Tekst av Sara Gondal Illustrasjon av Vikthor Thorud
Det finnes øyeblikk i historien som ikke føles som høydepunkt, men som åpninger – veiskiller hvor fremtiden er i spill. Slike øyeblikk har ikke alltid vært lett gjenkjennelige for dem som levde i dem. Først i ettertid ser vi dem klart. Men noen ganger, slik som nå, føles det som om vi står midt i ett av dem.
Da Berlinmuren falt, visste ikke østtyskere med hammer at de var med på å avslutte den kalde krigen.
Og da pandemien traff i 2020, tok det måneder før vi innså at dette var noe mer enn bare et virus – det var en lakmustest for styringssystemer, for solidaritet, for hva vi verdsetter.
I dag er det klimaet, demokratiets tilstand og teknologiens makt som stiller oss ved et veiskille. Valgene vi gjør – som samfunn og som individer – er ikke små, gradvise justeringer, de er eksistensielle. Skal vi bevege oss mot en mer rettferdig, grønn og åpen verden? Eller lar vi oss drive videre i en spiral av kortsiktig gevinst, polarisering og overvåkning?
Historikerens blikk kan ikke forutsi fremtiden, men det kan minne oss om at veiskiller alltid har vært der og at intet veivalg er nøytralt. Det finnes alltid alternativer. Det fantes alternativer i 1914, da Europa valgte krigens vei. Det fantes alternativer i 1933. Og det finnes alternativer i dag.
Å skrive historie er å rekonstruere fortiden. Å lese historie er å forstå at intet er uunngåelig. Derfor trenger vi historien – ikke for å trøste oss, men for å skjerpe blikket. Kanskje er det vårt ansvar, som unge i dag, å ta historien på alvor. Ikke som et monument, men som et verktøy. Vi står ved et veiskille. Veien videre skrives ikke av algoritmer eller eliter. Den skrives av oss.
