohol out on the town!» Dansegulvet på London – både for stemningen og for å være litt meta. Solveggen på Grefsenkollen. Livemusikk med Frank Znort.
Jeg vet ikke helt hva som skjer. Jeg er sjelden patriotisk. Men jeg blir stolt av vennene mine, som gjør som meg, og unnskylder seg for sin dårlige engelsk, ennå vi alle snakker flytende. Jeg synes det er gøy å vise frem eldre nabolag, trikkeskinner og begrepet dugnad. Jeg fryder meg over at såpass mye er innen gåavstand og at jeg føler meg trygg når jeg går hjem alene på kvelden. På søndagskvelden sier Alice: «Oslo is so cool!» Og jeg sier meg enig.
Det er ikke til å stikke under en stol at måten jeg levde på under besøket ikke er berekraftig i lengden. Man unner seg mer når man er på ferie og alle steder blir artigere uten hverdagsbudsjettet. Jeg lar oppvasken stå og ignorerer alle innleveringsfrister. Men likevel lander jeg litt klisjefylt på at alle burde gå shopping i eget klesskap, date ektefellen sin og være turist i egen by.
Nå kommer snart sommeren til Oslo og jeg gleder meg – det er deilig å være nyforelsket. Jeg skal bade i tjern, elever og fjorden. Jeg skal gå gatelangs i lette sko og solbriller i pene nabolag med små kafeer og vintagebutikker. Jeg skal være oppe sent og danse og drikke under en himmel som aldri blir helt svart.
Uunngåelig vil enda en vinter komme. Og flere etter det. Jeg vet ikke om løsningen er å spare opp tid og penger til å være turist på ferie, eller turist i egen by. Om man skal søke utover i verden eller innover i egen kultur blir det nok aldri et fasitsvar på. Men neste gang kulden kommer skal jeg tenne et lys, lage meg en kakao og hviske ut i natten «Scandinavians have this concept called hygge».
